Louis Pasteur reddet verden fra hundegalskap

Vaksinens gåte ble knekt

Kjemikeren Louis Pasteur etablerte navnet sitt i vitenskapelige kretser da han i 1862 oppdaget at en flaske vin kan holde seg mye bedre hvis den varmes opp til 60 grader.

Prinsippet bak prosessen, som fikk navnet pasteurisering, gir ikke bare maten lengre holdbarhet – den dreper også sykdomsfremkallende og potensielt dødelige bakterier som listeria og salmonella i for eksempel melk.

I årene som fulgte, kastet Pasteur seg over utvikling av vaksiner. Legekyndige hadde visst i århundrer at en overstått infeksjonssykdom beskyttet mot ny infeksjon. Fenomenet ble for alvor kjent da den engelske legen Edward Jenner gjennomførte en såkalt koppeinokulasjon i 1796:

Han infiserte en pasient med de milde kukoppene, slik at pasienten i ettertid ble immun mot ekte kopper.

Pasteur arbeidet med å lage en vaksine som kunne gjøre kyllinger immune mot kolera. Han forsøkte å oppnå immuniteten ved å injisere friske kyllinger med kyllingbuljong med smitte fra syke kyllinger.

Til Pasteurs store glede holdt dyrene seg friske til tross for inngrepet – og de viste seg til og med å være immune mot senere injeksjoner med kolerabakterier.

Pasteur konkluderte med at hemmeligheten bak immunitet lå i å utsette kroppen for svekkede bakterier. Oppmuntret bestemte han seg for å ta utfordringen med datidens mest fryktede sykdom – hundegalskap.

Rabies skremte franskmennene

Hundegalskap hadde vært kjent siden oldtiden, men aldri var frykten for smitte større enn i Frankrike på 1800-tallet. Folk lot seg ikke berolige av at andre smittsomme sykdommer som difteri og tyfus kostet langt flere dødsfall enn de 25 franskmennene som årlig døde av rabies.

Det var det grufulle sykdomsforløpet som gjorde at angsten aldri slapp tak. Den smittede ble pint av de mest forferdelige plager. Helbredelse var umulig – og verst av alt var at pasienten var ved full bevissthet mens han eller hun ventet på den sikre død.

«Med forstanden intakt så han seg selv dø», noterte den franske legen G.E. Fredet om en av pasientene sine.

Industrialiseringen opp gjennom 1800-tallet betydde at folk flyttet fra landsbygda til byene – og dermed økte også antallet kjæledyr.

Skjødehunder, som tidligere hadde vært forbeholdt overklassen, vant nå innpass i den raskt voksende middelklassen. Historikere anslår at i 1840-årene eide Paris’ millionbefolkning rundt 100 000 hunder.

Sorgen og fortvilelsen når familiens kjære kjæledyr forvandlet seg til et frådende uhyre, ble bare overgått av frykten for å pådra seg sykdommen selv.

Og ingen kunne føle seg trygge i omgangen med en familiehund, for i de tidlige stadiene av sykdommen ville den «utvise overdreven tilknytning til og hengivenhet overfor alle som nærmer seg den», advarte G.E. Freden.

Siden ethvert bitt eller et kjærlig slikk kunne være dødelig, førte frykten til massehenrettelser av fortrinnsvis løshunder. Hundene ble skutt eller døde av gift som politiet la ut i gatene i Paris.

I 1879 måtte hele 9479 av hovedstadens hunder late livet i de såkalte hundemassakrene, viser bystyrets annaler.

Pasteur hadde enda en god grunn til å velge rabies som mål for vaksineforskningen sin: Bakteriologi var fortsatt en ny vitenskap, og mange var skeptiske til Pasteurs påstand om at mikroorganismene ikke bare kunne forårsake sykdommer, men også forhindre dem.

«Han trodde at en løsning på problemet med rabies ville være en velsignelse for menneskeheten og en stor triumf for hans doktrine», skrev Pasteurs trofaste assistent, Émile Roux, senere.

Laboratoriejobb var livsfarlig

Pasteur laget vaksinen av ryggmargen til kaniner infisert med rabies. Ved å tørke ut den infiserte margen i kortere eller lengre tid forsøkte Pasteur å regulere smittens styrke.

Pasteur eksperimenterte også med å ta sekret fra munnhulen til levende, infiserte hunder levert til laboratoriet fra blant annet den nasjonale veterinærskolen i Maison-Alfort.

Måned etter måned slet Pasteur og hjelperne hans med det farlige arbeidet som krevde nærkontakt med dyrene:

«Hunden holdt på å bli kvalt av sitt eget raseri da de bandt den til et bord. Øynene dens var blodskutte og musklene spent i kramper. Monsieur Pasteur bøyde seg over den, og mens det bare var en fingerbredde mellom ham og hundens skummende hode, tok han ut en prøve av spyttet dens gjennom et tynt rør», fortalte Pasteurs svigersønn René Vallery-Radot.

I motsetning til tidligere forsøk var Pasteur forhindret fra å vurdere vaksinens styrke ved å betrakte den i mikroskop. Rabies skyldes ikke bakterier, men et virus – en da ukjent mikroorganisme.

Viruset er ti millioner ganger mindre enn en bakterie og var derfor usynlig i datidens mikroskoper. Pasteurs eneste mulighet var derfor å prøve seg frem ved å påføre forsøkshunder stadig ferskere – og sterkere – rabieskulturer. I 1885 var han fornøyd.

Nå utviklet ikke forsøkshundene bare immunitet mot rabies. De kunne også stå imot smitten fra sykdommen, selv om de allerede hadde blitt bitt – så lenge de fikk injeksjonen raskt nok.

«Jeg har ennå ikke våget å behandle mennesker som har blitt bitt av hunder infisert med rabies, men den tiden kommer snart, og jeg er tilbøyelig til å begynne med meg selv», skrev Pasteur 28. mars 1885.

«Jeg begynner nemlig å føle meg ganske trygg på resultatene mine», la kjemikeren til.

Institutt skulle bekjempe rabies

Pasteur rakk ikke å teste vaksinen på seg selv, for noen få måneder senere, 6. juli 1885, banket Joseph Meister og moren hans på døren til laboratoriet i Rue d’Ulm i Paris.

Bak dem lå en 48-timers slitsom togtur – foran dem en ukjent skjebne. Pasteur skred straks til handling.

Kl. 20 den 6. juli 1885 sprøytet han en svak versjon av rabiesviruset inn i en hudfold i guttens mage. Vaksinen inneholdt ryggmarg fra en kanin som hadde dødd av rabies et par uker tidligere.

De neste dagene fikk Joseph Meister injeksjoner med stadig sterkere doser av smitten, og til slutt ga legen ham en injeksjon med friskt og derfor svært smittsomt virus.

Injeksjonen ville ha gjort enhver ubehandlet frisk person syk på stedet. Men Joseph Meister overlevde uten å utvikle et eneste symptom.

«Hydrofobi (rabies, red.), denne fryktede sykdommen, som alle midler hittil har mislyktes mot, har endelig funnet en kur», erklærte legen Alfred Vulpian da Pasteur noen måneder senere presenterte studiene sine for det franske vitenskapsakademiet.

I 1887 grunnla Pasteur et institutt som fortsatt jobber med utvikling og distribusjon av vaksiner. Rabies kan fortsatt ikke kureres når sykdommen er i utbrudd, men instituttet har gjort jobben så bra at sykdommen i dag er nesten utryddet i den vestlige verden.

Blant de ansatte som bidro til suksessen, var Joseph Meister. Han jobbet som vaktmester ved instituttet til sin død i 1940.