Frykten for polio lammet USA
I 1916 tok den første store polioepidemien over 7000 menneskeliv i USA. De fleste av dem var barn. Det ble innledningen på et desperat, men resultatløst kappløp mot den uhyggelige sykdommen. Men så tok en ung forsker opp kampen.

Bilder av barn som var forkrøplet av polio, brente seg fast på amerikanernes netthinner på begynnelsen av 1900-tallet.
En junimorgen i 1916 våknet innbyggerne i nabolaget Pigtown i New York opp til et sjokk. Barna hadde problemer med å bevege seg, og mange småbarn greide ikke engang å holde på tåteflaskene sine.
Den første store polioepidemien i USA var i gang. Tusenvis av familier flyktet fra New York, men sykdommen spredte seg til New Jersey, Connecticut og Pennsylvania.
Da epidemien var over i oktober, hadde 27 000 personer blitt smittet, og 7000 var døde. Bare i New York hadde 2400 mistet livet. 80 prosent av dem var under fem år.
New York ble spøkelsesby
Nesten hver sommer de neste 40 årene la polioepidemier New York øde. Den livlige metropolen forvandlet seg til en spøkelsesby.
Ingen badet i de offentlige svømmebassengene, og på lekeplassen var det bare sommervinden som fikk huskene til å gynge. De som kunne, søkte tilflukt på landet med barna sine.
Andre holdt seg innendørs. Når noen ble smittet, ble boligen sperret av og satt i karantene. Hvis beboerne likevel prøvde å forlate boligen, ble de straffet med bøter eller fengsel, og når et poliosmittet barn døde, fikk ikke foreldrene delta i begravelsen.