Munnbindet brukes i dag som et vern mot f.eks. virus, men det er langt fra noen ny oppfinnelse. Allerede hos de gamle romerne anbefalte historikeren Plinius den eldre (23-79 e.Kr.) at gruvearbeidere skulle ta en dyreblære for munnen og nesen for å beskytte seg mot
giftig støv i de dype gruvene der romerne gravde etter bl.a. kvikksølvmineraler.
Men munnbindet fikk ikke noen større utbredelse før på slutten av 1800-tallet, da de første vitenskapsmennene tok til å forske i bakterier.
Dermed kom hygiene også på dagsordenen, og spesielt leger og sykepleiere begynte å iføre seg munnbind for å unngå å smitte svekkede pasienter.
Paul Berger (1845-1906) var en pioner både innen munnbind, amputering og sying innen kirurgien.
Blant munnbindets forkjempere var den franske legen Paul Berger, som i 1899 konstaterte: “I flere år har jeg vært bekymret for at væskedråper som sprøytes ut av munnen på kirurgen eller hans assistent kan føre til infeksjonsutbrudd.”
Munnbindets popularitet nådde nye høyder under spanskesyken i 1918 da vernemidlet ble regnet for å være et av de viktigste våpnene i kampen mot epidemien.
