Den første direkte blodoverføringen på et menneske ble utført av Jean-Baptiste Denys, som var livlege for franske kong Ludvig 14.
Den skjellsettende begivenheten fant sted den 15. juni 1667, da legen ga en gutt 250 ml blod fra et lam.
Inngrepet ble utført ved å tappe blod direkte fra dyret til gutten ved hjelp av rør som ble satt inn i blodårene.
Domstol bannlyste blodoverføringer
Den syke gutten kom seg raskt, og kort etter foretok legen enda en vellykket overføring. De neste to blodoverføringene gikk imidlertid ikke så bra.
Legens tredje pasient døde umiddelbart etter inngrepet mens den fjerde døde under selve behandlingen. Den siste pasientens familie brakte saken inn for domstolen, som ganske visst frikjente legen men forbød behandlingen.
I årene etter forbød også den katolske kirken, det franske og britiske parlamentet og vitenskapsakademiet Royal Society blodoverføringer, som ingen anerkjent lege utforsket de neste 150 årene.
Få måneder etter Denys’ forsøk gjennomførte den engelske legen Richard Lower et lignende i november 1667.:
Pasienten
var en 15-årig gutt som var rammet av voldsom feber. Før blodoverføringen hadde han vært gjennom omlag 20 årelatinger med igler.
Lam
ble betraktet som rolige dyr. Derfor ble de første blodoverføringene utført med lammeblod fordi legene mente at pasienten via blodet ville få overført dyrets rolige karakter.
Blodet
ble overført via spesielle sølvrør. Rørenes ender var forbundet med hule fjær som ble brukt til å stikke blodårene med.
Ny kunnskap om ulike blodtyper gjorde utslaget
I dag vet vi at Denys’ pasienter døde fordi legen ikke kjente til blodtyper.
Immunforsvaret reagerer negativt på dyreblod, og de to første pasientene overlevde antakelig fordi de mottok lite blod.
Først i 1901 fant lege Karl Landsteiner ut at menneskeblod kan deles opp i tre typer, og at en blodoverføring kun kan skje dersom blodtypene er kompatible.