Den franske legen Jacques Ferrand spisser ørene da en ung student en maidag i år 1604 kommer inn på kontoret hans.
Pasientens ansikt er uttrykksløst, huden gul, og øynene innsunkne. Alt føles håpløst og gledesløst, forteller den unge mannen. Sove klarer han heller ikke.
Ferrand bestemmer seg for å ta pulsen på pasienten, men best som legen teller hjerteslagene, åpner døren seg og tjenestepiken hans kommer inn på kontoret.
Pasientens puls slår merkbart raskere, og den unge mannens ansikt skifter farge. Den gule huden blir lik-blek, for så å blusse glødende rødt.
Leppene beveger seg, men han har mistet munn og mæle. Denne reaksjonen på tjenestepikens ankomst får Ferrand til å trekke følgende konklusjon: Pasienten lider av den fryktede elskovssyken – og han er i livsfare!
«Kjærligheten, som også kalles eros, er en sykdom som rammer hjernen». Konstantin, benediktinermunk, 1000-tallet
Ferrand begynner å stille målrettede spørsmål, og den unge mannen innrømmer at han er forelsket i en jente. Men de vil aldri kunne gifte seg, for familien hennes er av lavere stand enn hans. Å gifte seg under sin stand kommer ikke på tale, det vet den unge mannen, som er så syk at han har kastet opp blod, forteller han.
Blodet «sjokkerte den unge mannen dypt og overbeviste ham om å lytte til mine råd», beretter Ferrand i boken «Traité de l’essence et guérison de l’amour ou de la mélancolie érotique» (En traktat om kjærlighetskvaler og erotisk melankoli), som kom ut i 1610.
Lidelsen skyldtes ubalanse i kroppen
Verken mannens sykdomsforløp eller diagnose var uvanlig på 1600-tallet. Kjærlighetskvaler hadde rammet store deler av den europeiske overklassen og ble regnet som et medisinsk problem på linje med hemoroider og byller.
Sykdommen måtte bekjempes med alle midler legestanden hadde til rådighet – ellers kunne den ende med døden.

Pasientenes pulsslag avslørte elskovssyke
Kjærligheten har aldri vært enkel, men antikkens grekere fant en metode for å avsløre når en pasient led av elskovssyke.
For antikkens greske filosofer ble ikke forelskelsen regnet som en tilstand fylt av glede – de diagnostiserte den som en reell lidelse: «Kjærlighet er galskap», erklærte den berømte filosofen Sokrates allerede i 400-årene f.Kr.
Aristoteles, som var kjent for sin metodiske grundighet, gikk mer systematisk og beskrivende til verks: «Kjærligheten er en impuls som oppstår i hjertet. Når den først er skapt, beveger den seg og gror, før den modnes», fastslo han rundt et århundre senere.
Tilstanden medførte blant annet rastløshet og ønsketenkning, skrev filosofen, som også noterte symptomer som sorg, søvnløshet og selvdestruktive tanker. Diagnosen ble vanligvis stilt via observasjon – eller ved å ta pulsen på pasienten.
Galenos, en av antikkens fremste leger, utviklet pulsmetoden til det ytterste. Han kunne angivelig identifisere forskjellige pulsslag. En av variasjonene var den konstant stigende og fallende bølgepulsen, som kunne være et tegn på elskovssyke.
En lignende versjon som indikerte hjertekvaler, var geitepulsen. Den besto av et kort slag etterfulgt av et sterkere, akkurat som når en geit gjør et hopp.
Oppfatningen av kjærlighet som en sykdom stammet helt fra antikken. Da beskrev vitenskapsmenn og filosofer elskovssyken.
Galenos (129-217 e.Kr.), en av legekunstens fedre, mente at alle sykdomstilstander i menneskekroppen kunne tilskrives fire kardinalvæsker – blod, slim, svart galle og gul galle. Hersket det ubalanse mellom væskene, brøt det ut sykdom.
Behandlingen gikk ut på igjen å skape balanse i kroppen, oftest ved hjelp av årelating. Metoden ble betraktet som en slags universalkur som kunne avhjelpe nær sagt enhver lidelse – inkludert elskovssyke. Etter Romerrikets fall fortsatte legenes interesse for denne lidelsen.
«Kjærligheten, som også kalles eros, er en sykdom som rammer hjernen», skrev benediktinermunken Konstantin i 1000-årene.
«Av og til skyldes kjærligheten en naturlig trang til å skille ut et overskudd av væsker som har hopet seg opp. For den rammede forårsaker sykdommen tanker og bekymringer om hvordan han skal skaffe seg det han begjærer og ta det i sin besittelse», mente munken.
På Jacques Ferrands tid på 1600-tallet holdt vitenskapen fast i antikkens teori om kardinalvæskene og årelating.

Den ulykkelige kjærligheten ble for alvor kurert på 1700-tallet, da borgerne i økende grad fikk lov til å gifte seg med den de ville.
I boken sin anbefalte Ferrand at årelating ble utført tre-fire ganger i året. Hos menn skulle blodet helst tas fra venstre arm nær hjertet, mens årelating hos kvinner burde utføres via blodårene på anklene. Mengden som skulle tappes, var ifølge Ferrand primært avhengig av pasientens fysikk:
«Hvis personen har normal kroppstemperatur, er velbygd og ikke for tynn, skal det tappes litt ekstra blod».
Ekteskap handlet om jord
Europa sto på 1600-tallet ved overgangen fra middelalder til renessanse, men samfunnet var fremdeles strengt delt inn i sosiale lag. Lagene levde etter hver sine regler, for eksempel når det gjaldt ekteskap. Kvinner og menn fra de lavere klasser, som bønder og håndverkere, kunne som regel gifte seg med hvem de ville.
Hos overklassen handlet ekteskapet derimot blant annet om allianser og slektens behov for å skaffe mer jord til godset sitt. Hos adelen var barneforlovelser derfor helt vanlig, og barna ble oppdratt til å se ekteskap og forelskelse som to forskjellige fenomener.
Når kjærligheten likevel tok overhånd, og en ung, forelsket mann eller kvinne begynte å vise tegn på hjertekvaler, sendte familien omgående bud etter legen for å få den syke kurert: «Vi ser ingen sykdom hyppigere enn denne», konstaterte den travle franske legen Jacques Ferrand.
Kjærligheten forgiftet hjernen
Ferrand kjente til elskovssyke både fra arbeidet som praktiserende lege og fra sitt virke som professor i medisin ved universitetet i Toulouse.
Årsaken til sykdommen var Ferrand ikke i tvil om: Når en person betraktet noe vakkert, kunne lidenskapen trenge inn gjennom øynene, og derfra spredte den seg i kroppen.
Underveis brant den hete lidenskapen opp kroppvæskene, slik at legemet ble uttørket.

Den ulykkelige kjærligheten ble skildret i William Shakespeares teaterstykke Romeo og Julie.
Romantikk gjennomsyret middelalderens kultur
Middelalderens forfattere var nærmest sykelig opptatt av kjærligheten. Særlig den ulykkelige varianten var et yndet tema i dikt, bøker, sanger og skuespill.
På 1200-tallet slukte en betatt europeisk overklasse forfatteren Marie de Frances verk «Les Deux Amants» (De to elskende, red.) om en ung manns umulige kjærlighet til en prinsesse.
Kongen ønsker ikke direkte å forby ekteskapet deres, men stiller som betingelse for giftermålet at beileren bærer hans datter opp til toppen av et høyt fjell. Oppgaven er umulig, og den unge mannen faller om av utmattelse. Både han og prinsessen omkommer.
I samme ånd sang skalder gjennom hele middelalderen om edle ridderes håpløse beundring for adelskvinner og borgfruer. Ulykkelig kjærlighet fortsatte å være et populært emne, og i 1590-årene skrev den engelske forfatteren William Shakespeare kjærlighetshistorien over alle – dramaet om «Romeo og Julie».
Skuespillet handler om to unge elskende som ikke kan få hverandre fordi familiene ligger i strid. Den tragiske romansen ender med at begge de unge begår selvmord etter en fryktelig misforståelse.
Prosessen resulterte i giftig damp – som i en bakerovn. Dampene sirkulerte rundt i kroppen, og når de nådde hjernen, brøt sykdommen ut.
Nå mistet den rammede evnen til å tenke klart. Den «fjollete hengivenheten» skyldtes nettopp opphopning av «forkullet galle» og blod i hjernen, påpekte Ferrand.
Utsagnet var i tråd med andre legers rapporter om funn av forkullede hjerter under obduksjoner. I overensstemmelse med at sykdommen kom inn gjennom øynene, rammet lidelsen der først, skrev Ferrand: «Øynene blir bløte, hvilket på latin kalles emissitios oculos (utstående øyne, red.)».
Ifølge legen var den syke lett å kjenne igjen når han gikk rundt «blek, tynn og uten appetitt. Du ser ham hulke og sukke. Det ene gispet følger det andre i en tilstand av evig rastløshet, mens han flykter fra andres selskap fordi han foretrekker ensomhet og sine egne tanker».
Lidelsen var ikke alvorlig i de første stadiene, men ble verre etter hvert som den forelskede utviklet et idealisert bilde av sine drømmers mål. Og pasienten måtte skåne seg selv: «Lesing av slibrige, umoralske bøker forverrer tilstanden», advarte Ferrand.
Det samme gjaldt verker som «omhandler mannens sæd, menneskelig reproduksjon samt sykdommer som har å gjøre med impotens og manglende fertilitet, og som legene behandler med grove om enn nødvendige begreper», skrev den franske legen, med henvisning til vitenskapelige verkers meget direkte omtale av kjønnsorganer og seksualitet.
«De fleste menn over 60 har mistet grepet når det gjelder erotikk». Jacques Ferrand, lege, 1610
Dans, latter, kyss og inntak av «krydret kjøtt som fører til luft i tarmene», forsterket også sykdommen, skrev Ferrand i boken sin.
Menn begikk selvmord
Hvis tilstanden fikk utvikle seg, endte den rammede som et utmagret vrak av et menneske. Noen ble til og med drevet til selvmordets rand.
De verste tilfellene var eldre menn rammet av «erotisk melankoli», mente Ferrand. «De er mer syke enn de unge», fastslo legen. Hvis ikke disse mennene fikk behandling i tide, sto de i fare for å bli «så ville og barbariske at de tar sitt eget liv».
Ifølge Ferrand rammet sykdommen imidlertid sjelden eldre mennesker. De ble ofte kvalme, «som om de ville kaste opp tidligere forelskelser», bare ordet kjærlighet ble nevnt.
For menns vedkommende stanset lysten til kjærlighet og erotikk angivelig når de kom litt opp i alder: «De fleste menn over 60 har mistet grepet når det gjelder erotikk», noterte Ferrand, og påsto at han til en viss grad kunne forutsi hvem som ville bli rammet av elskovssyken. Problemet syntes nemlig å være arvelig.
«Barn av foreldre som er så grepet av kjærlighet at de blir kronisk melankolske, har en risiko for å arve den samme sykdommen – med mindre det nedarvede fra den andre av foreldrene korrigerer for lasten, eller foreldrene foretar mottrekk i form av god disiplin, utdannelse og en velordnet livsførsel», hevdet Ferrand.
Risikoen for sykdommen kunne også til dels avleses ved å betrakte et menneskes kropp – menn med mye kroppshår var for eksempel mer seksuelle enn mindre hårete menn, fordi de produserte mer sæd, mente legene:
«Ser du en mann som har høy temperatur, mye kroppshår, som er rød i hodet og har tykt, svart, krøllete kroppshår, synlige blodårer og en kraftig stemme – da vil jeg si at han er tilbøyelig til kjærlighet som går ut over normale grenser. Sannsynligheten er enda større hvis han er skallet», het det i Ferrands vurdering.
Opp gjennom middelalderen hadde dikterne betraktet ulykkelig kjærlighet som et uttrykk for ridderlighet og heltemot. Mannen, ofte en yngre adelsmann, tilba gjerne en fornem, gift kvinne. Kjærligheten deres var umulig helt fra starten, slik at den unge mannen måtte lide i sin ofte ordrike ulykke.

Ble en mann alvorlig rammet av elskovssyke, kunne han utvikle en tro på at han var en varulv.
Varulvadferd er et tegn på elskovssyke
Lidenskapen trengte inn i kroppen gjennom øynene, mente legene i sen middelalder. Når de varme følelsene deretter beveget seg gjennom legemet, oppsto damp som forgiftet både kropp og hjerne.
Symptomene på elskovssyke kunne være ganske skremmende.
Men å tro at sykdommen bare rammet menn, ville være feil, mente de lærde. I takt med at legevitenskapen utover 1600-tallet fikk mer og mer kjennskap til menneskekroppen, forbandt legene i stigende grad elskovssyke med kroppen og i særdeleshet kjønnsdelene.
Beruselse holdt sykdommen nede
Kjærlighet ble nå koblet til den uhemmede seksualiteten – og dermed kvinnens natur. Ifølge legene nøt det svake kjønn nemlig sexlivet langt mer enn mennene. Og kvinnens nytelse var bare rimelig, påpekte Ferrand, «ettersom naturen skylder henne kompensasjon for de lidelser hun må tåle under graviditet og barnefødsler».
Både kvinners og menns elskovssyke var tilsynelatende vanskelig å få has på – og pasienten var en del av problemet. Vedkommende holdt nemlig krampaktig fast i drømmene sine om den uoppnåelige.
For den som oppsøkte legen, fantes det imidlertid mange behandlingsmuligheter. Den italienske filosofen Marsilio Ficino mente at elskovssyken var i blodet.
Han anbefalte derfor pasientene sine å drikke seg fulle fra tid til annen. Alkoholen ville nemlig fortynne blodet og dempe sykdommen, mente han. Ferrand, derimot, anbefalte mengder av vann.
I tillegg til drikkevarene måtte den syke velge sin mat med omhu. Mange leger anbefalte duestek som et middel til å døyve begjæret. Frukt som melon, epler, pærer og kirsebær var bra å spise, og mørkt brød bidro også til å drive kjærligheten ut av kroppen.
Fisk, derimot, burde pasienten unngå på grunn av det relativt høye innholdet av salt, som ble betraktet som fremmende for seksualdriften. Det samme gjaldt egg, samt spurv, rype og gås, for leveren deres var særlig oppstemmende.
«Hvis kvinnens klitoris skaper dette rasende begjær, må den opereres». Jacques Ferrand, lege, 1610
I det hele tatt burde inntak av mat og drikke begrenses: «Helst skal den syke faste på vann og brød», rådet Ferrand. «Når magen er tom, begjærer ingen vakre ting».
Andre behandlinger omfattet middelalderens tradisjonelle urteblandinger og naturmedisin – som miksturer med sopp, valmuefrø og belladonnaurt.
Knust elfenbein rørt ut i vann kunne angivelig styrke den elskovssykes hjerte, lever og hjerne, slik at disse organene ble mer motstandsdyktige mot kjærligheten. Kvinner ble anbefalt utskylling av vagina med kjølende midler som for eksempel kamfer eller planten vinrute.
Legene foreslo også behandlinger som skulle dempe lysten ved hjelp av psykologisk selvbedrag. En forelsket mann måtte for eksempel sammenligne sin utkårede med den vakreste kvinnen han kunne tenke seg, slik at han skulle se den elskedes feil.
En kvinne som ville bli kvitt en kjærlighetssyk beiler, kunne selv kurere ham ved å vise ham underbuksene sine med flekker av inntørket menstruasjonsblod.
Behandlingen kunne være livsfarlig
Noen kurer var ikke bare ekle, men direkte smertefulle. Flere av 1600-tallets leger sverget stadig til en behandling beskrevet av den franske legen Bernard de Gordon (1270-1330). De elskovssyke skulle kort og godt sperres inne og piskes «til de luktet dårlig overalt», ifølge Gordons kontante anvisninger.
Stygge kvinner og kulde kunne kurere lidelsen
Folk rammet av elskovssyke behøvde ikke å fortvile. Middelalderens overtro tilbød et bredt utvalg av behandlingsmuligheter – helt fra lange bad via brenning av hestemøkk til omgang med stygge kvinnfolk.

Kjærligheten kan spises vekk
Lett kost i form av frukt og grønt gjorde angivelig den forelskede mindre elskovssyk. Kjøttet skulle helst komme fra duer, som var kjent for å dempe seksuallysten. Til måltidene skulle den syke drikke mye kaldt vann for å kjøle ned lidenskapene. Også sitronsaft, eddik samt saften fra umodne druer og sure epler motvirket etter sigende elskovssyken.

Karbad skyller følelsene bort
Kjærlighet kunne fordrives med vann og urteuttrekk, mente folk. Til det måtte den elskovssyke fylle et stort kar med elvevann. I tillegg skulle han eller hun tilsette stokkroser, humle, fioler, hampefrø og andre urter. Hvis pasienten tilbrakte en time i vannet daglig over fire dager, var sykdommen borte.

Urin og møkk gjør slutt på saken
Folketroen dikterte harde midler i kampen mot den farlige forelskelsen: En drikk laget av urin og en druknet firfisle kunne angivelig kurere de aller fleste. Andre sverget til å brenne hestemøkk i den forelskedes nærvær. Lukten ville for alltid ta knekken på begjæret, var logikken.

Menstruasjonsblod løser problemene
En kur mot ulykkelig kjærlighet var å la en stygg kvinne oppsøke den forelskede. Kledd i filler skulle kvinnen ramse opp alt det negative og ekle hun kunne finne på å si om hans utkårede – for eksempel at den han begjærte var skitten, dekket av sår og at hun tisset i sengen. Hvis ikke ord var nok, skulle kvinnen vise frem undertøy tilsølt i menstruasjonsblod.

Temperatur styrer lidenskapene
Regulering av kroppens temperatur var viktig for å hindre elskovssyken i å utvikle seg. Kvinner hadde best av kjølig luft, mens menn ideelt sett skulle oppholde seg i varmen. Det var også viktig å unngå tunge parfymer som for eksempel moskus – å puste inn slike dufter økte nemlig elskovsdriften.

Samleie er den mest effektive kuren
Selv den hardest rammede ble frisk hvis han eller hun hadde sex med sin elskede. På 1600-tallet førte imidlertid kirken og samfunnets strenge normer til at forelskede par ikke kunne dele seng før de var gift. Og fordi problemene ofte besto i at de to elskende ikke kunne få hverandre, var nettopp denne effektive kuren utelukket for de fleste.
Ferrand anbefalte koppsetting på lårene og nær kjønnsdelene. Behandlingen besto i å sette en rekke oppvarmede glass eller metallkopper over et lite snitt i huden.
Undertrykket forårsaket økt blodgjennomstrømning til området under koppene, og det sugde blodet med giftstoffene ut av kroppen, ifølge legene.
Viste disse behandlingene seg ineffektive, tok legene gjerne i bruk enda kraftigere virkemidler: «Hvis kvinnens klitoris med sin overdrevne lengde skaper dette rasende begjæret og denne sykdommen – hvilket ofte er tilfelle – så må den opereres», fastslo Ferrand, med henvisning til en metode hvor det ytterste av kvinnens klitoris ble klippet av med en tang.
Mennene ble heller ikke spart for smerte. I spesielt grelle tilfeller kunne en mann nå et stadium hvor han utviklet sinnslidelsen lykantropi – troen på at han var en varulv.
I denne situasjonen anbefalte legene at pulsårene på armene skulle skjæres over til den rammede besvimte eller fikk hjertestans. Legene skulle deretter brenne pannen hans med glødende jern. Formålet med begge inngrepene var å bringe kardinalvæskene i balanse.
Lakengymnastikk var superkuren
Ikke alle metoder til å bekjempe elskovssyken var pinefulle eller ubehagelige. Den mest effektive kuren mot lidelsen var å ha samleie med sin elskede. Metoden virket selv for de hardest rammede, og den brakte til og med dehydrerte og kronisk febrile pasienter tilbake til livet.
Antikkens leger hadde ikke nølt med å anbefale denne løsningen, men på 1600-tallet var samfunnet dominert av en streng moral, og derfor omtalte Ferrand metoden med forbehold.

Frank Tallis er en av Englands ledende eksperter innenfor kjærlighetsforskning.
Leger anerkjenner sykdommen i dag
Fra 1800-tallet var elskovssyke stort sett fraværende i medisinsk forskning. Legene skilte skarpt mellom kroppen og det psykologiske og følelsesmessige. I de senere år er legevitenskapen imidlertid blitt mer oppmerksom på samspillet mellom kropp og psyke, og derfor har forelskelsen igjen blitt gjenstand for undersøkelser.
For eksempel har forskere observert at forelskede under en MR-skanning viser aktivitet i bestemte deler av hjernen. Den forelskede har dessuten et lavere nivå av serotonin – et stoff som sørger for forbindelsen mellom hjernens millioner av nerveceller og påvirker humøret. Lavere serotonin- nivå er også et symptom ved visse sinnslidelser, påpeker forskerne.
Den britiske psykologen Frank Tallis har gått så langt som til å erklære at forelskelse er en sinnssykdom. Han mener at den er utviklet for at mennesker skal holde sammen lenge nok til å få et barn, og dermed gi genene sine videre:
«Det er avslørende at de fleste mennesker bare opplever å være stormforelsket i omtrent to år. Tiden tilsvarer den perioden det tar å skape og oppfostre et barn til det stadiet hvor det ikke lenger ammes. På den måten varer kjærlighetens galskap akkurat lenge nok til at genene går i arv fra en generasjon til den neste», skriver Frank Tallis i sin bok «Love Sick: Love as a Mental Illness».
«Ingen lege ville nekte noen som lider av elskovssyke gleden ved å nyte målet for deres begjær – innenfor ekteskapets grenser», erklærte legen fromt.
Sigmund Freud melder seg
Til tross for de mange forskjellige behandlingsmulighetene fortsatte elskovssyke å være et problem for den europeiske overklassen til langt ut på 1700-tallet.
På dette tidspunktet begynte de rigide skillene mellom samfunnsklassene å brytes ned, og unge menn og kvinner fikk i økende grad lov til å gifte seg med den de ville.
Vitenskapens syn på forplantningen utviklet seg også. I «Artenes opprinnelse» fra 1859 forklarte naturforskeren Charles Darwin hvordan alle dyr valgte partnere etter ubevisste, biologiske kriterier som sikret artens overlevelse.
Denne forklaringen forhindret ikke at andre deler av vitenskapen fortsatt betraktet kjærlighet som en sykdom. På slutten av 1800-tallet grunnla Sigmund Freud den moderne psykologien, der han særlig studerte menneskets seksualitet.
Freud hevdet at forelskelser og seksualdrift var basale impulser, og at menneskets handlingsmønstre i forhold til følelser ble grunnlagt i barndommen.
Elskovssyke ble nå hetende «frustrasjoner» og skulle behandles av psykologer. For den ulykkelig forelskede betydde det lite hva som sto på kontordøren til behandleren. Hjerte rimet nemlig fortsatt på smerte.