Døden hjemsøkte Newcastle i mai 1636. Det første pestofferet ga opp livskampen den 6., og andre var allerede merket av de fryktede mørke byllene som varslet smitte.
Innen en uke var dødstallet oppe i over 50, og dette var bare et varsel om hvilke redsler som ventet. Sommeren skulle bli den varmeste i manns minne, og varmen ga sykdommen perfekte vilkår til å spre seg.
Den lokale teologen og forfatteren Robert Jenison skrev om hvordan en «destruktiv engel» jaget gjennom byen. Knugende angst grep de 12 000 innbyggerne i Newcastle.
Angst for å være den neste som våknet med kroppen full av byller og vissheten om at kirkegården ventet.
Jenison forfattet en hel bok om ulykken som rammet hans elskede Newcastle. Han fikk full uttelling for sine skriveevner mens han fortalte om tragediene som utspilte seg i den dødsmerkede kjøpstaden.
«Pesten eskalerte», skrev Jenison. «Den herjet i sannhet, spredte seg som en løpsk ildebrann». Men han måtte også ha en god porsjon fantasi – for han opplevde ikke pesten selv. I likhet med mange andre rike flyktet han ut på landet, der han ventet på at epidemien skulle dø ut.
«Sedvanen, som selv leger følger i tilfelle pest, er å flykte eller fjerne seg raskt fra sykdomsbefengte steder», rettferdiggjorde Jenison seg. Også prester og andre av Guds tjenere hadde rett til å snu ryggen til menighetene og «bevare seg selv til bedre tider», mente han.
Newcastles fattige hadde ikke samme mulighet. De måtte bli bak byens murer, forskanse seg i sine trange boliger og bønnfalle Gud om nåde.
En enkelt lokal autoritet holdt dem med selskap. Han het Ralph Tailor, og som skriver oppsøkte han døende for å nedfelle deres testamenter før de sykdomsmerkede kroppene ga opp.
Ung mann ville frem
Ralph Tailor skrev hver eneste dag mens han passet arbeidet sitt i Newcastle, men tekstene handlet aldri om ham selv.
Alt som er kjent om hans liv og pliktoppfyllende slit i dødens sommer er stykket sammen av dokumenter som har støvet ned i engelske arkiver.
Ifølge kirkebøkene ble han i 1611 født i bispesetet Durham, som ligger på kysten rundt tre mil sør for Newcastle.
Faren het Thomas og døde i 1627, men herfra kan ikke stamtreet føres lenger tilbake. I Ralphs levetid bodde det imidlertid flere personer med etternavnet Tailor i Durham og Newcastle.
De hadde beslektede yrker som slaktere, garvere eller hanskemakere og var trolig i familie med hverandre.
Håndverkere og handelsfolk i Durham tjente godt på begynnelsen av 1600-tallet, da handelen over havet tok til.
Trafikken av varer betydde også at mange lærte å lese og dermed kunne forstå brev fra kontakter i fjerne byer som London. Mellom 1560 og 1620 økte andelen innbyggere som kunne lese fra 16 til 50 prosent.
Evnen til å skrive forandret seg imidlertid ikke i samme tempo, og særlig juridiske dokumenter ble overlatt til profesjonelle slik at de kunne holde i retten. England tørstet etter skrivere, og jobben var et opplagt skritt opp rangstigen for en håndverkersønn som Ralph Tailor.
Han flyttet trolig til Newcastle i 1626, da han var 15 år gammel og klar for latinskolen slik at han senere kunne få seg en læreplass.
Ti år senere mottok han næringsbrevet i Newcastle, og dermed kunne han begynne som selvstendig skriver.
Han hadde god trening i å utarbeide kontrakter, godsfortegnelser, låneavtaler og testamentene han snart skulle komme til å sette opp haugevis av. Pesten rammet byen få måneder senere, og den unge mannen gikk en travel sommer i møte.
Mens andre rablet ned underskriften, tok Ralph Tailor seg tid til å gjøre det ordentlig.
Folk kjente til faren
I 1636 kjente alle europeere til byllepest. Siden Svartedauden, som utslettet en tredjedel av kontinentets befolkning på 1300- tallet, hadde det brutt ut stadig nye epidemier.
Newcastle hadde lidd under sykdommen så sent som i 1604 og igjen i 1625 – året før Ralph Tailor ankom for å utdanne seg.
Byens borgere visste at et nytt sykdomsutbrudd truet i 1636. Allerede på høsten var kystfolk blitt smittet av pest som skip hadde brakt med fra fastlandet, og bare vinterkulden stoppet sykdommens utbredelse.
Da våren kom, blusset pestsmitten opp igjen. Og Newcastle kunne ikke gjøre noe for å beskytte seg, for den velstående byen levde av å seile kull ned Tyne-elva til kysten og ta handelsvarer med i retur.
Pestens ankomst var derfor ventet. Men ingen kunne ha forestilt seg hvor dødelig epidemien ville bli etter at den brøt ut i mai.
De første ofrene ble registrert i bydelen Sandgate utenfor bymuren, der de såkalte keelmen holdt til. Disse sjøfolkene bemannet kullprammene på Tyne, og var trolig de som brakte smitten med hjem fra kysten, der elva Tyne munnet ut i Nordsjøen.
I Sandgate-området var folk fattige, og de bodde tett sammen i usle boliger. Pesten viste seg derfor umulig å innkapsle, og antall smittede vokste i et akselerende tempo i takt med sommertemperaturen.
Det var også her Ralph Tailor skrev det første av testamentene som stadig er oppbevart i de lokale arkivene.
Elveskipper ville sikre barna
- mai 1636 forlot Newcastles yngste skriver hjemmet sitt i Allhallows, kvartalet rundt Allehelgens kirke øst i Newcastle.
Her var foreløpig bare noen få smittet. Men da han passerte byporten Sandgate og fortsatte inn i slumområdet den hadde gitt navn til, befant han seg i pestens episenter.
Stanken hang i luften som en tett dyne, for den ene av Newcastles to store søppelfyllinger lå like utenfor bymuren. Likevel fortsatte Ralph Tailor vandringen. En kunde ventet ham, og oppgaven kunne ikke utsettes, for mannen var alvorlig syk og hadde akutt behov for å få utarbeidet et lovgyldig testamente.
Stakkaren var «hjemsøkt av pestens svøpe», som skriveren omhyggelig noterte etter ankomsten. Han het William Grame og arbeidet som skipper på en av kullprammene Newcastles rikdom avhang av.
Utover den døende besto familien av en sønn, en datter og kona Margaret, som var høygravid med parets tredje barn. Grame aktet å sikre dem alle.
«Hvis det behager Gud å la min hustru nedkomme i fred, ønsker jeg at barnet får en full andel av mine verdier», noterte Ralph Tailor på skipperens vegne. Men den pestrammede hadde også tatt høyde for at familien hans kanskje ikke ville overleve sommeren i Newcastle.
«Hvis det behager Gud å kalle min kone og barna til seg», skulle arven deles likt mellom Grames bror, hans onkel og hans fetter. Testamentet var dermed ferdig, og Ralph Tailor begynte å notere navnene på vitner til dokumentets ekthet da kunden plutselig kom til å tenke på sine kvinnelige slektninger.
«Til Margarett Grame på landet: et skjørt, en hatt og et par briller», tilføyde William Grame. Og hans søster skulle ha en kjole og et annet skjørt. Ingen måtte lures, så Ralph Tailor ble nødt til å klemme inn navn og gjenstander der han kunne finne plass i dokumentet. Den pertentlige ordenen var helt ødelagt.
Da Ralph Tailor hadde satt punktum og testamentet var lest opp for William Grame, kunne skriveren begi seg mot byporten og dra hjem til seg selv. Døden fulgte i fotspor- ene hans, for i juni trakk pesten videre til bydelen Allhallows innenfor Newcastles murer.
Borgermesterens mottrekk var nytteløst
Allhallows i Newcastle, der Ralph Tailor hadde sin bolig, var en blandet bydel. Nord for kirken lå det brede hovedstrøket Pilgrim Street, som var omgitt av hus med god plass, og bak dem fantes det kjøkkenhager og beitearealer.
Strekningen fra kirken ned til elva var annerledes. De fleste gatene var bare trange smau, og på begge sider tårnet vaklevorne bygninger seg opp slik at bare litt sollys trengte ned. Her hadde pesten om mulig enda lettere for å trenge frem enn blant sjømannsrønnene i Sandgate.
Byens myndigheter kjente til faren og gjorde sitt beste for å hindre pesten i å spre seg. Embetsmennene hadde allerede en slags operasjonsplan klar, for en kongelig forordning for pestrammede byer var sendt ut i 1578, og bestemmelsene i den gjaldt fortsatt.
«Søkere» ble utpekt til å melde om pestsmittede, slik at embetsmenn kunne overvåke hvordan sykdommen spredte seg. Kirkegårdene fikk også flere gravere slik at likene kom i jorden før pest og råttenskap gjorde familier og naboer syke. Løse hunder ble muligens også avlivet, i henhold til forordningen.
Og i de mest pestbefengte områdene ble tønner med tjære satt fyr på slik at osen kunne fortrenge usunne dunster og gjøre det trygt å puste. På 1600-tallet mente europeerne nemlig at byllepest spredte seg gjennom luften og ikke via utøy.
Metodene virket – til dels. Enn så lenge var bare fattigstrøkene i Allhallows og Sandgate rammet av epidemien, men her raste den dødelige sykdommen til gjengjeld uhemmet, og dødstallet akselererte uke for uke i juni.
Ralph Tailor fikk det sannsynligvis travelt. Et fornuftig råd var at testamenter skulle skrives mens helsa var god. I praksis gjorde Newcastles innbyggere det motsatte og håpet på å unnslippe smitten. Først når mørke byller hadde spredt seg på kroppen, ble skriveren tilkalt, og det hastet å få ført opp alt jordisk gods.
Likevel er veien videre for Ralph Tailor helt ukjent etter at han hadde vært på besøk hos skipperen William Grame.
Underskriften hans fins ikke på noen av testamentene som ble satt opp i juni og juli 1636 og senere havnet i de nordengelske arkivene. Kanskje travet han gjennom byens gater for å skrive testamenter som bare har gått tapt.
Skriveren kan også ha vært blant de tidlig smittede, for pesten herjet nær hjemmet hans i de to månedene da livet hans ikke kan dokumenteres. I så fall var han blant de heldige som overlevde sykdommen og snart var i stand til å gjenoppta arbeidet. Ralph Tailors navn dukker nemlig opp igjen på arkivalier fra august, og deretter var han flittigere enn noen annen skriver i Newcastle.
Karantene skulle stoppe smitten
Et sendebud ankom Ralph Tailors hjem 8. august for å be ham ta et hasteoppdrag. Skriveren grep penn, blekk og papir for å la seg føre gjennom Allhallows til en viss Thomas Holmes, som var epidemiens nyeste offer.
Akkurat som elveskipperen William Grame arbeidet den syke som keelman, og til hverdags fraktet han kull på elva Tyne.
Nå lå han hjelpeløs hjemme hos seg selv, og de færreste regnet med at han ville overleve pesten.
Da Ralph Tailor nådde frem, kom han seg ikke inn til sin nye kunde. I slutten av juni hadde myndighetene i Newcastle innført karantene, og så snart pestsymptomer viste seg i et hus, ble det barrikadert utenfra med kraftige planker. Den syke og alle andre i husholdningen skulle isoleres i seks uker, frem til de enten hadde overvunnet sykdommen eller var døde.
Europeerne visste på 1600-tallet at det beste middelet mot epidemier var å «holde de urene fra de rene», som teologen Robert Jenison skrev utenfor Newcastle. Metoden var beskrevet i den kongelige forordningen fra 1578, men likevel hadde borgermesteren nølt.
Borgerne regnet det som ukristelig å overlate dødssyke til seg selv, og samtidig kostet det bykassen mye penger å brødfø de mange innesperrede i hjemmene sine.
Karantenen kom derfor for sent til å hindre pesten i å nå innenfor bymuren. Men nå hindret den Ralph Tailor i å snakke med Thomas Holmes, som neppe hadde lang tid igjen før sjelen hans forlot det pestherjede legemet.
Normalt ville skriveren ha forsøkt å rope inn gjennom døren eller et vindu. Men metoden nyttet ikke i dette tilfellet, for Holmes’ familie satt innesperret i første etasje, og de hadde forvist den syke til et loftskammer for å unngå smitte. Skriveren måtte finne på noe annet.
De siste ønskene ble ropt
Ralph Tailor kikket på bygningene rundt den pestsmittede Thomas Holmes’ hjem, og en idé meldte seg.
Huset lå nær bymuren som skilte Allhallows fra elva, og brystvernet var omtrent på høyde med den sykes loftsrom. Fra gata kunne skriveren se at et vindu sto åpent. Han ville klatre opp på toppen av muren og rope inn til Holmes, og forhåpentlig ville den svekkede mannens svar nå ut til ham. Men først måtte Ralph Tailor skaffe seg noen ærlige medhjelpere.
Thomas Holmes var låst inne, så det ville ikke være mulig å få underskriften hans på testamentet. Hvis dokumentet skulle være holdbart i henhold til loven, måtte skriveren ha vitner som kunne følge med på ordvekslingen.
De skulle bekrefte at den dødsmerkede mannens siste ønsker ble korrekt nedfelt.
Ralph Tailor rekrutterte budbringeren som hadde hentet ham til stedet, og det andre vitnet ble Hugh Ridley, en fetter av Thomas Holmes. Ledsaget av de to mennene skrittet skriveren mot nærmeste trapp som kunne føre trioen opp til toppen av muren.
Kort etter sto de ved brystvernet utenfor Thomas Holmes’ hus, og da de begynte å rope, kom den pestrammede til syne i vinduet. Skriveren noterte seg at kunden var «svært syk». Holmes gikk med på å rope testamentet ut til de tre mennene, men det måtte skje fra sengen, for han hadde ikke krefter til å stå.
Deretter fulgte en høyrøstet samtale som munnet ut i 18 linjer på Ralph Tailors forberedte ark. I kraft av omstendighetene ble bokstavene mindre vakre enn skriverens vanlige standard.
Øverst på listen over arvegods sto Holmes’ andel i kullprammen som han hadde vært med på å seile. Eierskapet skulle gå til fetteren Hugh Ridley, som sto på muren ved Ralph Tailors side, «hvis han lever så lenge».
Alle visste hvor flyktig livet var denne sommeren. Resten av verdiene etterlot Thomas Holmes til sin kone, bortsett fra små pengebeløp til parets to gifte døtre og til fjernere familie-medlemmer.
Ralph Tailor overtalte den pestsyke til å vende tilbake til vinduet for å få testamentet lest opp for seg slik at han kunne godta innholdet.
Skriveren beskrev siden «at han ikke var sikker på hvorvidt testatoren hadde sitt sinn og hukommelse i behold eller ei». Men han hadde gjort sin plikt, og de to vitnene underskrev testamentet.
Ralph Tailor tok avskjed med Thomas Holmes, som han aldri skulle se igjen, og bega seg hjemover. Plikter skulle siden føre ham tilbake til huset.
Pestepidemiens første offer ble registrert i Newcastle 6. mai 1636
Han delte skjebne med 5115 andre borgere da en uvanlig varm sommer ga rekordmange lopper, som overførte smitte mellom mennesker og rotter.
I tillegg kom 515 pestdøde i slumstrøket Garthside rett utenfor bymuren.
Det samlede dødstallet kom dermed opp i 5631, før høstens lave temperaturer fikk epidemien til å rase ut. Newcastle hadde i 1636 en befolkning på rundt 12 000.
Pesten ga fast arbeid
Etter besøket hos Thomas Holmes viser arkivene at Ralph Tailor hadde det travelt. Mens pesten nådde sitt høydepunkt, og knapt 2000 innbyggere døde bare i august, grep han igjen og igjen skriveredskapene for å arbeide for de døende.
Den unge skriveren utstedte 20 av de 59 testamentene som er bevart fra redselssommeren i Newcastle i 1636. I Allhallows, der det samlede dødstallet ble høyest, sto hans karakteristiske underskrift på nøyaktig halvparten av dokumentene.
Ralph Tailors første testamenter var lange og utførlige, men etter hvert la han seg fast på en kort og stram mal.
Øverst skrev han dato og noterte at dokumentet ble utstedt i anledning pesten – en detalj ingen andre av byens skrivere hadde med.
Deretter fulgte den sykes instruks om hvordan hans eller hennes verdier skulle fordeles, og endelig pestofferets ønsker om hvordan de etterlatte skulle bruke arven. Nederst ramset Ralph Tailor opp navnene på vitner til at dokumentet var ekte.
De bevarte testamentene vitner om mennesker som med en fot i graven forsøkte å gjøre mest mulig for slekt og venner. En forgjeldet skredder ved navn Thomas Clark bestemte at hans hus i Allhallows skulle selges. Handelen burde gi penger nok til at kreditorene kunne betales, og hans eneste datter ville få en liten sum.
I september skrev Ralph Tailor testamente for en annen skyldner som bodde på motsatt side av elva Tyne. Thomas Swann var døende, og gjelda hans tvang ham til å ta et grusomt valg mellom sin kone og sin eneste overlevende sønn.
Han valgte sønnen og gikk med på å etterlate sin kone «med mange bekymringer og problemer». Swann ville selge familiens hus for å få gjelda ut av verden, og overskuddet skulle sikre gutten en læreplass. Litt penger skulle samtidig legges til side slik at han hadde midler til å etablere seg når han ble voksen.
Bare hvis sønnens fremtid var sikret godt nok, ville enken også få en bit av arven. Men Swann bestemte at alle møbler og gjenstander som kona hadde hatt med seg inn i ekteskapet, fortsatt skulle være hennes.
«Det ville være leit å etterlate henne i et dårligere utgangspunkt enn da jeg møtte henne», siterte Ralph Tailor den dødsmerkede i testamentet.
Mange av skriverens kunder forsøkte å ta høyde for alle tenkelige fremtidsscenarier. Skomakeren William Cooke satt i karantene sammen med sin kone, som også var pestsyk og samtidig gravid. Han ropte testamentet sitt ut gjennom døren sin til Ralph Tailor og tre vitner.
«Hvis barnet min kone bærer blir født, gir jeg det 20 pund».
John Carr, som var notar og dermed et trinn over skrivere på rangstigen, hadde tenkt enda grundigere over arven sin. Han overlot alt til sine to døtre. Døde den ene, skulle den andre få alt, og døde begge, utpekte Carr sin bror som arving. Hvis han også bukket under, sto deres tre søstre nest i rekkefølgen.
Notaren døde i august, og dermed hadde sognet én skriftkyndig mindre til å skrive testamenter for alle pest- ofrene. Ralph Tailor fikk det enda travlere, og han begynte å spille hasard med sin egen sikkerhet, noe hans neste sykebesøk viste.
Skriver brøt karantenen
De fleste av Ralph Tailors pestrammede kunder bodde i hans eget hjemsogn, Allhallows, der epidemien rammet hardest. Men 19. august bega han seg til nabolaget rundt St. Nicolas, der en bekjent ved navn Robert Moore lå for døden.
Skriveren ankom sammen med den sykes sønn og en god venn de hadde møtt på veien. Her viste det seg at Robert Moore lå i et rom i andre etasje, og det var umulig å få ham i tale ute fra gaten. Ralph Tailor tok en rask beslutning, åpnet husets inngangsdør og gikk inn.
Bare den ene av ledsagerne hans var dumdristig nok til å følge etter da skriveren beveget seg gjennom huset og opp trappen.
Ifølge datidens leger tok skriveren en enorm risiko. Sykdommen hang i lufta, mente de sakkyndige, og smittende dunster trengte ned i lungene ved hvert eneste åndedrett.
Det ble regnet som regelrett selvmord å være lenger enn en halv time i et pestbefengt hus. Alle visste dessuten at frykt gjorde mennesker enda mer mottakelige for smitte.
Likevel satte Ralph Tailor seg rolig ned på en krakk og brukte en kiste som underlag. Robert Moore dro kjensel på stemmen da skriveren ropte inn til ham fra naborommet. Endelig kunne arbeidet med testamentet begynne.
Ralph Tailors penn manet frem en 36 linjer lang liste over den døende snekkerens arvegods. Deretter fikk Robert Moore testamentet opplest til bekreftelse, vitnet bekreftet ektheten med et kryss, og skriveren signerte med sin flotte autograf.
Borgermesteren i Newcastle hyret folk som skulle rapportere om pestofre, så myndighetene kunne holde øye med epidemiens spredning.
Slektninger til krig i domstolen
Ralph Tailor og hans vitne overlevde begge sine farlige besøk hos snekkeren. Men epidemien raste videre, og mennesker døde stadig i hundrevis hver uke, mens august ble til september.
Allhallows var stadig hardest rammet, for borgerne bodde mindre tett i de andre sognene, og en del hus sto tomme. Deres rike beboere hadde stukket av i tide.
Etter hvert som høsten satte inn, kunne embetsmennene imidlertid konstatere at dødsraten falt. Det var forventet, for lavere temperaturer fikk alltid byllepest til å avta. 327 bukket under i oktober, som var et markant fall fra nesten 2000 i august, og Ralph Tailor skrev sitt siste pesttestamente 5. november.
Men han fikk ikke mindre å gjøre av den grunn, for nye oppgaver ventet. I stedet for å lage testamenter hyret borgerne ham nå til å lage lister over alt innboet som skulle skifte hender etter pesten.
Normalt ble alle verdier etter en avdød oppgjort innen tre uker, men reglene kunne ikke overholdes under pesten. Tellearbeidet begynte omsider utpå høsten, da de pestbefengte bygningene var rengjort.
Kongelige forordninger sa at klær og sengetøy skulle brennes, men i praksis hyret borgerne fattige koner til å vaske det.
Vinduer ble åpnet på vidt gap slik at smittebærende luft kunne slippe ut. Og kvinnene skrubbet hver kvadratmeter vegg i bygningen.
To delte på arbeidet hjemme hos William Grame, som hadde fått sitt testamente satt opp av Ralph Tailor i mai, og som Tailor nå gjorde opp dødsboet etter.
Kvinnenes lønn skulle trekkes fra arven, det samme skulle utgiftene til begravelsen av kullskipperen og tre barn. Kona hans hadde født i de mellomliggende månedene, bare for å oppleve pesten ta spedbarnet.
Hun var familiens eneste overlevende og satt igjen med et tomt hus fordi kostnadene åt opp hele dødsboet.
Mens verdier ble regnet sammen overalt i Newcastle, begynte rettssakene. Mange menneskers fremtid avhang av om de fikk en andel i arven etter slektninger, og etterlatte var klar til å føre bitre rettssaker mot hverandre.
Pesttestamenter uten den avdødes underskrift var lette å angripe, så Ralph Tailor måtte flere ganger møte i retten for å forsvare dokumentene sine overfor dommerne.
I en uvanlig sak fantes to vidt forskjellige testamenter, skrevet med bare tre dagers mellomrom.
Ralph Tailor hadde laget det første, der en vevermester ved navn Cuthbert Woodman overlot huset sitt og formuen til kona, mens den avdødes bror Anthony fikk 20 pund. Men et senere dokument ga broren hele arven og slo hånden av veverens kone.
Hun var angivelig en tyrann som holdt alle andre på avstand av sin døende mann og tvang ham til å overlate godset sitt til henne. Av samme grunn var det nye testamentet satt opp i hemmelighet.
Dommeren nølte ikke med å avgjøre saken. Skriveren av det nye dokumentet var ukjent, og ingen vitner sto oppført, mens Ralph Tailors dokument var underskrevet av seks personer foruten ham selv. Cuthbert Woodmans kone vant, og broren måtte nøye seg med 20 pund.
Ralph Tailors siste testamente
Newcastles borgere avventet sommeren 1637 med spenning og angst. Kanskje ville pesten vende tilbake og kaste sorg over den nordengelske handelsbyen igjen.
Men epidemien var over, og byen slapp å oppleve så store redsler igjen. Det ble hverdag for Ralph Tailor, og i stedet for testamenter laget han kontrakter, noe som normalt var en Newcastle-skrivers største oppgave.
Han passet arbeidet og tok ikke del i borgerkrigen som herjet i England fra 1642 til 1651. I stedet ble han offentlig notar, noe som ga dokumentene hans en spesielt høy troverdighet ved de lokale domstolene.
Ralph Tailor skrev sitt siste testamente i 1669 – sitt eget. Han var 58 år og hadde klart seg bra til å komme fra en slakterfamilie. Til gjengjeld var han barnløs, og arven etter ham ble spredt blant fjerne slektninger.