Årelating er en av historiens eldste behandlingsformer og foregikk ved at den syke fikk snittet eller prikket et hull i en blodåre slik at blodet strømmet ut.
Behandlingen ble etter alt å dømme først brukt i oldtidens Egypt, men ble deretter forfinet av grekerne.
Spesielt legen Galen (ca. 129-217 e.Kr.) populariserte bruken av årelating med sine skrifter om emnet.
Ifølge de greske legene forutsatte en god helse at kroppens fire kroppsvæsker – blod, slim, gul galle og svart galle – var i perfekt balanse.
Hvis en person ble syk, var det et tegn på at væskemengdene var i ubalanse. Derfor kunne en lege helbrede en syk ved å forsøke å skape balanse i væskene ved å tappe blod.
Et alternativ til barberkniven var igler, som kunne suge ut “dårlig” blod.
Årelating hadde sin storhetstid i middelalderen,. Da ble inngrepet sett som et universalmiddel mot nesten alle sykdommer.
Behandlingen ble ofte utført av en barberer som de fleste besøkte et par ganger i året – både som behandling og forebygging av fremtidige lidelser.
Interessen for årelating begynte å avta sist på 1700-tallet, da nye medisinske landevinninger gjorde behandlingen overflødig.
I dag blir årelating i sjeldne tilfeller brukt mot enkelte sykdommer – f.eks. ved forhøyet jerninnhold i blodet.