Som liten sveitsisk gutt kunne Hermann Rorschach tilbringe timer med Klexographie – en lek der han helte blekkdråper på et papir og deretter brettet papiret.
Når arket ble åpnet igjen, ville blekket danne forskjellige mønstre, som han kunne tegne videre på eller bruke som inspirasjon til små historier. Lille Rorschach var så glad i leken at vennene hans døpte ham Klecks – tysk for «flekk».
Rorschach tok fascinasjonen for blekkflekkene med seg da han som ung begynte å studere medisin og tok jobb på et psykiatrisk sykehus i Bern.
Her begynte Rorschach å eksperimentere med barndommens blekkflekker og utforske hvorfor mennesker så forskjellige motiver i de samme flekkene; for eksempel oppdaget han at pasienter med schizofreni reagerte annerledes på flekkene enn andre pasienter.
Ifølge Rorschachs teori kan fortolkningen av blekkflekker angi personlighetstypen.
Flekkene levde videre
Etter å ha analysert omkring 300 psykisk syke ga Rorschach ut boka Psychodiagnostik i 1921. I den la han frem teorien om at nøye utvalgte blekkmønstre kan brukes til å analysere personligheter og diagnostisere psykiske lidelser med.
Rorschach rakk ikke selv å oppleve det avtrykket som hans nye teori satte på psykoanalysen. Allerede året etter døde den kun 37 år gamle sveitseren av bukhinnebetennelse.
Flekkene levde imidlertid videre og ble plukket opp av psykologer som videreutviklet Rorschachs ideer. Siden den gang har blekkflekktesten blitt en av de mest brukte testene til å analysere personlighetstyper med.
I dag brukes testen fortsatt i bl.a. USA og Japan, selv om testen gjentatte ganger har blitt kritisert for å være pseudovitenskapelig.