To amerikanske byer ble i 1918 et lysende bevis på hvor ille det kan gå om myndighetene ikke tar en virus-pandemi på alvor.
USA oppdaget de første tilfellene av spanskesyken – et influensa-virus lik COVID-19 – på hærens kaserner våren 1918. Ingen kjente til viruset, og ingen tok derfor noe større notis av det.
Men i september 1918 ble det for alvor fart i epidemien.
Viruset inntok først byene Boston, New York og Philadelphia og spredte seg derfra vestover til St. Louis og San Francisco.
Parade ble et smittehelvete
I Philadelphia rammet epidemien militærkasernene i midten av september, akkurat idet byen forberedte en storslått parade for salg av krigsobligasjoner.
Tross bekymrede borgere og ikke minst leger mente byens helsedirektør Wilmer Krusen at det ikke var noe å bekymre seg over. Soldatene hadde pådratt seg den alminnelige sesong-betingede influensaen, lød det fra Krusen.
Da de første sivile ble smittet den 21. september, forsøkte flere leger å appellere til Krusen, men helsedirektøren sto på sitt:
Det var kun en helt vanlig influensa, og hvis borgerne bare holdt kroppen varm og føttene tørre, så skulle det nok gå.
“Vi ga dem litt whisky-toddy. Det var omtrent det vi hadde tid til”. Sykepleierske Josie Brown, Illinois 1918
Tross en bratt kurve i antall smittede de neste dagene, insisterte Krusen fortsatt på at paraden skulle gå som planlagt. Så den 28. september gikk rundt 200.000 av byens feststemte borgere i prosesjon gjennom gatene.
Tre dager senere var hver eneste seng i byens 31 sykehus fylt av smittede pasienter.
Blodet sprutet fra pasientene
Bare en uke etter den store paraden i Philidelphia var rundt 2600 av byens borgere døde av det Wilmer Krusen hadde påstått var en vanlig influensa.
Men leger og sykepleiersker som tok seg av de syke meddelte helsedirektøren at det ikke var noen vanlig influensa men noe langt verre.
Sykepleiersken Josie Brown, som arbeidet på et flåtesykehus i staten Illinois, beskrev hvordan personalet hverken hadde tid til å ta pasientenes temperatur eller måle blodtrykket deres: “Vi ga dem litt whisky-toddy. Det var omtrent det vi hadde tid til”.
Ifølge sykepleiersken blødde mange av pasientene forferdelig neseblod.
“Noen ganger sprutet blodet tvers over sykestuen. Man var nødt til å komme seg unna, hvis ikke ble man dynket av en annens neseblod”, fortalte Josie Brown, som opplevde hvordan lastebiler i rutefart kjørte kister med de døde til toget for å sendes hjem.
I Philadelphia, som hadde rundt 1,7 mill. innbyggere og 300.000 verftsarbeidere utenfra kostet spanskesyken 16.000 døde mens rundt 500.000 ble smittet.
De to kurvene viser hvordan St. Louis klarte å redusere antall døde, mens Philadelphias' dødsrate eksploderte på ganske kort tid.
St. Louis reagerte raskt
Myndighetene i St. Louis reagerte helt annerledes på krisen.
Allerede før de første smittetilfellene i byen satte lederen av byens helseforvaltning, Max Starkloff, byens leger i alarmberedskap og oppfordret borgerne til å unngå store menneskemengder.
Og da de første tilfellene av smitte i byen ble rapportert, beordret Starkloff straks alle skoler, kinoer og spillehaller lukket og forbød større forsamlinger.
Som en konsekvens av Starkloffs hurtige innsats lå dødsraten i St. Louis på bare 1/8 av Philadelphias da epidemien nådde toppen.
St. Louis viste seg da også å være en av byene i USA som klarte seg best gjennom pandemien.