Vinteren 1930 oppfordrer myndighetene innbyggerne i Lübeck til å få barna sine vaksinert mot tuberkulose.
«Gjør alt for deres barns helse og liv!» står det på plakatene som henger overalt. På byens sykehus er leger opptatt med å fortelle pasientene at det endelig er gode nyheter om den dødelige lungesykdommen som får ofrene til å hoste opp blod.
«Kampen mot tuberkulose kan vinnes», lover legene, som også forsikrer at den nye franske vaksinen ikke har noen alvorlige bivirkninger.
Foreldrene til 251 nyfødte sier ja til å la barna få den franske legen Albert Calmettes vaksine. Avgjørelsen virker fornuftig, for tuberkulose tar hvert år livet av 100 000 tyskere – hvorav halvparten er barn og unge.
Men kort tid etter vaksinasjonen begynner barna i Lübeck å dø. Noe har gått fryktelig galt, og det livsviktige arbeidet med å gjøre europeerne immune mot tuberkulose må stanses.
Albert Calmette (1863–1933) viet sitt liv til kampen mot epidemiske sykdommer.
Tuberkulose har forfulgt menneskeheten siden steinalderen, men sykdommen herjet for alvor under industrialiseringen. Da millioner av europeere oppga det harde livet på landsbygda og søkte inn til byene for å jobbe i fabrikker, flyttet de nærmere hverandre.
I byene måtte industriarbeiderne ta til takke med små, fuktige leiligheter, som de til og med måtte dele med andre familier. For en sykdom som tuberkulose, som spres av luftbårne bakterier, ga de trange kårene ideelle betingelser.
På 1800-tallet var tuberkulose årsaken til hvert fjerde dødsfall i Europa. Bare i England og Wales døde fire millioner mennesker av sykdommen mellom 1851 og 1910.
På folkemunne ble morderen kalt tub, tæring og svinnsott. De to sistnevnte navnene skyldtes at pasientene gradvis svant hen.
Blant malere og andre kunstnere ble sykdommen kalt «den vakre døden», fordi de tynne, bleke pasientene levde opp til tidens skjønnhetsidealer. Blant overklassen skapte tuberkulose faktisk mote – fine damer pudret ansiktet hvitt for å ligne pasienter med sykdommen som kunsten forherliget.
«Frédéric Chopin hoster med uendelig stor ynde.» George Sand, fransk forfatterinne.
Folk med tuberkulose var spesielt følsomme, het det seg.
«Frédéric Chopin hoster med uendelig stor ynde», skrev forfatterinnen George Sand om komponisten som døde av tuberkulose i 1849.
Tuberkulose tar Calmettes mor
Legen Albert Calmette hadde ingen romantiske tanker om smittsomme sykdommer. Som barn hadde han mistet sin mor til tuberkulose, og i skoletiden hadde tyfus tatt livet av ti klassekamerater.
Calmette ble også smittet og fikk varige men som gjorde at han måtte gi opp sin drøm om en karriere i marinen. I stedet valgte han å studere medisin.
I sine unge år forsket Calmette på tropesykdommer i Afrika og Sørøst-Asia. Resultatene fikk oppmerksomhet fra det prestisjetunge Pasteurinstituttet, som først sendte ham til Saigon, og etter hjemkomsten ble han tilbudt en stilling ved instituttets avdeling i byen Lille.
Her innledet Calmette kampen mot tuberkulose i 1901. I 1906 oppdaget hans kollega, immunologen Camille Guérin, at resistens mot tuberkulose krevde levende tuberkulosebakterier i kroppen.
Oppdagelsen fikk Calmette til å kaste seg over forsøk på å prøve å svekke bakterien tilstrekkelig til at den ga immunitet mot tuberkulose – uten å gjøre folk dødelig syke.
Eksperimentene krevde stor forsiktighet. Calmette prøvde å dyrke bakterien i en mengde kulturer og oppdaget ved en ren tilfeldighet at hvis den vokste i oksegalle, ble den svekket.
Arbeidet med å ta brodden av bakteriene tok flere år. Hver tredje uke flyttet han små mengder tuberkulosebakterier til en ny porsjon oksegalle, men så kom første verdenskrig, og det livsviktige arbeidet måtte stanses.
Calmette og Guérin trengte jevne forsyninger av oksegalle, men mobiliseringen av franske soldater betydde at storfe bare kunne selges til hermetikkfabrikker, slik at de kunne brukes i feltrasjoner.
Det var hell i uhell for forskerne at Lille ligger nær grensen til Belgia. Da området ble okkupert av tyskerne, var fiendens veterinærer lydhøre overfor Calmette og skaffet ham den gallen han trengte.
Til tross for Calmettes 122 år gamle oppfinnelse dør ca. 100 000 mennesker årlig av giftslangers bitt – primært fordi de ikke får motgiften raskt nok.
Giftslange bet Calmette
Før Calmette kastet seg over tuberkulose, hadde tropesykdommer og slanger interessen hans. Sistnevnte hadde nesten kostet ham livet.
Som ung medisinstudent forsket Albert Calmette på innvollsorm i Hongkong. Etterpå kastet han seg over malaria og sovesyke i de franske koloniene Gabon og Kongo.
I 1891 sendte Pasteurinstituttet ham til Saigon i Fransk Indokina for å åpne en avdeling som skulle ha ansvaret for et omfattende vaksinasjonsprogram mot kopper og rabies. Samtidig begynte han å studere giftslanger – i håp om å finne en motgift som kunne redde hundretusenvis av menneskeliv.
Da Calmette vendte tilbake til Frankrike, ble derfor slangene med. Selv om han var dyktig til å håndtere dem, gikk det galt i 1901. En slange hugget gifttennene sine i Calmettes pekefinger – en dødsdom for de fleste.
Til alt hell hadde legen kommet langt på vei i sine forsøk med en motgift, og i all hast ga Calmette seg selv en injeksjon med det eksperimentelle preparatet.
Calmette overlevde og mistet bare det ytre leddet på pekefingeren. Verdens første bredspektrede motgift mot slangebitt hadde bevist sin anvendelighet.
Ved krigens avslutning hadde bakteriesuppen blitt fortynnet mer enn 200 ganger, og Calmette testet den på kaniner, hester og kyr – uten at forsøksdyrene ble syke.
Vaksinen kommer til Lübeck
I 1921 var vaksinen omsider klar til bruk på mennesker, og de første nyfødte franskmennene fikk injeksjonen på Hôpital de la Charité i Paris. Mellom 1924 og 1928 fikk 114 000 barn vaksinen – ingen viste tegn til alvorlige bivirkninger. Calmette-vaksinen, som den ble kalt, ble kjent utenfor Frankrikes grenser, og i 1930 nådde den Lübeck i Nord-Tyskland.
Calmette sendte vaksinen til byen hvor et lokalt laboratorium skulle stå for å dyrke og masseprodusere den svekkede bakterien. Men den 17. april 1930 døde det første vaksinerte barnet i Lübeck.
«16. juli er vår elskede, lille Günther død i en alder av 16 uker etter 8 ukers vanskelig sykdom som følge av Calmette-vaksinen.» Dødsannonse, juli 1930, Lübeck.
Ingen visste hvorfor, men de sørgende foreldrene var ikke i tvil: «16. juli er vår elskede, lille Günther død i en alder av 16 uker etter 8 ukers vanskelig sykdom som følge av Calmette-vaksinen.»
I løpet av de neste 9 dagene døde 72 barn. 135 ble syke, men overlevde – mange av dem med livsvarige men. I det meste av Europa og Nord-Amerika ble BCG-vaksinasjoner avviklet.
Året etter fant tyske myndigheter ut at Albert Calmette var uskyldig. Laboratoriet i Lübeck hadde slurvet og hadde ved en feil tilført vaksinevæsken usvekkede tuberkulosebakterier. De to ansvarlige legene ble dømt for uaktsomt drap.
Men skaden var skjedd. Calmettes ry i vitenskapelige kretser hadde fått en knekk, forskerkolleger vendte ham ryggen, og Albert Calmette døde syk og nedbrutt i 1933.
Først etter andre verdenskrig tok hele verden i bruk BCG-vaksinen (forkortelse for Bacille-Calmette-Guérin-vaksinen) igjen, og siden har den reddet millioner av menneskeliv. Frem til 1995 ble norske barn BCG-vaksinert.
På 1940-tallet fikk pasienter med tuberkulosesymptomer en screening av lungene sine.