Det hvite snitt ble utviklet av den portugisiske neurologen António Egas Moniz i 1930-årene. Det kirurgiske inngrepet skulle kurere sinnslidelser.
Moniz mente at psykiske smerter skyldtes unormale forbindelser i pannelappenes nervebaner. Løsningen var å kutte forbindelsen mellom pannelappene (hjernens forreste del) og resten av hjernen.
Moniz hadde bl.a. observert at soldater som hadde fått ødelagt pannelappene i krig viste en “endret karakter”.
Den første operasjonen ble utført i 1935 på en 63-årig kvinne som ifølge psykiaterne ble roligere og mer medgjørlig. Etter ca. 40 inngrep konkluderte Moniz at inngrepet hans var “alltid trygt” og “en effektiv kirurgisk behandling”.
Moniz utførte sine første operasjoner ved å bore hull i kraniet og sprøyte ren alkohol inn i pannelappene, men andre kirurger utviklet inngrepet videre. Blant de mest fremtredende var Walter Freeman. Han oppfant en teknikk for å nå inn til pannelappene med en syl gjennom øyets tårekanaler.
Moniz fikk en Nobelpris for sin forskning i 1949, men med tiden ble inngrepet upopulært fordi mange pasienter fikk hjerneskader eller døde. På 1970-tallet var det hvite snitt forbudt i de fleste land.
På det tidspunktet hadde ca. 40.000 fått ødelagt hjernen bare i USA. I Skandinavia ble over 10.000 personer behandlet med det hvite snitt.