Epidemiene som drepte millioner

Epidemier rammet indianerne med voldsom kraft

Ingen epidemisk katastrofe har i størrelse og historisk betydning kunnet måle seg med den som rammet Amerika på 1500-tallet.

Da de spanske conquistadorene underla seg aztekernes, inkafolkets og andre indianeres territorier skjedde det ikke med store hærer og eksepsjonelle kampteknikker.

Som regel satte man sin lit til gamle, utprøvde middelalderske våpen og forholdsvis små troppestyrker.

På lengre sikt ville det ha vært vanskelig for spanjolene å kontrollere det de hadde erobret hvis de ikke hadde hatt biologiske allierte i form av sykdommer som var fremmed for den indianske befolkningen.

Ingen indianer hadde vært rammet av kopper eller meslinger.

Disse og andre smittsomme sykdommer – som mange voksne europeere, asiater og afrikanere hadde utviklet immunitet overfor – rammet indianerne med tilintetgjørende kraft. Det er uvisst nøyaktig hvor mange som døde, blant annet fordi vi ikke vet hvor mange som levde i Amerika før katastrofen.

Noen områder er dog lettere å analysere enn andre. Til disse hører Mexico, som i 1519 antakelig hadde en befolkning på mellom 25 og 26 millioner mennesker.

Allerede i 1523, etter den spanske erobringen av aztekerriket, hadde folketallet falt til 16,8 millioner.

I 1548 var det 6,3 millioner tilbake, i 1568 2,6 millioner og i 1605 en million. Så mange mennesker kan en førmoderne kolonimakts soldater, plantasjeeiere og gruveentreprenører ikke piske eller hugge ihjel.

De aller fleste indianere døde fordi de ble syke.

I enkelte områder forsvant bokstavelig talt hele den opprinnelige befolkningen; blant disse områdene var Cuba, Hispaniola og flesteparten av de andre øyene i Det karibiske hav.

Epidemiene i Amerika på 1500- og 1600-tallet førte til at hele den nye verden ble trukket inn i den gamle verdens maktsfære.

Vesteuropeerne overtok indianernes land; språket, klesmoten, de politiske tradisjonene fortrengte de opprinnelige innbyggernes.

På listen over sivilisasjonskatastrofer gjennom tidene ligger disse epidemiene øverst, med stor avstand til de neste, uten konkurranse fra noen annen av oss kjent katastrofe.

Pesten herjet i bølger

Pestpandemienes evne til å drepe mennesker har medført at ordet ”pest” ofte har blitt brukt om store epidemier i sin alminnelighet, noe som lett kan forvirre en leser av historisk litteratur.

I virkeligheten har man intet bevis for at de tidlige epidemiene som blir kalt ”pest” har noe som helst å gjøre med pestbakterien Yersinia pestis.

Man er først helt sikker på at det dreier seg om pest på midten av 500-tallet, da en godt dokumentert byllepest-epidemi spredte seg fra Egypt til Konstantinopel og videre til hele middelhavsområdet.

Siden Justinian 1 var keiser i det romerske riket da pesten brøt ut, har katastrofen gått over i historien som "den justinianske pesten”.

Ifølge noen historikere var denne epidemien verdensomspennende (i det minste i den gamle verden), det vil si en pandemi i ordets videste forstand.

Ifølge andre historikere var pesten geografisk avgrenset, fremfor alt til landene fra Syria i øst til Sør-Italia i vest.

Noen ganger slo den også til utenfor dette området, men ikke i så stor utstrekning at epidemiene fikk noen alvorlige konsekvenser på lengre sikt. Befolkningens reproduksjon stoppet ikke opp.

De neste to hundre årene fortsatte pesten i perioder å ramme land som Hellas, Egypt og Syria, men dårlig kommunikasjonsnettverk førte til at langt fra alle epidemier spredte seg til Vest-Europa. Nord-Europa later til å ha unngått pesten helt i denne fasen av historien.

Fra senere pestepidemier vet vi at sykdommens dødelighet kunne være ekstremt høy.

Under Svartedauden på midten av 1300-tallet, da pesten kom tilbake i sin andre pandemiske flodbølge, har vi troverdige opplysninger om at mellom 60 og 70 prosent av innbyggerne i hardt rammede byer døde. Siden noen områder klarte seg bedre enn andre, anslår man at mellom 30 og 40 prosent av Europas samlede befolkning døde. Anslag på 30 til 40 millioner døde i hele verdensdelen er ikke uvanlig; noen forskere har gjettet på et høyere tall.

Pesten førte til panikk og karantene

Her dreide det seg altså om en sivilisasjonskatastrofe som påvirket hvert aspekt av livet. Det økonomiske systemet ble snudd opp ned, landeiendommer mistet verdi, lønninger skjøt i været i takt med at håndverkerne døde.

En rasende jakt på syndebukker førte til massepanikk og pogromer. I store deler av Vest-Europa ble jødiske bybefolkninger brent preventivt fordi man mente at det var jødene som spredte pesten ved å helle giftpulver i brønnene.

Myndighetene svarte på den vedvarende trusselen fra pest på 1400- og 1500-tallet med å organisere karantenesystemer og bygge lasaretter.

Pesten opphørte av ukjente årsaker å ramme Europa på 1700-tallet, men den kom tilbake i en tredje pandemisk bølge på slutten av 1800-tallet.

Pandemiens utbrudd har blitt lokalisert til Yunnan i det sørlige Kina; i 1894 hadde den nådd kystbyene Hongkong og Kanton (dagens Guangzhou). Derfra ble den på kort tid spredt over hele kloden av dampskip og jernbaner.

Akkurat som tidligere, trakk pesten seg tilbake bare for å dukke opp med fornyet kraft cirka et tiår senere.

Etter å ha vært borte fra India siden 1935 vendte den tilbake i nye bølger i 1948-49 og 1952; sammenlagt døde mer enn 12,7 millioner indere i perioden 1890-årene til 1950-årene.

Europa klarte seg ganske bra gjennom den tredje pestpandemien. I Paris var det bare ca. hundre personer som døde av pesten i årene 1918-20.

Pest er ikke lenger en dødelig trussel

På 1900-tallet var ikke pesten en global pandemisk fare lenger, noe som skyldes utviklingen av antibiotika. Hvis medisin blir gitt i tide, er pesten ikke lenger en dødelig trussel.

Selv i våre dager bryter begrensede pestepidemier ut relativt ofte, men de utvikler seg ikke til pandemier. Dødeligheten er forholdsvis lav.

Sammenlignet med katastrofen i Latin-Amerika på 1500-tallet og våre egne gamle pestepidemier blekner de fleste andre pandemier i omfang og betydning, med unntak av spanskesyken](https://historienet.no/vitenskap/medisin/spanskesyken-krevde-50-millioner-liv {"rel":"follow"}).

Kopper – 1700-tallets mest fryktede epidemiske sykdom – og kolera – 1800-tallets store infeksjonssykdom – har riktignok drept mange, men ikke så mange.

Utallige mennesker i den gamle verden ble smittet av syfilis, etter at Columbus’ mannskap førte med seg sykdommen fra det første besøket på den andre siden av Atlanteren. Men fordi sykdomsforløpet var så langsomt og langvarig, oppsto det aldri den type massepsykose og panikk som definerte tiden under svartedauden.

Syfilis tok på en måte plass i den førmoderne kulturen; hvor potensielt dødelig den enn var så lærte man å leve med den som et permanent fenomen snarere enn en epidemi.

Noe som dog bør påpekes i forbindelse med disse ikke fullt så massivt drepende pandemier, er den stimulerende virkningen de hadde på medisinens utvikling.

Sykdommer førte til intens aktivitet blant datidens dyktigste leger og vitenskapsmenn. At våre myndigheter fra slutten av 1700-tallet har tatt initiativ til å vaksinere oss mot sykdommer skyldes et eksperiment utført i kampen mot kopper.

Sanering av slumkvarterer og utviklingen av gode vann- og avløpssystemer på 1800-tallet var i mange tilfeller et ledd i forsøket på å hindre koleraen i å spre seg.

Dick Harrison ble intervjuet av redaktør Jacob Wiberg.
Artikkelen av Dick Harrison er opprinnelig fra 2006.