Arkeologiske funn viser at kreft er like gammel som menneskeheten selv. I 2016 fant forskere spor etter en aggressiv type kreft i en tåknokkel som tilhørte en tidlig menneskeart som levde i Sør-Afrika for 1,6-1,8 millioner år siden.
De første som omtalte sykdommen skriftlig, var oldtidens egyptere. Allerede for ca. 4600 år siden beskrev den egyptiske legen Imhotep en lidelse som ikke kunne kureres og var karakterisert av en "svulmende masse i brystet".
Omkring 2000 år senere beskrev og tegnet den greske legen Hippokrates svulster på nesen, huden og brystet. Ifølge Hippokrates skyldtes sykdommen ubalanse i kroppens fire kardinalvæsker – blod, slim, gul galle og svart galle – og kuren hans besto av årelating og avføringsmidler.
I begynnelsen av 1700-tallet begynte leger å fjerne kreftsvulster ved operasjon.
Disseksjon avslørte kreftens hemmeligheter
I århundrene etter 1500-tallet fikk legene gradvis mer og mer kunnskap om årsakene til kreft. Dette skjedde først og fremst gjennom disseksjoner – en praksis som tidligere hadde vært forbudt – som avslørte hvordan kreftknuter vokste.
Den avgjørende milepælen ble passert i 1839 da to tyske leger slo fast at planter og dyr består av celler. Teorien ble supplert noen år senere i 1855 av dr. Rudolf Virchow, som konkluderte med at nye celler oppsto når gamle celler delte seg. Kreft oppstår når denne celledelingen kommer ut av kontroll.
Dermed kunne legene omsider – etter ca. 2200 år – ta avstand fra Hippokrates' teori om at kreft skyldes ubalanse i kroppsvæskene.