Da kommunistene tok makten i Kina i 1949, hadde landet 40 000 vestlig utdannede leger.
Legene skulle ta seg av en befolkning på rundt 500 millioner. Til sammenligning hadde Norge 4,7 leger per 1000 innbyggere i 2017.
Den kinesiske befolkningen var hardt rammet av underernæring og tyfusepidemier, og kommunistenes leder Mao Zedong fryktet at problemene kunne anspore befolkningen til opprør.
I et forsøk på å skaffe flere leger raskt la Mao en plan: gjeninnføring av klassisk kinesisk medisin – med urter og akupunktur.
Gammel praksis ble gjeninnført
Kinas klassiske legekunst er best kjent fra det 2000 år gamle verket «Den gule keisers indre klassiker».
Alt fra tannpine til forstoppelse kunne angivelig kureres basert på teorien om at naturelementene ild, jord, metall, vann og tre påvirker organene og livsenergien «qi».
Ved å foreskrive bestemte urter og planter eller sette akupunkturnåler bestemte steder på kroppen kunne legene angivelig regulere pasientenes energi og gjøre dem friske.
På 1950-tallet søkte Mao hjelp i den klassiske kinesiske medisinen med blant annet akupunktur for å avhjelpe Kinas legemangel.
I løpet av 1800-tallet ble imidlertid vestlig medisin utbredt i Kina, og i 1929 ble tradisjonell kinesisk medisin forbudt som skadelig og gammeldags.
På landsbygda fortsatte imidlertid kloke menn og kvinner å praktisere den gamle legekunsten, noe Mao ønsket å utnytte. På 1950-tallet ble titusenvis av nye utøvere sendt på lynkurs for å lære seg den eldgamle praksisen.
Formannen selv hadde ingen tro på urter og nåler. «Jeg tror ikke personlig på det og tar ikke kinesisk medisin», avslørte Mao til sin personlige lege, Li Zhisui.
Akupunktur ble internasjonalt kjent da den amerikanske journalisten James Reston prøvde behandlingen i Kina i 1972 og skrev en begeistret artikkel i etterkant. Slik ble Maos politiske stunt en global suksess.