Luktesalt består av ammoniumkarbonat, som har en oppkvikkende effekt.
Stoffet var kjent allerede i romertiden, for historikeren Plinius den eldre nevner Hammoniacus sal – en spesiell form for salt fra dagens Libya.
Stoffet ble også brukt av middelalderens alkymister, som også hadde lært å fremstille det.
De brukte blant annet stoffet til å skape “de vises stein”, men det ble mest brukt sammen med naturfarger for å skape nye og klarere nyanser.
Britenes små beholdere til luktesalt ble kalt vinaigretter.
Slik virker luktesalt
Sterke ammoniakkdamper fra luktesaltet irriterer slimhinnene i nesen og lungene.
Lukten utløser en refleks som får musklene til å jobbe.
Samtidig aktiveres nervesystemet, noe som øker både hjerterytmen og blodtrykket.
Det var først i 1800-tallets England at ammoniumkarbonat ble populært som medikament.
Gentlemen hadde alltid med luktesalt
Britiske kvinner hadde det med å dåne av sterke følelser, og britene fant ut at litt luktesalt holdt under nesen kunne få de fleste til å våkne opp.
Virkelige gentlemen gikk derfor alltid med en dekorativ beholder med luktesalt oppløst i en blanding av parfyme, eddik og alkohol som de kunne ta frem hvis en kvinne plutselig deiset om på gulvet.
I dag brukes luktesalt spesielt av idrettsfolk innen blant annet boksing, amerikansk fotball og vektløfting, for det virker oppkvikkende og setter kroppen i gang.
Men mange leger advarer om at overdreven bruk er skadelig.
