Først i 1795 erkjente det engelske admiralitetet at sitroner kunne kurere den dødelige sykdommen skjørbuk.

© The Image Works

Havets pest: Skjørbuk var farligere enn fiendens kuler

Krig og skipsforlis var langt fra den største faren for sjømenn på seilskutenes tid. Sykdommen skjørbuk var den verste morderen på havet. Allerede på 1600-tallet visste man at saft fra sitroner kunne kurere sykdommen, men på grunn av inkompetanse og snobberi i den engelske marinen skulle, det gå mer enn 200 år før saften ble brukt til å redde sjøfolkenes liv.

8. oktober 2018 av Antje Gerd Poulsen

I seilskutetiden var det å runde Kapp Horn og seile sør av Sør-Amerika en prøvelse for alle sjøfolk. Men for mennene om bord på de seks britiske skipene som kaptein George Anson styrte gjennom farvannet i 1741, skulle det bli en kamp på liv og død i mer enn en forstand.

Allerede da det trakk opp til en av de voldsomme stormene som området er beryktet for, og bølgene reiste seg som fjellvegger foran dem, var en stor del av besetningen så syk av skjørbuk at sjøfolkene ikke maktet å kjempe mot elementenes raseri.

Besetningsmedlemmet Pascoe Thomas beskrev senere hvordan skipene ble kastet rundt i bølgene med flenger i seilene og en last av syke og døende menn:

“I begynnelsendøde to eller tre om dagen, men snart ble det flere og til slutt åtte-ti stykker om dagen. Fire-fem lik kunne ligge og bli skylt frem og tilbake på dekk, uten at noen maktet å lempe dem over bord, fordi det, bortsett fra noen offiserer, bare var ti menn som over-
hodet var i stand til å seile skipet.”

George Anson hadde reist til Kina med 2000 mann og seks skip – tre år senere kom han tilbake med et eneste skip og 180 mann. Bare fire hadde omkommet i kamp, flesteparten var døde av skjørbuk.

Kuren ble funnet og forkastet

Tragedien ble en ekstra drivkraft for forsøkene på å finne en kur mot sykdommen som hadde herjet både til lands og til vanns i århundrer før Ansons sjøreise. 

Og faktisk, bare seks år etter Ansons tokt fant den unge skotske skipslegen James Lind frem til det som skulle vise seg å være den riktige kuren: daglige doser sitronsaft.

Men James Lind hadde verken de riktige forbindelsene i marinen eller gjennomslagskraft nok til å påvirke de konservative offiserene som bestemte over sjøfolkenes forpleining. 

De forkastet Linds resultater uten videre, og var dermed skyld i at tusenvis av sjøfolk i de kommende årene led en smertefull død som ofre for “havets pest”.

Halvparten av mannskapet døde

Historikere har anslått at flere enn to millioner sjøfolk døde av skjørbuk i seilskutetiden. Fra de første oppdagelsesreisene på 1400-tallet, til dampskipene revolusjonerte skipsfarten på midten av det 19. århundre, var skjørbuken med som blindpassasjer på hver eneste lengre sjøreise. 

Og den dødelige sykdommen kostet langt flere liv enn både sjøslag, uvær og andre sykdommer til sammen. Man visste at på lengre sjøreiser kom omtrent halvparten av en besetning til å dø av sykdommer – og skjørbuk var den sykdommen som kostet flest liv.

Det hadde store oppdagelsesreisende som Vasco da Gama og Ferdinand Magellan fått erfare. Vasco da Gama mistet 100 mann av 167 da han seilte ut i 1497 for å åpne sjøveien til India. 

Og da Ferdinand Magellan la ut på den første jordomseilingen i årene 1519-1522, kom bare 18 av 237 mann hjem igjen. Mange av dem som døde bukket under for skjørbuk. 

title stuff
title stuff

Kaptein George Anson seilte seks skip til Kina med 2000 mann, underveis døde 1820 av dem. Bare fire omkom i kamp, flesteparten ble offer for skjørbuk.

© Getty test

Rotter, lus og larver

Et seilskip på langfart var som skapt for å tiltrekke seg sykdommer. Sjøfolkene levde tett i konstant fuktige omgivelser i selskap med rotter, lus og larver, som de delte den halvt bedervede maten med.

Ensformig kost bestående av saltet kjøtt, tørkede erter og beskøyter sørget effektivt for at ingen fikk de vitaminene de trengte.

Hygienen var elendig om bord. Vel ble dekkene skrubbet med saltvann en gang om dagen, men det førte bare til konstant høy luftfuktighet. Klærne, som ble vasket svært sjelden, var gjennom-våte av sjøvann og svette. Bakterier og sykdommer hadde ideelle betingelser.

Mannskapsmangel gjorde at mange sjøfolk ble hentet fra lavere samfunnslag, og ofte var besetningen svekket og mottakelig for sykdommer allerede ved avreise. 

Særlig tyfus, som ble spredt av lus, herjet. Når skipene seilte i tropene ble mannskapet rammet av malaria, gul feber og parasitter, men det var likevel skjørbuk som tok flest liv.

Sykdom skulle arbeides bort

Gjennom tidene har lærde forsøkt å løse skjørbukens gåte – og de klekket ut mer eller mindre fantasifulle teorier, kurer og medikamenter. Men alle var uten virkning, og ofte var kuren like dødelig som sykdommen selv.

En av de mest utbredte og fatale teoriene var at skjørbuk skyldtes dovenskap. Ettersom et av de første symptomene er svakhet i lemmene, tretthet og tungsindighet, ble skjørbuk betraktet som en sykdom forårsaket av dovenskap helt til langt ut på 1800-tallet.

Kuren var derfor hardt fysisk arbeid, ofte med grusomme følger. Syke sjøfolk falt døde om midt i arbeidet fordi blodårene brast under presset. 

Eller de ble ofre for arbeidsulykker. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvor galt det kunne gå med en sjømann som ble beordret opp i masten, svak og usikker i bevegelsene fordi sykdommen tæret på vevet som holder hud og knokler sammen.

Smitten var i stanken

Samtidig verserte mange andre teorier om sykdommen. Fortsatt sverget mange til den eldgamle læren om at god helse kom av balanse mellom kroppens forskjellige væsker. 

Derfor gikk mange av midlene mot sykdommen ut på å gjenskape balansen gjennom årelating eller ved å innta forskjellige former for væske, som for eksempel sjøvann eller eddik.

Fukt, hete og kulde har fått skylden for sykdommen etter tur, og dårlig luft har i flere omganger vært utpekt som kilde til skjørbuk. På 1800-tallet var det en utbredt oppfatning at dårlig lukt kunne inneholde smitte.

Luften om bord på seilskutene var vitterlig kvalmende. Ofte var det overhodet ingen utlufting på de nederste dekkene, så den konstante fuktigheten og stanken av de halvråtne matvarene i tønnene blandet seg med dunsten fra de mange uvaskede sjøfolkene og eimen fra husdyrene som besetningen holdt.

For å holde stanken nede ble dekkene daglig skrubbet med sand og saltvann, og før en stor sjøreise ble skipene vasket med eddik innvendig. 

Lasten fikk en røyk-kur som skulle desinfisere, og man stenket svovelblandet eddik på glødende kull for at de giftige dampene skulle nøytralisere stanken.

Kaptein testet sitroner

At årsaken til skjørbuk var å finne i kostholdet, ble påstått gang på gang fra forskjellig hold. Så tidlig som på korstogenes tid ble de mange fattige pilegrimsreisende rådet til å spise frisk frukt for å unngå sykdommen. Og siden påpekte mange andre at frisk frukt og grønt kunne forebygge eller helbrede skjørbuk.

Allerede på 1500-tallet ble det dokumentert at sitroner hadde en gunstig helsemessig effekt. Den nederlandske legen Ronsseus av Gonda hadde i 1564 brukt sitrus mot skjørbuk og skrevet den første boken om sykdommen. 

Likevel skulle det gå over 200 år før de C-vitaminholdige fruktene ble anvendt systematisk i den engelske marinen – og rundt 300 år før de vant innpass blant sjøfolk i handelsflåten. Mange av dem som hadde opplevd sitronenes positive virkning, forsøkte å spre kunnskapen om kuren.

En av dem var den engelske kapteinen James Lancaster. I 1601 hadde han kommandoen over en flåte på fire skip som var på vei fra England til India, og han bestemte seg for å teste hvorvidt sitronen hadde noen virkning på skjørbuk. 

På et av de fire skipene fikk mannskapet tre teskeier med sitronsaft daglig. Effekten var ikke til å ta feil av: Da flåten var kommet halvveis var besetningen på dette skipet fulltallig, mens 110 av de 278 sjømennene på de andre skipene var døde av skjørbuk.

I 1617 ble teorien om sitronens positive effekt tatt opp av John Woodall, som var lege og tilknyttet det engelske East India-kompaniet. 

I en bok om sjøfartsmedisin anbefalte han sitrusfrukt som fast innslag i dietten til sjøfolk på langfart.

Slaget mellom den britiske marinen og angriperne fra Frankrike og Spania i 1779 gikk langt bedre enn britene fryktet, fordi franskmennene var svekket av skjørbuk. 

© scanpix/corbis

Motstand mot frukt

Likevel slo ikke budskapet gjennom i den engelske marinen. Forkjemperne for sitronsaft var vanligvis sjøfolk og skips-leger som ikke hadde noe særlig utdannelse eller status. 

Derfor kunne de ikke gjøre seg gjeldende overfor admiralitetet eller de medisinske selskapene som var toneangivende på denne tiden. Sosial status, klasse og forbindelser var avgjørende dersom man ville ha innflytelse.

I tillegg kom det faktum at ingen kunne redegjøre for hvordan sykdommen oppsto, og hvorfor nettopp sitronsaft virket. Vitaminene var enda ikke oppdaget; C-vitaminet ble først isolert som kjemisk substans i 1910. 

Kuren ble derfor forkastet gang på gang til fordel for tradisjonelle metoder som årelating, nedvasking av skipene i eddik og rensing av luften med røyk – eller til fordel for kvakksalvernes mange piller og miksturer med enten tvilsom eller direkte skadelig effekt.

Som en motreaksjon ble sitroner og andre frukter på et tidspunkt til og med ansett for å være direkte skadelige for sjøfolkenes helbred. 

Admiralitetets instrukser på den tiden da kaptein George Anson seilte ut, omfattet en advarsel mot å spise for mye frukt som appelsin, sitron og ananas, fordi man mente at de forårsaket feber og skadet vitale organer.

De første vitenskapelige forsøkene

I 1746 begynte det så smått å skje noe, da den skotske skipslegen James Lind bestemte seg for å etterprøve Lancasters forsøk.

Som skipslege på “H.M.S. Salisbury” opplevde Lind et voldsomt utbrudd av skjørbuk. Han valgte ut tolv syke sjøfolk og fordelte dem i grupper som fikk forskjellige midler mot skjørbuk. De sjøfolkene som fikk to appelsiner om dagen, ble friske. 

De andre ble ikke bedre. Linds eksperimentering med skjørbukbehandling beskrives som verdens første egentlige vitenskapelige, kliniske eksperiment.

Resultatet av forsøket ble publisert i 1757, og George Anson – som i mellomtiden var blitt medlem av admiralitetet – støttet Lind. 

Likevel fortsatte sjøfolk å dø av skjørbuk. James Lind var jo bare en enkel skipslege, og universitetsprofessorene som marinen støttet seg på, vurderte ikke resultatene hans som interessante.

Samme år som Lind offentliggjorde resultatene sine, lanserte to anerkjente og respekterte leger hver sin kur mot skjørbuk. Den ene anbefalte rom blandet med vann og sukker, den andre sjøvann og årelating.

James Cook testet skjørbuksmidler

I 1760-årene var skjørbuk blitt et så alvorlig problem at admiralitetet utrustet to ekspedisjoner som skulle gjøre forsøk med forskjellige midler mot skjørbuk. 

Sitronsaft var ikke blant midlene som skulle testes, for admiral George Anson var død i 1762, og James Lind hadde ikke lenger noen støttespiller i admiralitetet. Marinen fikk ingenting ut av forsøkene.

Et tiår senere ble nok en kur lansert. Maltekstrakt skulle være det nye vidundermiddelet mot skjørbuk. 

En av dem som talte varmt for dette remediet var den respekterte legen sir John Pringle, formann for det kongelige medisinske selskap. Teorien var at skjørbuk skyldtes at den halvt bedervede og salte kosten var så tungt fordøyelig at den råtnet i magesekken.

Denne forråtnelsen skulle motvirkes av malten. Igjen gjennomførte marinen testseilaser; denne gangen var det den berømte oppdagelsesreisende James Cook som fikk i oppgave å teste skjørbuksmidler på to av sine store reiser i 1768-71 og i 1772-75.

Cook gjennomførte begge reisene uten å miste en eneste mann på grunn av skjørbuk. Men resultatene var ikke entydige, for i tillegg til bedre hygiene, frisk luft og så langt som mulig frisk frukt og grønt, hadde Cook brukt alle tenkelige skjørbuksmidler. 

Hva som virket, og hva som ikke gjorde det, var vanskelig å avgjøre. Ikke desto mindre lovpriste skipslegen, som skrev rapporten til admiralitetet, maltekstrakt. Og det passet marinens ledelse og sir Pringle fint. 

Maltekstrakt var nemlig billig, samt enkelt å produsere og oppbevare. Den offisielle skjørbuksforebyggingen i marinen ble derfor daglige rasjoner med maltekstrakt, suppe kokt på buljong og surkål. Og følgelig fortsatte britiske sjøfolk å dø av skjørbuk i stort antall.

Først på 1800-tallet ble det vanlig at sjøfolk fikk en dose sitronsaft for å forebygge skjørbuk.

© Mary Evans

England reddet av skjørbuken

I august 1779 førte skjørbuken til at England kom farlig nær en fiendtlig invasjon.

Kanalflåten var så hardt rammet av sykdommen at skipene lå spredt i farvannet og ikke greide å ta kampen opp med den fiendtlige flåten av franske og spanske skip som nærmet seg.

Men i dette tilfellet reddet skjørbuken britene. Franskmennene måtte nemlig vente i sju uker på de spanske skipene, og i løpet av den tiden ble franskmennene hardt angrepet av skjørbuk. 

To tredjedeler av de franske besetningene døde og ble lempet over bord. Det ble sagt at folk i Plymouth ikke våget å spise fisk fra kanalen en hel måned etterpå.

At marinens forebygging av skjørbuk var feilslått, sto ytterligere klart året etter. I august 1780 hadde kanalflåten patruljert langs kysten i Sør- og Øst-England. Selv om skipene lå tett oppunder land, søkte de ikke havn på ti uker. 

Resultatet ble et overveldende antall syke sjømenn. 2400 mann – tilsvarende en sjuendedel av hele besetningen – måtte innlegges med skjørbuk.

Uerfaren lege fikk ned dødstallene

På det tidspunktet seilte admiral George Rodney til Vest-India med 21 skip og 12 000 mann for å kjempe mot en fransk-spansk flåte. Om bord hadde han som sin egen personlige lege en ung medisiner ved navn Gilbert Blane. 

Den unge mannen var av god familie, velutdannet, respektert og godt likt. I løpet av kort tid utnevnte admiralen ham til overlege for hele marinen. Et uhørt karrierehopp for en ung lege som ikke kunne noe som helst om sjøfartsmedisin. 

Men Blane kjente sin begrensning og ga seg til å lese alt om emnet; han studerte også James Linds bøker og rapportene fra Cooks reiser. 

Det neste Gilbert Blane gjorde var å sende et lite notat til alle skipene om at de skulle sørge for bedre hygiene, regelmessig utlufting, bad og klesvask – og en daglig rasjon av sitronsaft og maltekstrakt til alle mann. Og så begynte han å innhente tall.

Alle skipsleger måtte avlegge rapport hver måned, og snart kunne Blane lage statistikker over sykdommer og virkningen av sine nye tiltak.

Resultatene var forbløffende. Innen krigen var omme i 1783, hadde han redusert dødeligheten til en av tjue på sine skip.

Blane skrev til admiralitetet og foreslo at de innførte sitronsaft som supplement til kosten om bord. Han skrev også at malt hadde så godt som ingen virkning. Men admiralitetet var stadig ikke til å rokke.

Og da freden kom, var ikke interessen for å løse skjørbukens gåte så stor lenger. Først under revolusjonskrigene mot Frankrike (1792-1803) ble sykdommen igjen et tema som opptok admiralitetet. Gilbert Blane kom nok en gang på banen med sine forslag.

Han kunne underbygge dem med overbevisende resultater som han hadde samlet i Vest-India. I 1795 kom endelig gjennombruddet i kampen mot skjørbuk.

Sir Pringle var død, så ingen tråkket ham på tærne ved å forkaste maltekstrakt, og nå ble Blanes forslag om daglige rasjoner med sitronsaft til alle i marinen endelig vedtatt på høyeste hold. James Lind fikk aldri oppleve sin triumf. 

Han døde året før, 78 år gammel, uvitende om at arbeidet hans omsider hadde båret frukter og kom til å stå som en av vår tids største medisinske bragder; men også lykkelig uvitende om at den britiske marinen nesten greide å ødelegge alt midt på 1800-tallet da den besluttet å skifte ut de importerte sitronene med hjemmedyrket lime.

Lime inneholder langt mindre C-vitamin enn sitroner, og derfor gjorde skjørbuken i en periode igjen sitt inntog på de britiske skipene.

Skjørbuk ebbet ut i slutten av det 18. århundre, men det behøver ikke din lesning å gjøre.

Du kan for eksempel fortsette leserreisen i vårt spennende web-univers eller få sendt HISTORIE rett i postkassen.

Som en ekstra bonus legger vi med en valgfri velkomstgave på kjøpet - slå til nå! 

Les mer

David I. Harvie: Limeys – The Conquest of Scurvy, Sutton Publishing, 2002. Stephen R. Bown: Scurvy – How a Surgeon, a Mariner and a Gentleman Solved the Greatest Medical Mystery of the Age of Sail, Summersdale, 2003.

Kanskje du er interessert i