De fleste forskere ville vært lykkelige hvis de bare hadde gjort én av Louis Pasteurs oppdagelser. Følg historien om den revolusjonerende franske naturvitenskapsmannen (1882–95) og få overblikk over hans mange banebrytende bidrag til vitenskapen.
Her begynte det
Louis Pasteur ble født i en østfransk landsby i 1822. Hans far drev et lite garveri, som han tjente nok på til å få endene til å møtes.
Det lå ikke i kortene at Louis skulle få en akademisk karriere, men på skolen viste han seg å være usedvanlig flittig og begavet.
En lærer fikk derfor overtalt Pasteur senior til å la sønnen få begynne på gymnaset i Arbois, i stedet for å sette ham i lære på garveriet.
Fra Arbois gikk veien videre til studier i Paris. Pasteur ble immatrikulert ved eliteuniversitetet École Normale Supérieure, der han i 1847 tok doktorgraden i kjemi.
I 1849 ble han utnevnt til professor i kjemi ved universitetet i Strasbourg og gift med rektorens datter, Marie Laurent.
Fakta om Louis Pasteur
Legekunsten før Pasteur
I flere tusen år hadde overtro og spekulative teorier preget legekunsten, og de som utøvde den, hadde ment at smitsomme sykdommer og epidemier skyldtes fordamping fra stillestående vann og fuktig jordsmonn.
Når koleraen herjet, svarte legene med svettekurer, årelating, urteavkok, sennep under føttene og kalde omslag.
Listen over oppfinnsomme kurer var lang. Syfilispasienter fikk kvikksølv og ble forgiftet – uten at det tok knekken på syfilisen. Folk døde av kikhoste, difteri og vanlige halsbetennelser.
Og det var tilsynelatende ingenting å gjøre.
Så sent som i 1849 hadde den ungarske legen Ignaz Semmelweis blitt latterliggjort av kolleger da han hevdet at legenes manglende håndhygiene overførte smitte mellom pasientene.
Semmelweis fikk sparken og endte som en paria som ingen ville ha noe med å gjøre. Han døde på et psykiatrisk sykehus.
I mellomtiden fortsatte pasientene å dø som fluer på føderom og i operasjonsstuer over hele Europa. Kirurgen hadde for vane å ta på seg en skitten frakk før operasjonen for ikke å grise til de pene klærne sine.
Og hvis han vasket hendene, var det etter operasjonen.
Louis Pasteurs vei til forskergjerningen
Louis Pasteur var en ny type forsker: systematisk, ambisiøs, idealistisk – og samtidig god til å skaffe seg innflytelsesrike allierte og profilere seg selv.
Allerede i sine tidlige år som kjemiker hadde han gjennom tålmodig laboratoriearbeid gjort en viktig oppdagelse om krystalldannelsen i vinsyre.
Oppdagelsen banet vei for en stilling som kjemiprofessor i Strasbourg, der han forsket og underviste de neste fem årene.
I 1844 ble Pasteur dekan ved et nytt fakultet for anvendt vitenskap ved universitetet i Lille. Her skulle naturvitenskapsmennene få bruk for forskningsresultatene sine.
Pasteur tok derfor de unge forskerne med på virksomhetsbesøk – og holdt kveldskurs for industriarbeidere.
Selv forsket han på gjærings- og forråtnelsesprosesser. Arbeidet ble snart til uvurderlig nytte for både vin- og ølbryggingen og for meieri- og matvareindustrien.
I 1857 ble Pasteur naturvitenskapelig direktør ved det parisiske eliteuniversitetet École Normale Supérieure, der han for alvor fordypet seg i studiet av mikroorganismer.
Louis Pasteur revolusjonerte forståelsen av bakterier
Tidens forskere visste godt at bakterier fantes. De antok at de oppsto «av seg selv» av «død materie».
Etter ni år med eksperimenter kom Pasteur frem til at gjæring og forråtnelse skyldtes mikroskopiske organismer – gjærceller eller bakterier – og i 1860 beviste han en gang for alle at liv ikke kan oppstå av livløst materiale.
I dag virker det uendelig banalt, men på den tiden var det revolusjonerende, for selv hos ledende forskere var tankegangen preget like mye av vitenskapelighet som fantasi.
Vitenskapsfolk som sa at ikke bare mikroorganismer, men også fluer kunne oppstå av «død materie», ble verken sparket eller gjort til latter.
Oppfinnelsen av pasteurisering
Pasteur brukte forsøk med en «suppe» i en type glasskolber til definitivt å motbevise de eldgamle forestillingene om at liv kunne oppstå ved «selvavl»: Når det ikke slapp uren luft inn til suppen, som hadde vært oppvarmet til alle mikroorganismer var drept, kunne den holde seg ufordervet – frem til han slapp ny, uren luft inn.
Herfra var det ikke vanskelig for den praktisk orienterte Pasteur å utvikle en kortvarig oppvarmingsprosess som kunne drepe sykdomsbakterier i mat og samtidig forlenge varens holdbarhet.
Prosessen ble kjent som pasteurisering og har vært i daglig bruk i mer enn hundre år på meierier og bryggerier rundt om i verden.
I 1865 ga en tilfeldighet Pasteurs karriere en avgjørende dreining og brakte ham for alvor på sporet av mikroorganismer som årsak til sykdommer.
Pasteurs teori om gjæring
Den moderne mikrobielle og bakterielle teorien kan i stor grad tilskrives Louis Pasteur. Før den franske forskeren kom på banen, hadde hans landsmann Archimède Pouchet hevdet at mikroorganismer oppsto spontant. En teori som var allment akseptert på den tiden.
Men Pasteur, som var ekspert på gjæringsprosesser, visste at den spontane genereringen av liv ikke var relatert til det han hadde sett i praksis når han jobbet med gjær. Pasteur satte seg derfor fore å motbevise teorien om spontan generering med sin egen teori om gjæring.
Til dette formålet brukte Pasteur en spesiell glasskolbe som han hadde utviklet selv. Denne kolben var designet for å holde utvendig kontaminasjon unna inntil kolbens smale svanehals ble knekt.
Pasteur plasserte næringssubstrat i bunnen av kolben og lot den stå under forhold som ifølge Pouchets teori skulle være optimale for at det skulle oppstå spontant liv i form av mikroorganismer i kolben. Men etter flere måneder hadde ingenting skjedd. Så knekket Pasteur toppen av kolbens smale svanehals slik at det kunne komme luft inn. Og med luften fulgte bakteriesporer.
Et par døgn senere var det liv i kolben, og Pesteurs teori om gjæring hadde erstattet den gamle teorien.
Louis Pasteur beviste at mikroorganismer kan drepe.
Pasteur redder silkeindustrien
Pasteurs kamp for hygiene under operasjoner
Mellom 1859 og 1866 mistet Louis Pasteur og hans kone Marie tre av sine fem barn. En datter døde av hjernesvulst, og to av tyfus.
I 1868 ble Pasteur selv rammet av slag og ble lam i venstre side. Likevel nektet han å gi opp arbeidet sitt. Døtrenes død ble tvert imot en sterk personlig drivkraft:
Han ville sykdom og barnedødelighet til livs!
Da Tyskland i 1870 angrep Frankrike, var Pasteurs sønn, Jean-Baptiste, i hæren.
Louis Pasteurs lære om hygiene satte en stopper for massedøden på sykehusene.
Kampanje for håndvask hos leger
Som mange andre soldater fikk han tyfus. Han kom seg imidlertid og fikk besøk av sin far på militærsykehuset. Louis Pasteur var sjokkert over forholdene og stanken av råttenskap fra soldatenes åpne sår.
Han gikk til de ansvarlige på sykehuset og forsøkte å forklare dem at forholdene ga bakterier altfor gode vekstbetingelser, og at det medførte flere helt unødvendige dødsfall. Men legene avfeide det som tullprat.
Monsieur Pasteur hadde tydeligvis ikke studert medisin!
Den totale mangelen på lydhørhet gjorde Pasteur rasende. Han kastet seg ut i en kampanje for at kirurger skulle vaske hendene, ta på seg rene frakker, og sørge for sterile instrumenter og rene operasjonsstuer.
Og i motsetning til Semmelweis hadde Pasteur solide, vitenskapelige argumenter – pluss et internasjonalt omdømme som ga ham stor autoritet.
Pasteurs urokkelighet fikk vidtrekkende konsekvenser da den britiske kirurgen Joseph Lister ble oppmerksom på arbeidet hans.
Kirurger hadde på det tidspunktet lært å bedøve og kunne derfor utføre større operasjoner. Men selv når operasjonene var vellykkede, døde minst halvparten av pasientene av sårbetennelse.
Joseph Lister begynte å eksperimentere med å forstøve en oppløsning av desinfiserende karbolsyre på operasjonsstuen, og det førte til et dramatisk fall i dødeligheten.
Etter hvert begynte selv franske leger å gjøre som Pasteur foreslo.
Louis Pasteur skaper den første vaksinen mot miltbrann
Vaksinen mot rabies
Pasteurs forsøk med vaksine gjorde at andre forskere tok kontakt med ham.
En dag fikk han besøk av en lege som ba ham forsøke å finne en kur mot rabies – en sykdom som var uhyre fryktet i befolkningen og som i hundre prosent av tilfellene hadde dødelig utgang.
Pasteur visste at rabies påvirker hjernen. Han antok at det kunne dreie seg om et bakterieangrep.
Hunder med hundegalskap skal man holde seg langt unna – og i alle fall ikke pirke borti med en kjepp slik 9 år gamle Joseph Meister gjorde en julidag i 1885.
Den rasende hunden gikk til angrep, og gutten ble skambitt. Moren forsto at han sannsynligvis var blitt smittet med rabies – og dermed dømt til en fryktelig død.
Midt i fortvilelsen øynet moren et lite håp: Ryktet om den berømte kjemikeren Louis Pasteurs forsøk med vaksine hadde nemlig også nådd Meister-familiens lille landsby i Alsace.
Madame Meister tok med seg sin maltrakterte sønn til byen Arbois, der Pasteur hadde sitt laboratorium, og tryglet ham om å redde gutten.
Rabies krever stadig over 40 000 liv i året
Derfor innledet Pasteur og hans assistenter noen forsøk der de injiserte hjernemasse fra hunder som hadde dødd av rabies, inn i friske hunder.
De ble også syke og døde – men til tross for at han satt i timevis og stirret ned i mikroskopet, greide han ikke å finne en bakterie som kunne knyttes direkte til sykdommen.
Det skulle vise seg å ha sin naturlige forklaring, for det var nemlig ikke en bakterie som forårsaket sykdommen, men snarere et virus som mikroskopene ikke var kraftige nok til å avsløre.
Likevel kom Pasteur frem til en metode for å bekjempe den usynlige årsaken til sykdommen. I reagensrør med sterilisert luft tørket han vev fra syke dyr. Tørkeprosessen skulle svekke mikroorganismen.
Det tørkede vevet ble injisert i friske hunder og kaniner. De ble ikke syke – heller ikke da de etter en stund fikk en sprøyte med ren, usvekket rabies.
Vaksinen var funnet!
Nye rop om hjelp
Pasteur var ennå ikke klar til å teste ut vaksinen på mennesker – det var for risikabelt. Likevel fikk en lege overtalt ham til å prøve å hjelpe en jente som var innlagt med rabies.
Vaksinasjonen var hennes eneste sjanse. Nølende satte Pasteur nålen i henne.
Piken overlevde ikke, og selv om Pasteur var sterkt berørt av hennes død, var han i forskningens navn nødt til å ta ut vev fra hjernen hennes og injisere det i kaniner.
Forsøksdyrene døde raskt. Det fikk Pasteur til å anta at sykdommen hadde kommet så langt hos jenta at hun ikke kunne reddes.
Det var mens Pasteur syslet med disse funderingene at madame Meister en sommerdag i 1885 oppsøkte ham med sin sønn Joseph og ba ham om hjelp.
Pasteur gikk med på å prøve. Josephs hundebitt var så ferske at han ikke hadde fått symptomer ennå. I løpet av de neste ti dagene ga Pasteur gutten 13 injeksjoner med rabiesvirus av stigende styrke.
Den siste injeksjonen var så kraftig at den ville tatt livet av en forsøkshund på få dager. Det ble en søvnløs natt for Pasteur: Ville Joseph overleve?
Gutten utviklet ingen sykdomstegn, og snart ble Pasteurs laboratorium nedrent av rabiessmittede fra hele verden som ville behandles.
Pasteur kaster seg over forskning på pesten
I mars 1886 hadde Pasteur behandlet 350 og bare mistet en eneste pasient. Ved utgangen av 1886 hadde rabiesvaksinen reddet over 2500 personer.
Da Louis Pasteur i 1892 fylte 70 år, valfartet gjester fra hele verden til Sorbonne-universitetet i Paris, der det haglet med lovprisninger og æresmedaljer over ham.
På det tidspunktet hadde Pasteur hatt nok et slag, og måtte derfor få sønnen til å lese opp takketalen for seg.
Etter feiringen arbeidet jubilanten videre ved Pasteur-instituttet, som hadde åpnet i 1888. Instituttets forskere var så dyktige at de i 1894 kunne sette en vaksine mot difteri i produksjon.
Året etter gikk Louis Pasteur i gang med å forske på pestbakterien, men ble stanset av nok et slag. Denne gangen kostet det ham livet.
Forskeren fikk en statsbegravelse i Notre-Dame-katedralen, men ble senere begravd på nytt i en krypt i Pasteurinstituttet, som fortsatt er et av verdens viktigste sentre for mikrobiologisk forskning og produksjon av vaksine.