Kjemikeren Louis Pasteur i sitt laboratorium

Louis Pasteur ble medisinens far

Louis Pasteur er mye mer enn pasteurisert melk. Hygiene ved sårbehandling, vaksine mot hundegalskap og miltbrann – alt det og mye mer kan verden takke Pasteur for. Bli kjent med mannen, hans tid og hans svimlende mange oppdagelser.

Louis Pasteur er mye mer enn pasteurisert melk. Hygiene ved sårbehandling, vaksine mot hundegalskap og miltbrann – alt det og mye mer kan verden takke Pasteur for. Bli kjent med mannen, hans tid og hans svimlende mange oppdagelser.

Polfoto & Scanpix

De fleste forskere ville vært lykkelige hvis de bare hadde gjort én av Louis Pasteurs oppdagelser. Følg historien om den revolusjonerende franske naturvitenskapsmannen (1882–95) og få overblikk over hans mange banebrytende bidrag til vitenskapen.

Her begynte det

Louis Pasteur ble født i en østfransk landsby i 1822. Hans far drev et lite garveri, som han tjente nok på til å få endene til å møtes.

Det lå ikke i kortene at Louis skulle få en akademisk karriere, men på skolen viste han seg å være usedvanlig flittig og begavet.

En lærer fikk derfor overtalt Pasteur senior til å la sønnen få begynne på gymnaset i Arbois, i stedet for å sette ham i lære på garveriet.

Fra Arbois gikk veien videre til studier i Paris. Pasteur ble immatrikulert ved eliteuniversitetet École Normale Supérieure, der han i 1847 tok doktorgraden i kjemi.

I 1849 ble han utnevnt til professor i kjemi ved universitetet i Strasbourg og gift med rektorens datter, Marie Laurent.

Fakta om Louis Pasteur

Kjemikeren Louis Pasteur i sitt laboratorium

Louis Pasteur ble en av sin samtids mest berømte forskere.

© Polfoto

  • Født: 27. december 1822 i Dôle i det østlige Frankrike.
  • Død: 28. september 1895 i Marnes-la-Coquette, som er en parisisk forstad.
  • Yrke: Kjemiker og mikrobiolog. Ble ansatt som professor ved universitetet i Lille i det nordlige Frankrike i 1853, og han reiste tilbake til Paris i 1857. Var leder av Pasteurinstituttet i Paris, som ble grunnlagt i 1888, frem til sin død.
  • Kjent for: Oppfinnelsen av pasteurisering og vaksinen mot rabies.

Legekunsten før Pasteur

I flere tusen år hadde overtro og spekulative teorier preget legekunsten, og de som utøvde den, hadde ment at smitsomme sykdommer og epidemier skyldtes fordamping fra stillestående vann og fuktig jordsmonn.

Når koleraen herjet, svarte legene med svettekurer, årelating, urteavkok, sennep under føttene og kalde omslag.

Listen over oppfinnsomme kurer var lang. Syfilispasienter fikk kvikksølv og ble forgiftet – uten at det tok knekken på syfilisen. Folk døde av kikhoste, difteri og vanlige halsbetennelser.

Og det var tilsynelatende ingenting å gjøre.

Gaspare Traversi: Kirurg inspiserer et sår

Før Louis Pasteur var god hygiene ved operasjoner og sårbehandling ikke en selvfølge som illustrert i dette bildet av den italienske rokokkomalern Gaspare Traversi (1722–70): «Kirurg inspiserer et sår».

© Staatsgalerie Stuttgart

Så sent som i 1849 hadde den ungarske legen Ignaz Semmelweis blitt latterliggjort av kolleger da han hevdet at legenes manglende håndhygiene overførte smitte mellom pasientene.

Semmelweis fikk sparken og endte som en paria som ingen ville ha noe med å gjøre. Han døde på et psykiatrisk sykehus.

I mellomtiden fortsatte pasientene å dø som fluer på føderom og i operasjonsstuer over hele Europa. Kirurgen hadde for vane å ta på seg en skitten frakk før operasjonen for ikke å grise til de pene klærne sine.

Og hvis han vasket hendene, var det etter operasjonen.

Louis Pasteurs vei til forskergjerningen

Louis Pasteur var en ny type forsker: systematisk, ambisiøs, idealistisk – og samtidig god til å skaffe seg innflytelsesrike allierte og profilere seg selv.

Allerede i sine tidlige år som kjemiker hadde han gjennom tålmodig laboratoriearbeid gjort en viktig oppdagelse om krystalldannelsen i vinsyre.

Oppdagelsen banet vei for en stilling som kjemiprofessor i Strasbourg, der han forsket og underviste de neste fem årene.

I 1844 ble Pasteur dekan ved et nytt fakultet for anvendt vitenskap ved universitetet i Lille. Her skulle naturvitenskapsmennene få bruk for forskningsresultatene sine.

Pasteur tok derfor de unge forskerne med på virksomhetsbesøk – og holdt kveldskurs for industriarbeidere.

Selv forsket han på gjærings- og forråtnelsesprosesser. Arbeidet ble snart til uvurderlig nytte for både vin- og ølbryggingen og for meieri- og matvareindustrien.

I 1857 ble Pasteur naturvitenskapelig direktør ved det parisiske eliteuniversitetet École Normale Supérieure, der han for alvor fordypet seg i studiet av mikroorganismer.

Louis Pasteur i sitt laboratorium

Louis Pasteur eksperimenterer i sitt laboratorium.

© Britannica Kids/Wikimedia Commons

Louis Pasteur revolusjonerte forståelsen av bakterier

Tidens forskere visste godt at bakterier fantes. De antok at de oppsto «av seg selv» av «død materie».

Etter ni år med eksperimenter kom Pasteur frem til at gjæring og forråtnelse skyldtes mikroskopiske organismer – gjærceller eller bakterier – og i 1860 beviste han en gang for alle at liv ikke kan oppstå av livløst materiale.

I dag virker det uendelig banalt, men på den tiden var det revolusjonerende, for selv hos ledende forskere var tankegangen preget like mye av vitenskapelighet som fantasi.

Vitenskapsfolk som sa at ikke bare mikroorganismer, men også fluer kunne oppstå av «død materie», ble verken sparket eller gjort til latter.

Oppfinnelsen av pasteurisering

Pasteur brukte forsøk med en «suppe» i en type glasskolber til definitivt å motbevise de eldgamle forestillingene om at liv kunne oppstå ved «selvavl»: Når det ikke slapp uren luft inn til suppen, som hadde vært oppvarmet til alle mikroorganismer var drept, kunne den holde seg ufordervet – frem til han slapp ny, uren luft inn.

Herfra var det ikke vanskelig for den praktisk orienterte Pasteur å utvikle en kortvarig oppvarmingsprosess som kunne drepe sykdomsbakterier i mat og samtidig forlenge varens holdbarhet.

Prosessen ble kjent som pasteurisering og har vært i daglig bruk i mer enn hundre år på meierier og bryggerier rundt om i verden.

I 1865 ga en tilfeldighet Pasteurs karriere en avgjørende dreining og brakte ham for alvor på sporet av mikroorganismer som årsak til sykdommer.

Pasteurs teori om gjæring

Den moderne mikrobielle og bakterielle teorien kan i stor grad tilskrives Louis Pasteur. Før den franske forskeren kom på banen, hadde hans landsmann Archimède Pouchet hevdet at mikroorganismer oppsto spontant. En teori som var allment akseptert på den tiden.

Men Pasteur, som var ekspert på gjæringsprosesser, visste at den spontane genereringen av liv ikke var relatert til det han hadde sett i praksis når han jobbet med gjær. Pasteur satte seg derfor fore å motbevise teorien om spontan generering med sin egen teori om gjæring.

Til dette formålet brukte Pasteur en spesiell glasskolbe som han hadde utviklet selv. Denne kolben var designet for å holde utvendig kontaminasjon unna inntil kolbens smale svanehals ble knekt.

Pasteur plasserte næringssubstrat i bunnen av kolben og lot den stå under forhold som ifølge Pouchets teori skulle være optimale for at det skulle oppstå spontant liv i form av mikroorganismer i kolben. Men etter flere måneder hadde ingenting skjedd. Så knekket Pasteur toppen av kolbens smale svanehals slik at det kunne komme luft inn. Og med luften fulgte bakteriesporer.

Et par døgn senere var det liv i kolben, og Pesteurs teori om gjæring hadde erstattet den gamle teorien.

Pasteur pipetter

Louis Pasteur var også oppfinner. Her er de såkalte Pasteur-pipettene utført i glass og med en pipetteballong i gummi. Et redskap som minimerte kontaminering ved overføring av væske fra en beholder til en annen.

© Shutterstock

Pasteurs pipetter gjorde vitenskapen ren

Da Louis Pasteur som den første hadde bevist at forråtnelsesprosesser skyldtes mikroskopiske organismer, ble det viktig for ham å utvikle verktøy som kunne hindre kontaminering av vitenskapelige forsøk.

Basert på glasskolbene han hadde brukt til gjæringsforsøkene sine, satte Pasteur seg fore å utvikle en metode for å overføre væsker fra en beholder til en annen uten at de ble utsatt for kontaminering underveis.

Løsningen var Pasteurs pipette. Et tynt glassrør som kunne føres ned i væsken. Ved å lukke den øvre enden av røret med noe sterilt holder trykket i pipetten på innholdet til den lufttette lukkingen fjernes. Senere utviklinger føyde til en pipetteballong av gummi som sluttet godt til, og kunne brukes til å suge væsken opp i pipetten.

I dag lages mange pipetter av plast, men i grunnprinsippet ligner de fortsatt på Pasteurs pipette.

Louis Pasteur beviste at mikroorganismer kan drepe.

Pasteur redder silkeindustrien

silkeorm på blad

Louis Pasteur var en problemknuser av rang. Også silkeindustrien kom han til unnsetning med sin banebrytende forskning.

© Shutterstock

En sykdom som angrep silkeormer, var i ferd med å ruinere franske silkeavlere og ødelegge hele silkeindustrien, og dermed ble Pasteur bedt om hjelp.

Under forskerens mikroskop viste silkesommerfuglenes egg og larver seg å være infisert av bakterier. For å finne ut om de kunne være årsak til sykdommen fikk Pasteur tak i et parti sykdomsfrie larver.

Halvparten fôret han med morbærblader som var forurenset med rester av sykdomsrammede larver. Den andre halvdelen fikk blader uten smitte. Den første gruppen larver ble syke og døde – resten ble værende friske.

Det var altså bakteriene som var synderen.

Pasteur anbefalte silkeavlerne en metode til isolert avl av friske sommerfugler, og det løste problemet.

Pasteur hadde dermed reddet silkeindustrien, men kanskje viktigere var det at han samtidig hadde slått fast forbindelsen mellom mikroorganismer og sykdom.

Pasteurs kamp for hygiene under operasjoner

Mellom 1859 og 1866 mistet Louis Pasteur og hans kone Marie tre av sine fem barn. En datter døde av hjernesvulst, og to av tyfus.

I 1868 ble Pasteur selv rammet av slag og ble lam i venstre side. Likevel nektet han å gi opp arbeidet sitt. Døtrenes død ble tvert imot en sterk personlig drivkraft:

Han ville sykdom og barnedødelighet til livs!

Da Tyskland i 1870 angrep Frankrike, var Pasteurs sønn, Jean-Baptiste, i hæren.

Louis Pasteurs lære om hygiene satte en stopper for massedøden på sykehusene.

Kampanje for håndvask hos leger

Som mange andre soldater fikk han tyfus. Han kom seg imidlertid og fikk besøk av sin far på militærsykehuset. Louis Pasteur var sjokkert over forholdene og stanken av råttenskap fra soldatenes åpne sår.

Han gikk til de ansvarlige på sykehuset og forsøkte å forklare dem at forholdene ga bakterier altfor gode vekstbetingelser, og at det medførte flere helt unødvendige dødsfall. Men legene avfeide det som tullprat.

Monsieur Pasteur hadde tydeligvis ikke studert medisin!

Den totale mangelen på lydhørhet gjorde Pasteur rasende. Han kastet seg ut i en kampanje for at kirurger skulle vaske hendene, ta på seg rene frakker, og sørge for sterile instrumenter og rene operasjonsstuer.

Og i motsetning til Semmelweis hadde Pasteur solide, vitenskapelige argumenter – pluss et internasjonalt omdømme som ga ham stor autoritet.

Pasteurs urokkelighet fikk vidtrekkende konsekvenser da den britiske kirurgen Joseph Lister ble oppmerksom på arbeidet hans.

Illustrasjon av kirurg Joseph Lister ved operasjonsbordet

Den britiske kirurgen Joseph Lister tok Pasteurs hygienelære til seg og innførte en ny metode til desinfeksjon under operasjoner.

© Polfoto/Corbis

Kirurger hadde på det tidspunktet lært å bedøve og kunne derfor utføre større operasjoner. Men selv når operasjonene var vellykkede, døde minst halvparten av pasientene av sårbetennelse.

Joseph Lister begynte å eksperimentere med å forstøve en oppløsning av desinfiserende karbolsyre på operasjonsstuen, og det førte til et dramatisk fall i dødeligheten.

Etter hvert begynte selv franske leger å gjøre som Pasteur foreslo.

Louis Pasteur skaper den første vaksinen mot miltbrann

Vaksine mot miltbrann

Louis Pasteur utviklet også verdens første vaksine mot miltbrann.

© Shutterstock

Etter at han fikk slag, kunne ikke Louis Pasteur lenger undervise. Den franske staten anerkjente imidlertid innsatsen hans ved å bevilge ham en fast årslønn slik at han kunne forske, og Pasteur brukte etter hvert all sin energi på å studere sykdommer og deres årsaker.

Den smittsomme dyresykdommen miltbrann var i 1877 utbredt blant husdyrbesetninger i store deler av Frankrike. Pasteur konstaterte at enkelte dyr ble hardere angrepet enn andre.

Han injiserte to kyr med en kraftig dose miltbrannbakterier og forventet at begge skulle dø. Men til hans overraskelse ble ingen av dem syke.

Det viste seg nemlig at begge dyr allerede hadde hatt sykdommen.

Var det derfor de ikke ble syke igjen? Var det mulig at andre dyr kunne beskyttes hvis de fikk en dose svekket miltbrann som fremkalte et mildt angrep?

Etter mange forsøk satt Pasteur igjen med en svekket stamme av miltbrann som han kunne sprøyte inn i kyr og sauer.

Da de senere ble plassert sammen med svært syke dyr, holdt forsøksdyrene seg friske – de hadde blitt immune overfor miltbrann!

Vaksinen mot rabies

Pasteurs forsøk med vaksine gjorde at andre forskere tok kontakt med ham.

En dag fikk han besøk av en lege som ba ham forsøke å finne en kur mot rabies – en sykdom som var uhyre fryktet i befolkningen og som i hundre prosent av tilfellene hadde dødelig utgang.

Pasteur visste at rabies påvirker hjernen. Han antok at det kunne dreie seg om et bakterieangrep.

Hunder med hundegalskap skal man holde seg langt unna – og i alle fall ikke pirke borti med en kjepp slik 9 år gamle Joseph Meister gjorde en julidag i 1885.

Den rasende hunden gikk til angrep, og gutten ble skambitt. Moren forsto at han sannsynligvis var blitt smittet med rabies – og dermed dømt til en fryktelig død.

Midt i fortvilelsen øynet moren et lite håp: Ryktet om den berømte kjemikeren Louis Pasteurs forsøk med vaksine hadde nemlig også nådd Meister-familiens lille landsby i Alsace.

Madame Meister tok med seg sin maltrakterte sønn til byen Arbois, der Pasteur hadde sitt laboratorium, og tryglet ham om å redde gutten.

Louis Pasteur i fransk avis

Fransk presse skildret Pasteur som reddende engel da han fant vaksinen mot rabies.

© Scanpix

Rabies krever stadig over 40 000 liv i året

Hund med rabies gjør mennesker redde

I forrige århundre utløste gale hunder panikk i Europas storbyer.

© Scanpix

Louis Pasteurs vaksine kan redde alle – men bare hvis den gis i tide. Selv i dag vil ikke personer som har utviklet rabies kunne overleve.

For rundt 125 år siden kunne en enkelt løshund med aggressiv atferd rydde en travel handlegate på et øyeblikk.

Folk flyktet i panisk frykt for å bli smittet med rabies – hundegalskap. Rabies er en virussykdom som angriper hjernen. Syke dyr blir aggressive og dør til slutt.

Verken for dyr eller mennesker fins det noen redning hvis sykdommen først har brutt ut. Rabies har ganske enkelt dødelig utgang i hundre prosent av tilfellene.

De syke får kramper når de prøver å drikke, og svekkes gradvis til de glir inn i bevisstløsheten.

Takket være Pasteur kan rabies nå forebygges med vaksinasjon. Og selv hvis et dyr eller et menneske har blitt bitt og smittet, kan vaksinen effektivt hindre sykdommen i å utvikle seg – bare den gis i tide.

På verdensbasis er rabies er mest utbredt blant ville dyr. I Europa er Norge et av seks rabiesfrie land.

Det er heller ikke registrert noen tilfeller av rabies hos mennesker i Norge siden 1815, men på verdensbasis er rabies på langt nær så sjelden som mange kanskje tror.

Hvert år koster sykdommen rundt 40 000 menneskeliv. En stor del av dødsfallene skjer i Indias slumstrøk, der folk blir bitt av hunder med rabiessmitte.

Derfor innledet Pasteur og hans assistenter noen forsøk der de injiserte hjernemasse fra hunder som hadde dødd av rabies, inn i friske hunder.

De ble også syke og døde – men til tross for at han satt i timevis og stirret ned i mikroskopet, greide han ikke å finne en bakterie som kunne knyttes direkte til sykdommen.

Det skulle vise seg å ha sin naturlige forklaring, for det var nemlig ikke en bakterie som forårsaket sykdommen, men snarere et virus som mikroskopene ikke var kraftige nok til å avsløre.

Likevel kom Pasteur frem til en metode for å bekjempe den usynlige årsaken til sykdommen. I reagensrør med sterilisert luft tørket han vev fra syke dyr. Tørkeprosessen skulle svekke mikroorganismen.

Det tørkede vevet ble injisert i friske hunder og kaniner. De ble ikke syke – heller ikke da de etter en stund fikk en sprøyte med ren, usvekket rabies.

Vaksinen var funnet!

Nye rop om hjelp

Pasteur var ennå ikke klar til å teste ut vaksinen på mennesker – det var for risikabelt. Likevel fikk en lege overtalt ham til å prøve å hjelpe en jente som var innlagt med rabies.

Vaksinasjonen var hennes eneste sjanse. Nølende satte Pasteur nålen i henne.

Piken overlevde ikke, og selv om Pasteur var sterkt berørt av hennes død, var han i forskningens navn nødt til å ta ut vev fra hjernen hennes og injisere det i kaniner.

Forsøksdyrene døde raskt. Det fikk Pasteur til å anta at sykdommen hadde kommet så langt hos jenta at hun ikke kunne reddes.

Det var mens Pasteur syslet med disse funderingene at madame Meister en sommerdag i 1885 oppsøkte ham med sin sønn Joseph og ba ham om hjelp.

Instrumenter fra Louis Pasteurs laboratorium

Louis Pasteurs sentrifuger, kolber og andre instrumenter er omhyggelig bevart for ettertiden.

© Scanpix & Polfoto

Pasteur gikk med på å prøve. Josephs hundebitt var så ferske at han ikke hadde fått symptomer ennå. I løpet av de neste ti dagene ga Pasteur gutten 13 injeksjoner med rabiesvirus av stigende styrke.

Den siste injeksjonen var så kraftig at den ville tatt livet av en forsøkshund på få dager. Det ble en søvnløs natt for Pasteur: Ville Joseph overleve?

Gutten utviklet ingen sykdomstegn, og snart ble Pasteurs laboratorium nedrent av rabiessmittede fra hele verden som ville behandles.

Laboratorium på Pasteurinstituttet

Joseph Meister var et vandrende ikon på Pasteurinstituttet.

© Wellcome Images

Louis Pasteur tok en stor risiko

Som kjemiker hadde ikke Pasteur autorisasjon til å yte legelig behandling. Dermed begikk han i realiteten en straffbar handling da han vaksinerte den 9 år gamle Joseph Meister med en dose moderat svekket rabies som kunne ha tatt livet av en forsøkshund.

Pasteur tok sjansen fordi han regnet dette som guttens eneste håp. Og ettersom det gikk godt, var det ingen som stilte kritiske spørsmål senere. Gutten var reddet, og Louis Pasteur ble en av vitenskapens største helter.

Joseph Meister ble som voksen ansatt som portner på Pasteurinstituttet, en jobb han beholdt mesteparten av sin levetid.

Men da tyskerne inntok Paris sommeren 1940, skjøt han seg, 64 år gammel, med tjenestepistolen sin fra første verdenskrig.

Ifølge legenden skal Joseph Meister ha begått selvmord i fortvilelse over at han ikke greide å forhindre tyske soldater i å ta seg inn i Pasteur-instituttets krypt, der redningsmannen hans hadde sitt siste hvilested.

Pasteur kaster seg over forskning på pesten

I mars 1886 hadde Pasteur behandlet 350 og bare mistet en eneste pasient. Ved utgangen av 1886 hadde rabiesvaksinen reddet over 2500 personer.

Da Louis Pasteur i 1892 fylte 70 år, valfartet gjester fra hele verden til Sorbonne-universitetet i Paris, der det haglet med lovprisninger og æresmedaljer over ham.

På det tidspunktet hadde Pasteur hatt nok et slag, og måtte derfor få sønnen til å lese opp takketalen for seg.

Etter feiringen arbeidet jubilanten videre ved Pasteur-instituttet, som hadde åpnet i 1888. Instituttets forskere var så dyktige at de i 1894 kunne sette en vaksine mot difteri i produksjon.

Året etter gikk Louis Pasteur i gang med å forske på pestbakterien, men ble stanset av nok et slag. Denne gangen kostet det ham livet.

Forskeren fikk en statsbegravelse i Notre-Dame-katedralen, men ble senere begravd på nytt i en krypt i Pasteurinstituttet, som fortsatt er et av verdens viktigste sentre for mikrobiologisk forskning og produksjon av vaksine.

Sitater av Louis Pasteur

Louis Pasteurs vitenskapelige arbeid er ofte blitt sitert av andre forskere, men i tillegg hadde den geniale naturvitenskapsmannen også for vane å strø om seg med gode sitater om alt fra alkohol til gud.

  • «Vin er den sunneste og mest hygieniske drikken som finnes.»

  • «Litt vitenskap bringer deg lenger bort fra Gud. Men mye vitenskap bringer deg nærmere ham.»

  • «Når det gjelder observasjoner, smiler lykkens gudinne til den godt forberedte hjernen.»

  • «En flaske vin inneholder mer filosofi enn alle verdens bøker.»

  • «Vitenskapen kjenner ingen landegrenser, fordi kunnskap tilhører menneskeheten og er lyset som opplyser verden.»

Problemknuseren

Pasteur betrakter trepanering av bedøvet kanin

Louis Pasteur betrakter kollegas trepanering av bedøvet kanin i forbindelse med arbeidet med å finne en vaksine mot rabies.

© Look and Learn

Det var alltid et praktisk formål med Louis Pasteurs forskning. Den var som regel alltid svar og løsning på konkrete alvorlige problemer som hans samtid kjempet med.

Pasteurs koleravaksine

I 1877 kastet Louis Pasteur seg over sin første vaksineutvikling inspirert av koppevaksinen, som var blitt oppfunnet vel 100 år tidligere.

Pasteur valgte å konsentrere seg om den såkalte hønsekoleraen (Pasteurella multocida) som herjet i Europas hønsebestand.

I 1879 lyktes Pasteur med å utvikle en immuniseringsprosess ved å inokulere friske kyllinger med en ufarlig versjon av bakterien.

Pasteurs miltbrannvaksine

Etter suksessen med koleravaksinen kastet Pasteur seg i 1879 over enda en sykdom som rammet den europeiske sauebestanden hardt – miltbrann.

Med finansiering fra bønder fikk Pasteur utviklet en ufarlig versjon av miltbrannbakterien, som han i 1881 vaksinerte 70 sauer med.

De utviklet så immunitet overfor den egentlige sykdommen.

Pasteurs rabiesvaksine

I 1882 begynte Pasteur å utvikle en ny vaksine. Denne gangen mot rabies (hundegalskap), som også var farlig for mennesker.

Mens Pasteurs tidligere vaksiner hadde hatt et ufarlig, men aktivt stoff fra hhv. miltbrann- og kolerabakterien i sine doser, var hans nye rabiesvaksine basert på et inaktivt rabiesvirus.

Den 6. juli 1885 utførte Pasteur sin første vaksinasjon med den nye rabiesvaksinen på en ni år gammel gutt som hadde blitt bitt av en rabiessmittet hund.

Vaksinen reddet gutten og ble deretter en enorm verdensomspennende suksess som med ett gjorde Pasteur berømt.

Pasteurisering

Allerede før sine første forsøk med vaksiner hadde Pasteur gitt navn til sin egen oppfinnelse i 1862. Pasteurisering.

En metode for å forbedre matens holdbarhet ved oppvarming som dreper bakteriene som ellers ville ødelagt maten.

Metoden kan gjøres ved høy temperatur på 90 grader celsius i 5 sekunder eller ved lav temperatur på 87 grader celsius i 15 sekunder.

Mens begge metodene bevarer næringsinnholdet i maten, har pasteurisering ved høy temperatur en tendens til å endre smaken.