Grusomme sykdommer overrumplet europeerne

Elefantiasis: Ormer blokkerte kretsløpet

Da den europeiske oppdagelsesreisende Jan van Huygen Lin­schoten rundt 1590 utforsket Goa i India, la han merke til at noen indere bar på en fryktelig sykdom:

«Det ene beinet og foten fra kneet og ned er så tykt som et elefantbein».

Linschoten beskrev sykdommen elefantiasis. Det ene eller begge beina svulmer opp til groteske dimensjoner, og hos menn kan pungen bli like stor som overkroppen.

Sykdommen skyldes en rundorm som lever i tarmen på en mygg. Når myggen stikker, sprøyter den rundormlarver inn i den nye verten, der de yngler og sprer seg i blodstrømmen.

Etter hvert fylles blodkarene opp av rundorm, som blo­kkerer krets­løpet og gir kraftig oppsvulmede legemsdeler som er i konstant fare for å bli rammet av koldbrann.

Guineaorm: Guineaormens ofre stinket forferdelig

«Feberen har latt seg melde igjen, og mesteparten av dagen har jeg ligget og kastet opp galle».

Embetsmannen Joseph Wulff led i 1830-årene av en sykdom som herjet i den danske kolonien på Afrikas Gullkyst. Beina hans var fulle av dype hull som det sivet materie fra.

Disse hullene skyldtes den uhyggelige guineaormen.

Den infiserer vannlopper med larver, som igjen overføres med drikkevannet. Det kan ta opptil et år før den smittede kjenner den fullt utklekkede rundormen bryte ut gjennom huden.

Ormen, som ikke er særlig mye tykkere enn en sytråd, kan være en meter lang. Derfor må den trekkes ut veldig sakte over flere uker.

Ofte blir såret infisert, noe Wulff beskrev slik: «Kjære foreldre, jeg kan forsikre dere om at jeg lukter som et kadaver».

Sovesyke: Liten flue ga dødelig tretthet

I 1906 beskrev den engelske dikteren Rudyard Kipling en forferdelig seilas langs kysten av Vest-Afrika, der mange var rammet av «afrikansk sovesyke»:

«Vannet var fordervet, og store, glinsende fluer pinte oss. Morgen og kveld ble mudderbankene som avlet feber dekket av en blålig tåke. Fire av roerne var syke og ble bundet til benkene for at de ikke skulle hoppe over bord og bli spist av mudderets uhyrer. Den gule mann lå syk, rullet med hodet og snakket på sitt eget språk».

Den fæle sykdommen skyldes parasitten Trypanosoma brucei gambiense, som overføres gjennom tsetse­­fluens stikk.

Fluens bitemunn er så kraftig at den kan gjennombore krokodilleskinn, nærmest som et trykkluftbor.

Deretter drikker fluen opptil tre ganger sin egen vekt i blod. Det får bakkroppen til å svulme opp og bli lys­ende rød.

De blodsnyltende parasittene over­føres ved stikket og angriper sentral­nerve­systemet. Resultatet er mental svekkelse og en døsighet som ender i en dødbringende koma de færreste våkner fra – derav navnet «sovesyke»

Blackwater fever: Malariamedisin tok livet av pasienter

I 1819 brøt det ut en ny sykdom i Vest-Afrika. Pasientene hadde vanlige symptomer på «klimafeber», som europeerne kalte et bredt spekter av uiden­tifiserte tropesykdommer.

Men i motsetning til andre pasienter ble urinen deres svart, før de fleste døde etter noen dager. Den mystiske sykdommen ble kalt black­water fever, og er egentlig en alvorlig form for malaria.

I 1930-årene ble nær fem prosent av den hvite befolkningen i koloniene i Afrika rammet av sykdommen, og det tok tid før legene så sammenhengen:

Den svarte urinen skyldtes ødelagte røde blodlegemer. Det som ødela blodlegemene var antagelig kininpulver, som i årevis hadde vært et effektivt middel mot malaria.

Syfilis: Columbus’ kapteiner tok syfilis med hjem

Da europeerne krysset Atlanter­havet og oppdaget Amerika, hadde de med seg kopper, meslinger og andre sykdommer som på få år tok livet av det meste av urbefolkningen i Sør-Amerika.

Men de oppdagelsesreisende fikk også et par stygge overraskelser med seg tilbake til Europa.

Et eksempel er en oppdagelsesreisende, kaptein Martín Alonso Pinzón. Han ble syk i 1493 og måtte bæres i land da skipet hans kom tilbake til Spania.

Plaget av væskende sår og blemmer på huden utåndet Pinzón noen dager senere. Ingen visste hva som feilte ham, men snart ble flere av mannskapet rammet. Legen Ruy Díaz de Isla så til de syke sjøfolkene og noterte:

«En ukjent sykdom, hittil usett og aldri beskrevet».

Trolig fikk Pinzón, som hadde vært i Amerika med Kristoffer Columbus, den tvilsomme æren av å bli Europas første syfilispasient.

Den seksuelt overførbare sykdommen spredte seg først i havnebordellene i Barcelona. Året etter brakte leiesoldater den til Napoli, og herfra spredte den seg til resten av Europa.

Fordi kondomer, som kan beskytte mot smitte, ennå ikke var oppfunnet, brøt det de neste årene stadig ut nye epidemier.

Asiatisk Kolera: Rennende mage var dødelig

Koleraen er beskrevet helt tilbake i antikken, men det var først med 1800-tallets globale handel at den skrekkelige sykdommen utviklet seg til en verdensomspennende epidemi.

• Sykdommen stammer trolig fra India.

• Den smitter via avføring.

• Kolera reiste rundt kloden fem ganger i løpet av 1800-tallet.

• I 1832 nådde den første gang Europa, der den kostet 100 000 livet.

• En ny pandemi i 1852 drepte minst 14 000 bare i London.

• Den høye dødeligheten – rundt 40 prosent – skyldtes dehydrering etter voldsom diaré.

• Epidemiene førte til omfattende helselovgivning og bygging av avløpssystemer blant annet i England.

Sær feber: Liten flue ga sår som aldri grodde

Da europeerne nådde Det fjerne østen, ble de smittet med mange ukjente lidelser. En av de særeste og vemmeligste var febersykdommen leishmaniasis.

Den skyldes en parasitt som over­føres ved bitt av en sandflue på størrelse med et lite

komma. Sykdommen kan angripe huden med nesten uhelbredelige sår som ligner store byller. Hvis den angriper slimhinnene, ødelegges munnhulen og neseborene.

Den alvorligste formen er visceral leishmaniasis, også kalt dum-dum-feber. Det er en infeksjon som rammer hele organismen og blant annet fører til blodmangel og oppsvulmet milt og lever.

Dødelig­heten er så høy at Leishmania er den nest farligste parasitten i verden, bare overgått av malaria.