Kjærlighet var en fryktet sykdom

Ferrand begynner å stille målrettede spørsmål, og den unge mannen innrømmer at han er forelsket i en jente. Men de vil aldri kunne gifte seg, for familien hennes er av lavere stand enn hans. Å gifte seg under sin stand kommer ikke på tale, det vet den unge mannen, som er så syk at han har kastet opp blod, forteller han.

Blodet «sjokkerte den unge mannen dypt og overbeviste ham om å lytte til mine råd», beretter Ferrand i boken «Traité de l’essence et guérison de l’amour ou de la mélancolie érotique» (En traktat om kjærlighetskvaler og erotisk melankoli), som kom ut i 1610.

Lidelsen skyldtes ubalanse i kroppen

Verken mannens sykdomsforløp eller diagnose var uvanlig på 1600-tallet. Kjærlighetskvaler hadde rammet store deler av den europeiske overklassen og ble regnet som et medisinsk problem på linje med hemoroider og byller.

Sykdommen måtte bekjempes med alle midler legestanden hadde til rådighet – ellers kunne den ende med døden.

Oppfatningen av kjærlighet som en sykdom stammet helt fra antikken. Da beskrev vitenskapsmenn og filosofer elskovssyken.

Galenos (129-217 e.Kr.), en av legekunstens fedre, mente at alle sykdomstilstander i menneskekroppen kunne tilskrives fire kardinalvæsker – blod, slim, svart galle og gul galle. Hersket det ubalanse mellom væskene, brøt det ut sykdom.

Behandlingen gikk ut på igjen å skape balanse i kroppen, oftest ved hjelp av årelating. Metoden ble betraktet som en slags universalkur som kunne avhjelpe nær sagt enhver lidelse – inkludert elskovssyke. Etter Romerrikets fall fortsatte legenes interesse for denne lidelsen.

«Kjærligheten, som også kalles eros, er en sykdom som rammer hjernen», skrev benediktinermunken Konstantin i 1000-årene.

«Av og til skyldes kjærligheten en naturlig trang til å skille ut et overskudd av væsker som har hopet seg opp. For den rammede forårsaker sykdommen tanker og bekymringer om hvordan han skal skaffe seg det han begjærer og ta det i sin besittelse», mente munken.

På Jacques Ferrands tid på 1600-tallet holdt vitenskapen fast i antikkens teori om kardinalvæskene og årelating.

I boken sin anbefalte Ferrand at årelating ble utført tre-fire ganger i året. Hos menn skulle blodet helst tas fra venstre arm nær hjertet, mens årelating hos kvinner burde utføres via blodårene på anklene. Mengden som skulle tappes, var ifølge Ferrand primært avhengig av pasientens fysikk:

«Hvis personen har normal kroppstemperatur, er velbygd og ikke for tynn, skal det tappes litt ekstra blod».

Ekteskap handlet om jord

Europa sto på 1600-tallet ved overgangen fra middelalder til renessanse, men samfunnet var fremdeles strengt delt inn i sosiale lag. Lagene levde etter hver sine regler, for eksempel når det gjaldt ekteskap. Kvinner og menn fra de lavere klasser, som bønder og håndverkere, kunne som regel gifte seg med hvem de ville.

Hos overklassen handlet ekteskapet derimot blant annet om allianser og slektens behov for å skaffe mer jord til godset sitt. Hos adelen var barneforlovelser derfor helt vanlig, og barna ble oppdratt til å se ekteskap og forelskelse som to forskjellige fenomener.

Når kjærligheten likevel tok overhånd, og en ung, forelsket mann eller kvinne begynte å vise tegn på hjertekvaler, sendte familien omgående bud etter legen for å få den syke kurert: «Vi ser ingen sykdom hyppigere enn denne», konstaterte den travle franske legen Jacques Ferrand.

Kjærligheten forgiftet hjernen

Ferrand kjente til elskovssyke både fra arbeidet som praktiserende lege og fra sitt virke som professor i medisin ved universitetet i Toulouse.

Årsaken til sykdommen var Ferrand ikke i tvil om: Når en person betraktet noe vakkert, kunne lidenskapen trenge inn gjennom øynene, og derfra spredte den seg i kroppen.

Underveis brant den hete lidenskapen opp kroppvæskene, slik at legemet ble uttørket.

Prosessen resulterte i giftig damp – som i en bakerovn. Dampene sirkulerte rundt i kroppen, og når de nådde hjernen, brøt sykdommen ut.

Nå mistet den rammede evnen til å tenke klart. Den «fjollete hengivenheten» skyldtes nettopp opphopning av «forkullet galle» og blod i hjernen, påpekte Ferrand.

Utsagnet var i tråd med andre legers rapporter om funn av forkullede hjerter under obduksjoner. I overensstemmelse med at sykdommen kom inn gjennom øynene, rammet lidelsen der først, skrev Ferrand: «Øynene blir bløte, hvilket på latin kalles emissitios oculos (utstående øyne, red.)».

Ifølge legen var den syke lett å kjenne igjen når han gikk rundt «blek, tynn og uten appetitt. Du ser ham hulke og sukke. Det ene gispet følger det andre i en tilstand av evig rastløshet, mens han flykter fra andres selskap fordi han foretrekker ensomhet og sine egne tanker».

Lidelsen var ikke alvorlig i de første stadiene, men ble verre etter hvert som den forelskede ut­vik­le­t et idealisert bilde av sine drømmers mål. Og pasienten måtte skåne seg selv: «Lesing av slibrige, umoralske bøker forverrer tilstanden», advarte Ferrand.

Det samme gjaldt verker som «omhandler mannens sæd, menneskelig reproduksjon samt sykdommer som har å gjøre med impotens og manglende fertilitet, og som legene behandler med grove om enn nødvendige begreper», skrev den franske legen, med henvisning til vitenskapelige verkers meget direkte omtale av kjønnsorganer og seksualitet.

Dans, latter, kyss og inntak av «krydret kjøtt som fører til luft i tarmene», forsterket også sykdommen, skrev Ferrand i boken sin.

Menn begikk selvmord

Hvis tilstanden fikk utvikle seg, endte den rammede som et utmagret vrak av et menneske. Noen ble til og med drevet til selvmordets rand.

De verste tilfellene var eldre menn rammet av «erotisk melankoli», mente Ferrand. «De er mer syke enn de unge», fastslo legen. Hvis ikke disse mennene fikk behandling i tide, sto de i fare for å bli «så ville og barbariske at de tar sitt eget liv».

Ifølge Ferrand rammet sykdommen imidlertid sjelden eldre mennesker. De ble ofte kvalme, «som om de ville kaste opp tidligere forelskelser», bare ordet kjærlighet ble nevnt.

For menns vedkommende stanset lysten til kjærlighet og erotikk angivelig når de kom litt opp i alder: «De fleste menn over 60 har mistet grepet når det gjelder erotikk», noterte Ferrand, og påsto at han til en viss grad kunne forutsi hvem som ville bli rammet av elskovssyken. Problemet syntes nemlig å være arvelig.

«Barn av foreldre som er så grepet av kjærlighet at de blir kronisk melankolske, har en risiko for å arve den samme sykdommen – med mindre det nedarvede fra den andre av foreldrene korrigerer for lasten, eller foreldrene foretar mottrekk i form av god disiplin, utdannelse og en velordnet livsførsel», hevdet Ferrand.

Risikoen for sykdommen kunne også til dels avleses ved å betrakte et menneskes kropp – menn med mye kroppshår var for eksempel mer seksuelle enn mindre hårete menn, fordi de produserte mer sæd, mente legene:

«Ser du en mann som har høy temperatur, mye kroppshår, som er rød i hodet og har tykt, svart, krøllete kroppshår, synlige blodårer og en kraftig stemme – da vil jeg si at han er tilbøyelig til kjærlighet som går ut over normale grenser. Sannsynligheten er enda større hvis han er skallet», het det i Ferrands vurdering.

Opp gjennom middelalderen hadde dikterne betraktet ulykkelig kjærlighet som et uttrykk for ridderlighet og heltemot. Mannen, ofte en yngre adelsmann, tilba gjerne en fornem, gift kvinne. Kjærligheten deres var umulig helt fra starten, slik at den unge mannen måtte lide i sin ofte ordrike ulykke.

Men å tro at sykdommen bare rammet menn, ville være feil, mente de lærde. I takt med at legevitenskapen utover 1600-tallet fikk mer og mer kjennskap til menneskekroppen, forbandt legene i stigende grad elskovssyke med kroppen og i særdeleshet kjønnsdelene.

Beruselse holdt sykdommen nede

Kjærlighet ble nå koblet til den uhemmede seksualiteten – og dermed kvinnens natur. Ifølge legene nøt det svake kjønn nemlig sexlivet langt mer enn mennene. Og kvinnens nytelse var bare rimelig, påpekte Ferrand, «ettersom naturen skylder henne kompensasjon for de lidelser hun må tåle under graviditet og barnefødsler».

Både kvinners og menns elskovssyke var tilsynelatende vanskelig å få has på – og pasienten var en del av problemet. Vedkommende holdt nemlig krampaktig fast i drømmene sine om den uoppnåelige.

For den som oppsøkte legen, fantes det imidlertid mange behandlingsmuligheter. Den italienske filosofen Marsilio Ficino mente at elskovssyken var i blodet.

Han anbefalte derfor pasientene sine å drikke seg fulle fra tid til annen. Alkoholen ville nemlig fortynne blodet og dempe sykdommen, mente han. Ferrand, derimot, anbefalte mengder av vann.

I tillegg til drikkevarene måtte den syke velge sin mat med omhu. Mange leger anbefalte duestek som et middel til å døyve begjæret. Frukt som melon, epler, pærer og kirsebær var bra å spise, og mørkt brød bidro også til å drive kjærligheten ut av kroppen.

Fisk, derimot, burde pasienten unngå på grunn av det relativt høye innholdet av salt, som ble betraktet som fremmende for seksualdriften. Det samme gjaldt egg, samt spurv, rype og gås, for leveren deres var særlig oppstemmende.

I det hele tatt burde inntak av mat og drikke begrenses: «Helst skal den syke faste på vann og brød», rådet Ferrand. «Når magen er tom, begjærer ingen vakre ting».

Andre behandlinger omfattet middelalderens tradisjonelle urteblandinger og naturmedisin – som miksturer med sopp, valmuefrø og belladonnaurt.

Knust elfenbein rørt ut i vann kunne angivelig styrke den elskovssykes hjerte, lever og hjerne, slik at disse organene ble mer motstandsdyktige mot kjærligheten. Kvinner ble anbefalt utskylling av vagina med kjølende midler som for eksempel kamfer eller planten vinrute.

Legene foreslo også behandlinger som skulle dempe lysten ved hjelp av psykologisk selvbedrag. En forelsket mann måtte for eksempel sammenligne sin utkårede med den vakreste kvinnen han kunne tenke seg, slik at han skulle se den elskedes feil.

En kvinne som ville bli kvitt en kjærlighetssyk beiler, kunne selv kurere ham ved å vise ham underbuksene sine med flekker av inntørket menstruasjonsblod.

Behandlingen kunne være livsfarlig

Noen kurer var ikke bare ekle, men direkte smertefulle. Flere av 1600-tallets leger sverget stadig til en behandling beskrevet av den franske legen Bernard de Gordon (1270-1330). De elskovssyke skulle kort og godt sperres inne og piskes «til de luktet dårlig overalt», ifølge Gordons kontante anvisninger.

Ferrand anbefalte koppsetting på lårene og nær kjønnsdelene. Behandlingen besto i å sette en rekke oppvarmede glass eller metallkopper over et lite snitt i huden.

Undertrykket forårsaket økt blodgjennomstrømning til området under koppene, og det sugde blodet med giftstoffene ut av kroppen, ifølge legene.

Viste disse behandlingene seg ineffektive, tok legene gjerne i bruk enda kraftigere virkemidler: «Hvis kvinnens klitoris med sin overdrevne lengde skaper dette rasende begjæret og denne sykdommen – hvilket ofte er tilfelle – så må den opereres», fastslo Ferrand, med henvisning til en metode hvor det ytterste av kvinnens klitoris ble klippet av med en tang.

Mennene ble heller ikke spart for smerte. I spesielt grelle tilfeller kunne en mann nå et stadium hvor han utviklet sinnslidelsen lykantropi – troen på at han var en varulv.

I denne situasjonen anbefalte legene at pulsårene på armene skulle skjæres over til den rammede besvimte eller fikk hjertestans. Legene skulle deretter brenne pannen hans med glødende jern. Formålet med begge inngrepene var å bringe kardinalvæskene i balanse.

Lakengymnastikk var superkuren

Ikke alle metoder til å bekjempe elskovssyken var pinefulle eller ubehagelige. Den mest effektive kuren mot lidelsen var å ha samleie med sin elskede. Metoden virket selv for de hardest rammede, og den brakte til og med dehydrerte og kronisk febrile pasienter tilbake til livet.

Antikkens leger hadde ikke nølt med å anbefale denne løsningen, men på 1600-tallet var samfunnet dominert av en streng moral, og derfor omtalte Ferrand metoden med forbehold.

«Ingen lege ville nekte noen som lider av elskovssyke gleden ved å nyte målet for deres begjær – innenfor ekteskapets grenser», erklærte legen fromt.

Sigmund Freud melder seg

Til tross for de mange forskjellige behandlingsmulighetene fortsatte elskovssyke å være et problem for den europeiske overklassen til langt ut på 1700-tallet.

På dette tidspunktet begynte de rigide skillene mellom samfunnsklassene å brytes ned, og unge menn og kvinner fikk i økende grad lov til å gifte seg med den de ville.

Vitenskapens syn på forplantningen utviklet seg også. I «Artenes opprinnelse» fra 1859 forklarte naturforskeren Charles Darwin hvordan alle dyr valgte partnere etter ubevisste, biologiske kriterier som sikret artens overlevelse.

Denne forklaringen forhindret ikke at andre deler av vitenskapen fortsatt betraktet kjærlighet som en sykdom. På slutten av 1800-tallet grunnla Sigmund Freud den moderne psykologien, der han særlig studerte menneskets seksualitet.

Freud hevdet at forelskelser og seksualdrift var basale impulser, og at menneskets handlingsmønstre i forhold til følelser ble grunnlagt i barndommen.

Elskovssyke ble nå hetende «frustrasjoner» og skulle behandles av psykologer. For den ulykkelig forelskede betydde det lite hva som sto på kontordøren til behandleren. Hjerte rimet nemlig fortsatt på smerte.