Cirka 1907 oppdaget den japanske patologen Fukushi Masaichi at tatoveringer kunne påvirke kjønnssykdommen syfilis.
Ved en syfilisinfeksjon får pasienten sår på huden, men blekk basert på plantefarge – som japanske tatovører brukte – kunne tilsynelatende redusere syfilisens skader på huden.
Oppdagelsen sendte Masaichis forskning i en bemerkelsesverdig retning: Fra 1920-tallet av begynte han å samle på avdøde menneskers tatoverte hud.
Masaichi håpet at han ved å studere huden deres kunne lære mer om syfilis og hvordan tatoveringer begrenset hudskader som kom av sykdommen. Men hudinnsamling ble også en livslang hobby for den japanske legen.
Kroppsdekorasjon var kunst
På japansk kalles tatovering «irezumi», og tatovering med fargerike motiver – ofte guder og sagnhelter – har vært en del av japansk kultur i mange generasjoner. Masaichi ble en respektert skikkelse i irezumi-miljøet, hvor tatoveringene regnes som kunst.
Mange tatoverte mennesker testamenterte huden sin til legen slik at tatoveringene kunne bevares som kunstverk for ettertiden. I miljøet ble Masaichi kalt «Irezumi Hakase», løst oversatt som «Doktor Tatovering».
Legen bygget opp en stor samling
Hud bak glass
Doktor Fukushi Masaichi arvet hundrevis av tatoverte kroppshuder fra villige donorer.
Mannekeng med hud
Innsamlingen av huder begynte som forskning, men ble legens livslange hobby.
Når en tatovert person døde, fjernet Masaichi og hans assistenter forsiktig huden fra kroppen og renset den. Deretter ble den ofte strukket, tørket og plassert bak glass. Andre huder ble behandlet med alkohol og formalin slik at de holdt seg smidige og kunne settes på en utstillingsdukke.
Samlingen kom opp i over 2000 menneskehuder, men de fleste gikk tapt i et luftangrep under 2. verdenskrig.
Masaichi døde i 1956, og hans resterende 105 menneskehuder er i dag lagret på Patologisk institutt i Tokyo.
Forskningen hans fikk ingen praktisk betydning da penicillin ga et gjennombrudd i behandlingen av syfilis etter 2. verdenskrig.