Forskere som forsøkskaniner

For å bevise at gulfeber ikke smitter, grep den amerikanske legen Stubbins Ffirth på begynnelsen av 1800-tallet til en noe oppsiktsvekkende metode.

Han skar små rifter i armen sin og smurte på oppkast fra pasienter med gulfeber i sårene. Da legen ikke ble syk, tok han skrittet videre og dryppet oppkast i øynene sine.

Oppløftet av suksessen gikk Ffirth enda mer drastisk til verks – han drakk et helt glass oppkast før han avsluttet eksperimentet med å smøre kroppen inn med spytt, svette, blod og urin fra mennesker med gulfeber.

Stubbins Ffirth merket ingenting. Han var like frisk som før – et tydelig bevis på at han hadde hatt rett, konkluderte han. Siden skulle det vise seg at han tok feil: Gulfeber er ekstremt smittsomt og overføres med myggstikk via blodbanen.

Det fant han ut:

Ffirth konkluderte med at gul feber ikke smitter. Dessverre tok han feil – smitten overføres via myggstikk.

I februar 1921 bestemte den rutinerte kirurgen Evan O’Neill Kane seg for å bli sin egen pasient. Han ville fjerne blind­tarmen og samtidig teste om lokalbedøvelse var ­tilstrekkelig under inngrepet.

Med et berg av puter i ­ryggen og med et speil å støtte seg til satte 60 år gamle Kane seg til rette på operasjonsbordet, ga selv en lokalbedøvende injeksjon og skar hull i sitt eget mageskinn inn til blindtarmen.

En halv time senere var ­operasjonen vel overstått, og Kane en blindtarm fattigere og en viktig erfaring rikere: Lokal­bedøvelsen hadde tatt bort smertene ved ­operasjonen.

Kane kom seg raskt igjen etter inngrepet, og oppmuntret av suksessen opererte han seg selv på ny elleve år senere – denne gangen for lyskebrokk. Det langt mer kompliserte inngrepet tok to timer og var også vellykket.

Det fant han ut:

Det er mulig å operere en pasient som er ved ­bevissthet under lokalbedøvelse – en mye mer skånsom ­metode enn full bedøvelse.

Da hjertekirurgien var i sin barndom, ­diskuterte legene om en pasient kunne overleve å få undersøkt hjertet med et kateter som ble ført inn gjennom en vene.

De fleste antok at et slikt inngrep ville være dødelig, men ikke den 25 år gamle tyske legen Werner Forssmann, som jobbet på et sykehus i Eberswalde nær Berlin.

I en lunsjpause en sommerdag i 1929 bestemte han seg for å eksperimentere med inngrepet på seg selv. Han førte et 65 centimeter langt, tynt kateter inn i en blodåre i armen og videre inn til høyre forkammer i hjertet.

På ­sykehusets røntgenavdeling kunne han følge kateterets ferd til målet og den store triumfen: Han hadde vist at inngrepet var mulig, og han hadde overlevd eksperimentet.

Like etter inngrepet utga Forssmann en avhandling om hjertekateterisering, men uten å høste særlig anerkjennelse. Kollegene­ fordømte teknikken fordi den etter deres oppfatning var altfor risikabel.

I 1940-årene fikk Forssmann likevel omsider ­overbevist legeverdenen om hjertekateterets­­ ­fortreffeligheter, og i dag er Forssmanns teknikk utbredt på hjerteklinikker verden over.

Det fant han ut:

Forssmanns teknikk gjør det blant annet mulig å utføre trykkmålinger i hjertet. Han fikk nobel­prisen i 1956 for opp­finnelsen av teknikken.

Den rumenske rettsmedisineren Nicolae Minovici kastet seg i begynnelsen av 1900-tallet ut i noen halsbrekkende forsøk som skulle gjøre ham kjent med hvordan det føles å bli hengt.

Forsøkene utviklet seg fra at han lå på en benk og strammet en løkke rundt sin egen hals, til at han dinglet to meter over bakken i en løkke.

Ubehaget var voldsomt for Minovici, men likevel fortsatte han standhaftig sine ­eksperimenter og beskrev dem i et 200 sider langt verk.

Det fant han ut:

Han fikk beskrevet hvordan det føles å bli hengt.

I 1930-årene var forskerne rykende uenige om ­hvorvidt et bitt fra svart enke er giftig for ­mennesker. En 32 år gammel medisinprofessor, Allan ­Walker Blair, bestemte seg for å ta saken i egen hånd og lot seg bite av en hunnedderkopp.

Blair fikk krampe i musklene, gispet etter luft og vred seg i smerte, samtidig med at han svettet i bøtter og spann, og blodtrykket stupdykket.

I hui og hast ble ­professoren innlagt, og etter flere døgns smerter fastslo en lege at han aldri hadde sett en pasient lide så mye.

Blair kom til hektene igjen først etter en uke, der han flere ganger hadde takket ja til morfin.

I månedene etter bittet klødde det over hele ­kroppen, og huden på både hender og føtter føltes som om den brant. Blair fastslo at «et bitt fra hunn­edderkopp er faretruende giftig for et menneske».

Det fant han ut:

Han overbeviste datidens mange skeptikere om at et bitt fra svart enke kan være livsfarlig for mennesker.

Under andre verdenskrig satte Elsie Widdowson sammen en forsøks­diett av brød, poteter og kål – matvarer som stort sett alltid var tilgjengelige i hennes hjemland, England.

I tre måneder levde Widdowson av denne smale dietten. Kiloene rant av henne, men for å bevise at dietten var ­tilstrekkelig, dro hun opp i nasjonalparken Lake District, der hun i løpet av en dag sved av 4700 kalorier ved å gå 58 kilometer og klatre to tusen meter opp i fjellene.

Widdowson klarte strabasene og konkluderte med at dietten dekket ­kroppens behov hvis man tilsatte kalk.

Det fant hun ut:

Hennes forskning ­dannet grunnlag for den ­britiske regjeringens rasjonerings­politikk under andre verdenskrig.

Det siste John Stapp rakk å si før rakettsleden Sonic Wind 1 akselererte, var: «Dere kan stole på at jeg ikke gleder meg til det som skal skje».

Stapp var lege i det amerikanske flyvåpenet, og i håp om å kunne oppklare om en jagerpilot ville kunne overleve å bli katapultert ut av et overlydsfly, hadde Stapp tilbudt seg å være forsøkskanin.

Gjentatte ganger lot han seg spenne fast i en rakettslede som dundret av gårde på en skinnestrekning.

En desemberdag i 1954 skulle Stapp av gårde på sin 29. tur, den til da villeste, der han takket være sledens ni raketter ville nå en fart nær lydhastigheten.

Under tidligere eksperimenter hadde Stapp fått knust halebeinet, brukket flere ribbein og hatt blødninger i øynene, og han var klar over at han satte livet på spill.

Og han slapp da heller ikke helskinnet fra turen. Oppbremsingen skjedde så brått at blodkarene i øynene til Stapp brast, og øynene bulte ut av øyehulene.

Våghalsen mistet midlertidig synet, men han kunne glede seg over ikke bare å være jordens raskeste mann, men også å ha bevist at jagerpiloter kan overleve kreftene fra en ekstrem ­akselerasjon og voldsom oppbremsing.

Det fant han ut:

Piloter kan overleve ­g-påvirkningen når de blir katapultert ut av overlydsfly.

I begynnelsen av 1980-årene gikk den unge australske forskeren Barry J. Marshall og kollega Robin Warren inn for å bevise at ­magesår skyldes helicobacterbakterien, ikke stress eller sterk kaffe som hittil antatt.

Men fordi leger og forskere over hele verden hånte de to og kalte dem kvakksalvere, gikk Marshall drastisk til verks for å bevise at han hadde rett. Han drakk en skikkelig skvett helico­bacter­bakterier, som med hans egne ord «smakte litt som kald ­kyllingsuppe».

Magesåret brøt ut, og ­bakteriene vrimlet i det betente området. Skeptikerne krøp til korset og erkjente at de to forskerne hadde rett.

Det fant de ut:

Deres forskning la grunnlaget for at det ble mulig å behandle ­magesår med en relativt enkel antibiotikakur.