Demonstration imod bøsser og lesbiske

«Brenn i helvete»: Aids får frem det verste i amerikanerne

En ny sykdom herjer USA på 1980-tallet, men de fleste vender ryggen til for den rammer jo bare homofile. Mens dødstallet stiger, avviser president Reagan å hjelpe.

En ny sykdom herjer USA på 1980-tallet, men de fleste vender ryggen til for den rammer jo bare homofile. Mens dødstallet stiger, avviser president Reagan å hjelpe.

Mark Reinstein/Getty Images

I september 1989 planlegger en gruppe homofile en protest mot skyhøye priser på medisin, for prisen på den eneste medisinen som ser ut til å kunne holde aids-rammede i live har steget eksplosivt.

Iført dress og slips blander 28 år gamle Peter Staley og fire andre aktivister seg med folkemengden foran børsen på Wall Street. Staley leder gruppen opp trappene fordi han kjenner veien. Staley har inntil nylig arbeidet inne i den bygningen som huser USAs viktigste fondsbørs.

En stor klokke teller ned til 9.30, da aksjehandelen åpner. Uten at noen bemerker dem, smyger aktivistene seg opp på en liten balkong hvor de lenker seg fast til rekkverket. Staley ser opp på klokken som viser 9.29.45.

Hurtig folder de fem ut et banner med teksten «Sell Wellcome!».

Teksten viser til det farmasøytiske selskapet som står bak historiens største prisøkning på medisin. Wellcome selger et middel som er det eneste håpet for personer med aids, og nå har prisen på et års behandling økt til 8000 dollar - ca. 180 000 norske kroner i dagens pengeverdi.

Aktivistene finner frem tåkelurer og overdøver klokken som signaliserer at børsen er åpen.

AIDS-syg mand sidder med kvinde

Den mystiske sykdommen forvandlet friske, unge menn til radmagre oldinger som syknet hen og døde.

© GAMBLIN Yann/Getty Images

Staley og hans medsammensvorne kaster falske pengesedler opp i luften. De daler ned over salen. På pengene står det:

«Vi dør mens dere tjener penger - fuck your profit!»

Nede på børsgulvet svarer rasende meglere ved å bombardere aktivistene med kulepenner og skjellsord. For første gang på lenge ser man et smil på Staleys lepper. Aksjonen går etter planen.

Staley er homofil og hiv-smittet. Som titusenvis av andre amerikanere vet han at den nye redselsfulle sykdommen er en dødsdom. Men han har ingen intensjon om å dø i stillhet.

Sammen med andre aktivister har han gjort opprør mot politikere som ignorerer epidemien, en farmasøytisk industri som trekker beina etter seg og en utbredt homofobi blant amerikanere.

I et kappløp mot tiden prøver Staley å bekjempe sykdommen som mange amerikanere bare omtaler som «homopesten».

Døde av banale sykdommer

Åtte år tidligere satt den praktiserende legen Joseph Sonnabend i sitt konsultasjonsrom i Greenwich Village i New York – en bydel som homoseksuelle gjerne slo seg ned i.

Jæger med aber på ryggen

Verdens første aids-offer var antakelig en afrikansk jeger.

© Getty Images

Aper smittet mennesker med hiv

En dag for litt over hundre år siden nedla en jeger i det sentrale Afrika en ape. Kanskje skar han seg da han parterte byttet, eller også så hadde jegeren et sår i munnen da han spiste kjøttet.

Slik forestiller forskerne seg at apenes versjon av hiv-viruset ble overført til et menneske.

Hiv kan over tid utvikle seg til aids, og rundt 1920 nådde aids hovedstaden Leopoldville (nå Kinshasa) i Belgisk Kongo. De første ofrene var byens prostituerte, og de hardt prøvede kvinnene smittet deretter tallrike kunder.

På 1960-tallet var det mange haitiere som jobbet i Kongo, og disse tok smitten med seg hjem til Haiti; et yndet feriemål for amerikanske homser. Ifølge forskerne ble en av disse amerikanerne smittet rundt 1970, og dermed kom hiv til USA.

Deretter spredte sykdommen seg ubemerket i amerikanske storbyers homsemiljøer inntil den ble oppdaget i 1981. Da var allerede hundretusener av mennesker rundt om i verden smittet.

I homse-gettoen kunne homoseksuelle menn unnslippe hatet og volden som de ellers ofte ble møtt med i det amerikanske samfunnet. Og her var det nok å gjøre for en lege som Sonnabend, som spesialiserte seg på kjønnssykdommer.

Døren til konsultasjonsrommet åpnet seg, og inn trådte en av de pasientene som Sonnabend så mest til. Det var en 26 år gammel mann som hadde frekventert homsegettoens mange saunaer og sexklubber, og han hadde allerede hatt de fleste seksuelt overførbare sykdommene. Nå fryktet den unge mannen at den nye svøpen hadde rammet ham.

I 1981 kunne storbyens leger måpende observere hvordan et økende antall unge menn ble innlagt med mystiske sykdommer. Noen led av Pneumocystis carinii - en parasittisk lungebetennelse som vanligvis bare rammet pasienter med lymfekreft eller organtransplanterte på immundempende legemidler.

Lungebetennelsen pleide å være lett å slå ned med medisiner, men disse unge mennene døde. Andre pasienter led av parasitter, sopp og herpes, som vanligvis ble kurert med antibiotika. Men nå tok disse banale sykdommene livet av unge, sterke menn.

Pletter på huden, aids

Ca. hver tredje aids-pasient fikk lilla lesjoner på huden av kreftsykdommen Kaposis sarkom. Noen fikk bare noen få, andre ble flekkete over hele kroppen.

© Anatomy & Physiology, Connexions Website

Disse unge mennene gikk dramatisk ned i vekt og led fryktelig før de døde. Ofrene var alle homser og immunsystemet deres fungerte ikke lenger.

Sonnabends pasient viste seg å være rammet av en harmløs omgang gonoré, men bekymret spurte han spesialistlegen om den ukjente sykdommen som herjet i det homofile miljøet:

«Er det noe man kan gjøre for å ta vare på seg selv?»

I maktesløshet svarte Sonnabend:

«Flytt, forlat New York!»

Snart fikk sykdommen et navn. Den 3. juli 1981 publiserte The New York Times en notis om en «sjelden form for kreft funnet hos 41 homoseksuelle». Artikkelen handlet om Kaposis sarkom, en ekstremt sjelden, men ganske ufarlig form for hudkreft som normalt bare rammet eldre menn fra den sørøstlige delen av Middelhavet. Nå døde unge amerikanere av sykdommen.

Dødeligheten måtte skyldes en annen og ukjent lidelse som svekket mennenes immunforsvar, slo forskerne raskt fast – og lidelsen ble døpt GRID; gay-related immune deficiency (homse-relatert immundefektsyndrom).

Året etter ble sykdommen omdøpt til aids (acquired immune deficiency syndrome – ervervet immundefektsyndrom), fordi GRID var misvisende. Sykdommen kunne ramme alle. Navneskiftet skulle vise seg å være ytterst fremsynt.

Homser kostet stemmer

Det amerikanske føderale senteret for folkehelse, CDC, startet et større detektivarbeid for å finne årsaken til aids. Forskernes første håp om at sykdommen skyldtes forgiftning i forbindelse med narkotikamisbruk ble raskt knust – det ble snart klart at det var snakk om en smittsom og dødelig sykdom.

Det homofile miljøet i USA hadde til å begynne med et avslappet forhold til aids. Mange sammenlignet sykdommen med legionærsyken, som ble oppdaget i 1976. Da hadde 34 krigsveteraner dødd av lungebetennelse etter å ha deltatt på den samme konferansen i Philadelphia. CDC hadde kastet inn enorme ressurser og hurtig funnet årsaken: En type bakterie som trivdes i stillestående vann.

Nå regnet aids-pasientene og deres familier med at en lignende innsats ville komme dem til unnsetning. Men de tok feil.

Ryan White, aidsramt dreng

Ryan White (forrest) døde av aids i 1990 – bare 18 år gammel. Samme år vedtok Kongressen den såkalte Ryan White CARE Act, som sikret aids-pasienters rettigheter.

© Getty Images

Aids-rammede ble utstøtt

Da angsten for den nye ukjente sykdommen var på sitt høyeste i USA, ble aids-rammede sjikanert og angrepet av panikkslagne amerikanere.

Bløderes hus ble brent ned
Brødrene Richard, Robert og Randy Ray led alle av en medfødt blødersykdom og fikk hiv etter blodoverføring. De ble straks nektet adgang til sin lokale kirke i Arcadia, Florida. Skolen de gikk på forbød dem å delta i undervisningen. I 1987 anla foreldrene sak mot skolen og vant, men uken etter brente ukjente gjerningsmenn ned huset til familien Ray.

Sykehus avviste homser
Amerikanske sykehus avviste rutinemessig at homser var ekte pårørende, og de fikk derfor ikke lov til å besøke aids-rammede og døende kjærester. De fleste aviser nevnte aldri de avdøde homsenes samboere i nekrologer. Først etter langvarige protester gikk The New York Times med på å omtale den etterlatte som long-term companion – langvarig venn.

Aids-rammet avisbud mistet kunder
Ryan White var 13 år da han i 1984 fikk aids etter en blodoverføring. I panikk sa folk på hans avisrute opp sitt abonnement. På gaten ropte folk, “Vi vet at du er skeiv”, og 117 foreldre på skolen hans i Russiaville, Indiana, underskrev et krav om å få ham utelukket fra skolegang. Det måtte en rettssak til før White kunne gjenoppta skolegangen året etter.

Den nyvalgte presidenten i USA, Ronald Reagan, forholdt seg taus og ingen penger ble bevilget til å løse mysteriet rundt aids-sykdommen. Tvert imot iverksatte Reagan hardhendte nedskjæringer innenfor all sykdomsforskning. Selv ikke moderate politikere protesterte på dette, da det var altfor få stemmer å hente på å tale homsenes sak.

Heller ikke den unge aksjemegleren Peter Staley bekymret seg nevneverdig om sykdommen da han flyttet inn i sin nye leilighet 200 meter fra Wall Street i 1983.

Mest av alt fryktet han at kollegene skulle finne ut at han var homoseksuell. Rett før jul spurte han derfor en venninne om hun ville spille rollen som kjæresten hans under firmaets julelunsj.

«Vær så snill, Tracy – du aner ikke hvor homofobiske de er,» tryglet han.

Staleys kolleger var langt fra de eneste som betraktet homoseksualitet med avsky. Og utbruddet av «homopesten» hadde på ingen måte gjort det lettere å være homofil. I 23 amerikanske stater var det fortsatt ulovlig for menn å gå til sengs med hverandre.

«Stakkars homoseksuelle – de har erklært krig mot naturen, og nå hevner naturen seg på grufullt vis.» Pat Buchanan, ultrakonservativ politiker, juni 1983.

Lettere ble det heller ikke etter Ronald Reagans jordskred-seier i presidentvalget – en seier som bl.a. bygget på stemmer fra fundamentalistiske kristne grupper som betraktet aids som Guds straff.

«Stakkars homoseksuelle – de har erklært krig mot naturen, og nå hevner naturen seg på grufullt vis,» frydet Pat Buchanan seg. Han var en av presidentens nærmeste rådgivere.

Man kunne jo skyte de skeive

Like etter mottok CDC de første rapportene om at aids hadde begynt å spre seg blant heterofile – blant annet via blodoverføringer. Men det var de homofile som ble utpekt som syndebukker, selv om USAs privateide blodbanker var blitt advart om smittefaren men hadde nektet å bruke penger på varmebehandling av blodet for å rense det for virus.

Under borgermestervalget i Houston, Texas, sa den republikanske kandidaten Louie Welch det mange tenkte da han på direktesendt TV ble spurt hvordan epidemien kunne bremses.

«Man kunne jo skyte de skeive,» svarte Welch.

Andre steder foreslo politikere at de smittede burde tatoveres på et synlig sted, mens byregjeringer og delstatsparlamenter diskuterte om de skulle opprette leirer for å sperre inne alle homoseksuelle - eller eventuelt bare aids-rammede.

USAs nøling kostet liv

1981: De første bekreftede tilfellene av aids oppdages i USA.

1983: Amerikanske helsemyndigheter advarer om at aids kan spres via blodbankene. Likevel er det ingen varmebehandling av blod. Tusenvis av menn, kvinner og barn som lider av blødersykdom smittes derfor med aids. 4000 dør.

1985: De første hiv-testene kommer på markedet.

1987: Tross alvorlige bivirkninger godkjennes medisinen AZT (Retrovir) i behandlingen av aids. Senere viser det seg at AZT slett ikke forlenger pasientenes liv.

1987: Et stort flertall i Kongressen i USA avviser å bevilge penger til forebyggingskampanjer mot aids fordi de omtaler homoseksualitet.

1987: Reagan nedsetter en komité av såkalte eksperter for å håndtere aids-epidemien. Brorparten av medlemmene i komiteen er konservative kristne. Først tre måneder etter avholder komiteen sitt første møte. I mellomtiden har aids kostet ytterligere 2281 menneskeliv.

1988: C. Everett Koop, USAs øverste embetsmann i folkehelsen, trosser Reagan-administrasjonen og deler ut et informasjonshefte i hele USA.

1996: Ny medisin gjør hiv til en ikke-dødelig, men kronisk sykdom. Da har aids kostet over 300 000 amerikanere livet.

Mens hatet til de homofile vokste, forberedte Peter Staley seg på julelunsjen. Venninnen hans likte ikke å lyve, men hun respekterte Staleys ønske om å forbli i skapet og gikk med på å spille kjæresten hans.

Det lyktes Staley å bevare fasaden under aksjemeglernes julelunsj, men kort etter oppsøkte han lege med symptomer på noe som lignet influensa. I mellomtiden hadde forskerne identifisert det såkalte hiv-viruset, som brøt ned immunforsvaret og førte til sykdommen aids.

En hiv-test hadde kommet på markedet i 1985, og den avslørte nådeløst at Staley var positiv. Legen forklarte at fremtiden så kort og dyster ut. Etter all sannsynlighet ville aksjemegleren dø innen to år.

Halvannet år senere sto Staley i en 600 meter lang kø foran Judson Memorial Church i New York. I køen kjente han igjen flere unge menn, selv om mange av dem så ut som oldinger - avmagrede, tynnhårede og avhengig av stokk.

Men humøret var på topp, for i køen spiret håpet. En lastebil fylt med ampuller svingte inn på plassen foran kirken.

Hver ampulle inneholdt en fettet, oransje væske som stinket som innholdet i en baby-bleie. Stoffet bar den vitenskapelige betegnelsen AL-721 og var utvunnet av eggeplommer.

Innledende reagensglassforsøk i andre land hadde vist at AL-721 hemmet hiv-viruset. Hvorvidt eggeplommene også kunne bekjempe hiv i en menneskekropp, var det ingen som visste, for de amerikanske helsemyndighetene nektet å gjennomføre dyre tester. Ei heller kunne det gis nødtillatelse til frivillig bruk, meldte myndighetene.

Nei til sikker sex-kampanjer

I ren desperasjon produserte legen Joseph Sonnabend og et par av pasientene hans hauger av AL-721 selv. Aktivister fra People With AIDS Coalition (Koalisjonen av personer med aids) hjalp legen med å gjøre Judson Memorial Church om til et apotek.

Da Staley entret kirkerommet, fanget en storskjerm blikket hans, og snart begynte han å le. På skjermen parodierte en aktivist den berømte kokebokforfatteren Julia Child mens han viste hvordan AL-721 kunne fryses til isbiter eller inntas til sterk mat slik at den avskyelige smaken av ampullene forsvant.

Pete Stanley

I 2012 ble Peter Staleys innsats mot aids skildret i den prisvinnende dokumentarfilmen How to Survive a Plague – Slik overlever du pesten.

© Graham MacIndoe

De aids-rammede skjønte raskt at resten av det amerikanske samfunnet ikke brydde seg om dem – homse-organisasjoner og aids-aktivister måtte selv brette opp ermene. De første sikker sex-kampanjene ble lansert av homsene, fordi politikerne nektet å støtte annonser som på noen måte kunne tolkes som et OK-stempel av homoseksualitet.

Faktisk burde aids-rammede ikke få behandling på offentlige sykehus i det hele tatt, mente noen av dem.

«Regjeringen bør bruke mindre penger på mennesker med aids, for de ble syke som følge av forsettlige, ekle og støtende handlinger», tordnet den erkekonservative Jesse Helms i det amerikanske senatet.

Et vell av frivillige organisasjoner påtok seg oppgaver som regjering og myndigheter ikke ville røre med en ildtang. De sørget blant annet for at innlagte aids-pasienter fikk noe å spise – mange sykehusansatte turte ikke å nærme seg dem.

I tillegg ble det gjort avtaler med de få begravelsesagentene som var villige til å hente avdøde aids-pasienter og gi dem en skikkelig begravelse.

VIDEO: Rollen som aids-pasient skaffet Matthew McConaughey en Oscar

Et spesielt fenomen var de såkalte buyers' clubs, der hiv-smittede gikk sammen om å smugle inn medisin fra land hvor prosessen med nødgodkjenning hadde gått raskere enn i USA.

Smuglingen førte til at de syke og deres leger ofte visste mer om lovende behandlinger og deres bivirkninger enn forskerne som regjeringen omsider hadde satt til å bekjempe aids.

CNN ga aids sendetid

En kjølig høstdag i 1988 kunne de ansatte i U.S. Food and Drug Administration (FDA) høre sinte rop utenfor hovedkvarteret i Maryland.

«Fight back! Fight aids!» lød det gang på gang fra demonstrantene utenfor bygningen.

Til tross for ropene hvilte det en karnevalslignende munterhet over demonstrasjonen, som forlangte at FDA måtte involvere de syke i forskningen og fremskynde godkjenningen av nye typer medisin. AL-721 hadde vist seg å ikke ha noen signifikant effekt på mennesker, og aids-pasientene savnet sårt alternativer.

Demonstranter bærer urne

Med en urne full av asken etter et aids-offer begir demonstranter seg til Det hvite hus i 1992.

© Thomas McGovern/Getty Image

Demonstranter bar lik gjennom gatene

I frustrasjon og vrede over at resten av USA ignorerte aids-epidemien, arrangerte aids-organisasjonen ACT UP en rekke kontroversielle demonstrasjoner.

Helligbrøde i den katolske kirke
Den 10. desember 1989 tok ACT UP til motmæle mot erkebiskopen i New York, kardinal O’Connor, som siden aids-epidemiens utbrudd hadde tordnet mot homser og fordømt bruken av kondomer. Utenfor demonstrerte tusener. Innenfor reiste aktivister seg under prekenen og vendte ryggen til. Under nattverden nektet aktivistene å spise sitt oblat. Andre ba høylytt Gud om å ta seg av kjæresten som var død av aids.

Homofob fikk kjempekondom
Jesse Helms var en av de mest homofobiske politikerne i Washington, og det lyktes ham gang på gang å forhindre statlige opplysningskampanjer om sikker sex. I september 1991 trakk aktivister et gigantisk kondom ned over huset hans og skrev på det:

«Helms er mer dødelig enn viruset!»

Det hvite hus ble bombardert av aske
Sit-ins var en av den amerikanske borgerrettighetsbevegelsens foretrukne aksjoner. I oktober 1992 arrangerte ACT UP i stedet en die-in, hvor aktivister la seg ned og spilte døde. Åpne kister med likene av døde kjærester og venner ble båret i opptog til Det hvite hus. Asken fra kremerte aids-ofre ble båret med vinden inn på gressplenen foran presidentens bolig.

Offisielt kunne landets leger bare behandle dem med kreftmedisinen AZT (Retrovir), som var så giftig at bivirkningene rammet nesten like hardt som sykdommen. AZT så ut til å vekke immunforsvaret hos dem som tålte medisinen, men effekten var ikke varig.

Peter Staley og de andre deltakerne i demonstrasjonen ville at myndighetene skulle undersøke andre midler – ikke minst mot de infeksjonene som til slutt tok livet av aids-pasientene. Men ingen lyttet, for mange av USAs ledende forskere hadde tette bånd til det farmasøytiske selskapet som hadde patent på AZT.

Ved FDAs hovedinngang fikk Staley hjelp av en kamerat til å komme seg opp på halvtaket over inngangspartiet. Her reiste han seg og strakte triumferende armene opp over hodet mens forsamlingen jublet. Så fyrte han av røykbomber. Et sted i mengden kunne han høre en kjent stemme som ropte:

«Peter! Du må komme deg ned - du skal på Crossfire i kveld.»

Debattprogrammet på CNN ble sett av over 600 000 TV-seere og ga Staley en unik mulighet til å tale aids-ofrenes sak.

Retrovir, pilleglas

Retrovir tok hardt på aids-pasientene inntil forskere fant ut at mindre doser av medisinen kombinert med andre medikamenter ga et bedre resultat.

© James Keyser/Getty Images

Bortimot 20 000 amerikanere hadde allerede dødd av sykdommen, og den kvelden så mange amerikanske TV-seere den første hiv-smittede personen, som attpåtil var en veltalende ung mann. Året etter var Staley tilbake i mediene da sinte Wall Street-meklere bombarderte ham med penner og homofobiske forbannelser.

Mens vaktene i børshallen forsøkte å kutte over lenkene som Staley og de fire andre aktivistene hadde låst seg fast til rekkverket med, gjenlød gaten utenfor av rop:

«Hvor mange flere skal dø?»

Kort etter senket legemiddelselskapet Wellcome prisen på AZT med 20 prosent.

Leger ignorerte myndighetene

Ved utgangen av 1980-tallet begynte protestdemonstrasjonene så smått å bære frukt: forskerne i den farmasøytiske industrien og på offentlige sykehus ble mer lydhøre for hver dag som gikk. Myndighetene godkjente legemidler som forebygget den spesielle lungebetennelsen, PCP, som tok livet av mange aids-pasienter.

Medisinen hadde vært kjent siden 1977, da den ble utskrevet til pasienter med svekket immunforsvar. Men de amerikanske helsemyndighetene hadde forlangt omfattende kliniske studier før den kunne godkjennes i behandlingen av aids.

Hiv-smittede Henki Hauge Karlsen ble sparket som bartender men anla sak og vant i Høyesterett i 1988.

© NTB/Ritzau Scanpix

Aids-smittede fikk et ublidt møte med helse-Norge

Amerikanernes hatefulle behandling av hiv-smittede homser ble på mange måter gjentatt i Norge.

I januar 1983 fikk Rikshospitalet inn en pasient som led av vekttap, diaré og spiserør-betennelse. Det var det første aids-tilfellet i Norge, og sykdommen ble møtt av en enorm smittefrykt i samfunnet og blant medisinsk personale.

I ettertid er det klart at angstreaksjonen ga et ublidt møte med helsevesenet for hiv-smittede. Det gikk så langt at laboratoriet ved Ullevål sykehus nektet å undersøke prøver der det forelå mistanke om aids. Helsedirektoratet varslet at Norge kunne stå overfor 100 000 smittede de neste årene, døde ble lagt i dobbelte kister og aids-smittede ble nektet tannlegebehandling.

Debatten ble knallhard hvorvidt testing skulle være frivillig eller om risikogrupper skulle tvangstestes da den første hiv-testen ble tilgjengelig i Norge i 1985.

I 1985 ble Henki Hauge Karlsen sparket fra jobben som bartender etter påvist hiv-smitte. Men det var også Hauge Karlsen som ga et stemningsskifte i synet på aids. Saken som Hauge Karlsen anla gikk helt til Høyesterett, der han fikk medhold i at sykdommen ikke var gyldig grunn for oppsigelse.

Sakte men sikkert avtok frykten for «den nye pesten» - og da den begynte å ramme heterofile, avtok også stigmatiseringen av homofile.

30 534 aids-ofre rakk å dø av PCP mens myndighetene nølte. Utallige andre ble reddet av sine egne leger, som ignorerte myndighetene og skrev ut medisinen i trass.

Aktivistene fikk omsider kontakt med dem som kunne redde livet til aids-ofrene. Under en internasjonal konferanse i San Francisco fikk Peter Staley lov til å snakke foran ledende forskere. Han fortalte dem at USA, med den nyvalgte presidenten George H.W. Bush i spissen, nylig hadde stengt grensene for hiv-smittede i stedet for å kjempe mot sykdommen av all kraft.

«Hvis dere mener at det er diskriminerende, så reis dere opp!» oppfordret Staley.

En stund var det helt stille i salen. Forskerne så usikkert på hverandre – vel vitende om at mange av dem var avhengig av statlige bevilgninger. Så reiste de første seg, og like etter reiste hele salen seg.

36 mill. – så mange menneskeliv har aids-pandemien krevd på verdensplan til nå.

Aktivistene hadde fått et gjennombrudd. Etter konferansen fikk Peter Staley og mange andre hiv-smittede plass i nyopprettede utvalg i den farmasøytiske industrien. Her skaffet de et hav av smittede som ville delta i vitenskapelige forsøk og fremla resultatene av sine egne erfaringer med utenlandsk medisin.

Staley hadde for eksempel på eget initiativ halvert dosen av AZT, slik at han unngikk de voldsomme bivirkningene, men høstet fordelene av medisinen. Samtidig kombinerte han medikamentet med andre typer medisiner – og han følte seg sikker på at det var grunnen til at han fortsatt var frisk, selv om han hadde vært hiv-positiv i fem år og hadde forstadier til aids.

I 1991 startet legemiddelselskaper forsøk på mennesker med såkalte proteasehemmere som potensielt kunne hindre hiv i å dele seg slik at virusangrepet ikke utviklet seg til aids. 100 000 amerikanere hadde dødd av aids – langt flere unge menn enn USA mistet under Vietnamkrigen.

Optimismen var stor. Men akkurat som verden opplevde 40 år senere under koronaviruset, muterte også hiv-viruset.

Reklame om sikker sex

I 1990 kunne amerikanerne endelig se de første plakatene som ga råd om sikker sex.

© Smith Collection/Gado/Getty Images

Først etter ytterligere fem år og en rekke storstilte forsøk hadde legemiddelindustrien omsider gode nyheter til hiv-smittede og aids-pasienter.

Dødsmerkede reiste seg fra sengen

I begynnelsen av 1996 trasket Peter Staley gjennom dyp snø i gatene på Manhattan. Verken busser eller tog gikk, men han ville for alt i verden delta på et orienteringsmøte på NYU Medical Center. Foran sykehuset var det svart av mennesker. Mer enn 1500 unge menn prøvde å få en plass i konferansesalen.

På et podium sto representanter for tre store farmasøytiske selskaper. Da forsamlingen falt til ro, begynte de å fortelle om sine forskningsresultater. De snakket om «effektive konsentrasjoner», «multiplikasjonsenheter» og «virale loads», men ingen i salen forsto et ord.

Tusener døde i USA

Graf, udvikling af aids

I aids-epidemiens første år kostet sykdommen 121 amerikanere livet. Seks år senere var tallet steget til 16 908, og himmelflukten fortsatte. I 1995 døde 50 000 amerikanere av aids.

© Shutterstock

Etter noe tid fornemmet en av forskerne omsider at fagspråket ikke trengte gjennom til forsamlingen av pasienter og pårørende. I stedet utbrøt han:

«Folk får det bedre! Vi vet ikke sikkert ennå, men disse stoffene - hele denne familien av stoffer - gir tilsynelatende folk muligheten til å leve et normalt liv.»

I salen stirret publikum storøyde på hverandre. Det var som om de fortsatt ikke turte å tro det.

«Man kaller det for Lasarus-effekten. Folk som var på sykehuset og nær sitt siste åndedrag, reiser seg og går tilbake på jobb. Vi har aldri sett noe lignende», fortsatte forskeren.

Nede i salen falt folk om halsen på hverandre. Andre husket i stillhet alle dem de hadde mistet, men for tilhørerne sto det lysende klart: det verste var over.

Aidssyg, Afrika

I Afrika må mange aids-pasienter nøye seg med den pleien som pårørende kan gi dem.

© Ami Vitale/Getty Images

Aids herjer fortsatt Afrika og de fattige i USA

Omlag 36,3 millioner mennesker har dødd siden aids-epidemien ble oppdaget i 1981, ifølge Verdens helseorganisasjon WHO. Afrika er i dag verdens hardest rammede kontinent. 1 av 25 afrikanere er smittet med hiv – spesielt Sør-Afrika og landene langs østkysten av Afrika har hatt vanskelig for å bekjempe sykdommen.

Hvert år dør nesten 700 000 mennesker av aids, og brorparten av dødsfallene skjer i Afrika, hvor få har råd til den livreddende kombinasjonsmedisinen. Hvert år smittes drøyt 600 000 menn, like mange kvinner og ca. 150 000 barn – flertallet er afrikanere.

Listen over land med et høyt antall aids-dødsfall inkluderer også USA. Mange aktivister mener det er en skamplett på nasjonen at aids fortsatt koster ca. 15 000 amerikanere livet hvert år – fortrinnsvis blant landets fattigste innbyggere.

Fra å være en dødelig sykdom har aids blitt en kronisk lidelse som kan overleves. Spredningen reduseres av forebyggende medisiner som kan hindre hiv-negative personer i å bli smittet av deres hiv-positive partnere.

Faktisk er behandlingen i dag så effektiv at godt medisinerte hiv-smittede ikke kan smitte andre selv om de har ubeskyttet sex. I dag anslår også eksperter at hiv-smittede ved hjelp av medisinen kan leve like lenge som alle andre. Peter Staley er 61 år gammel og bor fortsatt i Greenwich Village.