“Jeg var i fullkommen usigelig pine”

Jeg merket første gang en smerte i mitt ene bryst i august 1810. Smerten økte fra uke til uke, men var ikke skarp. Det føltes snarere som en tyngde, og jeg ante derfor ikke uråd.

Således gikk noen måneder, inntil min nære venninne, madame de Maisonneuve, samt m. d’Arblay presset meg til å bli undersøkt av en lege. Jeg fikk en konsultasjon hos legene Larrey, Ribe og Moreau, og de konkluderte med at jeg skulle opereres, samt at de alle tre sammen ville stå for prosedyren***.

På dagen for operasjonen sørget jeg for å holde meg beskjeftiget. Men da jeg ikke kunne finne på mer å gjøre, gikk jeg ned i salongen.
Der ble jeg ikke lenge. Synet av de umåtelige mengder med bandasjer, kompresser og andre remedier som var lagt frem, gjorde meg kvalm.
Snart vendte jeg dog tilbake og ble i salongen frem til klokken var tre, og operasjonen skulle begynne.

Inn i stuen trådte syv sortkledde menn*. M. Dubois** fungerte som øverstkommanderende og beordret et sengeleie anbrakt midt i stuen. Forbløffet vendte jeg meg mot dr. Larrey, som hadde lovet at en lenestol ville være tilstrekkelig. Men han senket blikket og nektet å se meg i øynene.

Da madrasser og et laken var lagt til rette til hans tilfredshet, ba han meg stige opp på sengeleiet.

Et øyeblikk sto jeg som fastfrosset, mens jeg i fullt alvor overveide om jeg skulle flykte. Mine øyne søkte først mot døren, så til vinduene.

Det hele varte bare en kort stund. Så tok min fornuft styringen. Jeg forsto at min sykdom utgjorde den virkelige trusselen mot meg, og at bare operasjonen kunne frelse meg fra farenes gap.

Frivillig steg jeg derfor opp på sengeleiet, hvor m. Dubois hjalp meg til rette på madrassen. Han la også et klede av fint lerret over mitt ansikt. Kledet var imidlertid gjennomsiktig, og gjennom det kunne jeg se hvordan mitt leie straks ble omringet av syv menn og en sykepleierske.

Jeg avviste å bli holdt fast. Men da jeg gjennom stoffet så glimtet av knivens klare, polerte stål, lukket jeg øynene. Jeg ville ikke utsette meg for den frykten som ville bli resultatet av å betrakte det fryktelige snittet.

Den dypeste stillhet fulgte. Noen minutter gikk. Åh, hvilken fryktelig ventetid. Jeg kunne ikke puste.

Jeg fryktet at hele brystet var sykt, en frykt som viste seg å være berettiget. Gjennom kledet kunne jeg nemlig se m. Dubois’ løftede hånd. Hans finger beskrev først en rett linje fra øverst til nederst på brystet. Så beskrev han et kryss og dernest en sirkel.

Bevegelsen kunne bare bety at hele brystet måtte fjernes, forsto jeg*. Igjen lukket jeg øynene, fast bestemt på å akseptere det som skulle skje.

Da beslutningen først var truffet, holdt jeg fast. Men da det skrekkinnjagende stålet ble ført inn i mitt bryst, hvor det skar gjennom vener, arterier, kjøtt og nerver, behøvde jeg ingen formaninger om ikke å holde mine skrik tilbake.

Jeg begynte på et skrik som varte like lenge som legen skar. Faktisk er jeg forbløffet over at det ikke ringer for mine ører mer. Så stor var min lidelse.

Da jeg igjen merket instrumentet, fulgte det en kurve. Kniven skar på tvers av årene, følte jeg. Men da mitt kjøtt ga kirurgens kniv så mye motstand at legen ble trett og måtte ta instrumentet i den andre hånden, besvimte jeg.

Og det var ikke over ennå, for straks etter merket jeg kniven skramle mot brystbeinet og deretter skrape mot det. Det foregikk mens jeg var i fullkommen usigelig pine. Etterpå hørte jeg dr. Larreys stemme, som ba alle de tilstedeværende tilkjennegi om mer skulle gjøres, eller om han kunne betrakte operasjonen som avsluttet.

De fleste svarte ja. Men m. Dubois’ finger, som jeg bokstavelig talt kunne føle sveve over såret selv om jeg intet kunne se, så følsomt var stedet, hadde enda et forlangende. Igjen begynte kniven å skrape. Og deretter pekte dr. Moreau ut nok et syndig atom. Siden beordret m. ­Dubois gjentatte ganger mer fjernet.

Dager, uker og måneder gikk før jeg kunne snakke om denne forferdelige begivenheten. Selv nå, ni måneder senere, er det vanskelig for meg. Denne sørgelige beretningen, som jeg begynte på for tre måneder siden, tør jeg faktisk ikke lese igjennom før jeg sender den.

For å avslutte historien kan jeg fortelle at ondet satt så dypt at hele operasjonen, inklusive forbindingen, varte hele 20 minutter!* Men jeg bar det hele med alt det mot jeg kunne oppvise. Jeg verken beveget meg eller prøvde å stanse legene. Jeg tror heller ikke at jeg besvimte bortsett fra én eller to ganger kanskje.

Da det hele var overstått, var min styrke fullkomment forsvunnet, og jeg måtte bæres i seng. Sykepleiersken har fortalt meg at ansiktet mitt var ganske fargeløst.

Gud velsigne deg, kjære Esther. Jeg frykter at dette er skrevet på en forvirret måte, men jeg makter ikke å lese det igjennom og heller ikke å skrive mer.

Adjø, Adjø,
min kjære Esther

Etterskrift

Frances Burney levde i 28 år etter operasjonen og døde først i 1840 i den høye alder av 87 år. Først syv år senere, i 1847, fant vitenskapen en metode for å bringe pasienter i full narkose. Legene brukte eter til formålet – en praksis som fortsatte helt opp til 1970-tallet.