Den første p-pillen kom på markedet i USA i 1960. En av drivkreftene bak var kvinnerettsforkjemperen Margaret Sanger (1879-1966) som ved selvsyn hadde sett konsekvensene av ukontrollert graviditet.
Hennes mor hadde dødd 50 år gammel etter 18 graviditeter og 11 fødsler, og som sykepleier så Sanger hvordan særlig fattige kvinner ble slitt til døde av graviditet, fødsler og ulovlige aborter.
Sanger drømte derfor om en effektiv prevensjon for kvinner, og drømmen gikk i oppfyllelse etter at hun møtte den pengesterke feministen Katharine McCormick i 1950 og biologen Gregory Pincus året etter.
Sangers utrettelige arbeid, McCormicks penger og Pincus’ kunnskap om hormoner ble den cocktailen som utviklet p-pillen.
Tanken bak pillen var å gi kvinner syntetiske kjønnshormoner som setter kroppens egen produksjon på vent.
På den måten får kvinnen ikke eggløsning og kan ikke bli gravid.
De første pillene inneholdt imidlertid svært høye doser av bl.a. kjønnshormonet østrogen og hadde bivirkninger som bl.a. blodpropper og depresjon.
Mens innholdet av østrogen tidligere var 100 μg, er det i dag på 20-30 μg.
P-pillen var ikke bare en revolusjon innenfor prevensjon, men ga også kvinnen mulighet til å ta kontroll over sin seksualitet og kropp.
Dermed ble pillen avgjørende for den seksuelle frigjøringen og kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet i 1960-årene.