Frederick Banting, Charles Best, insulin

Mislykket lege og hjemløs hund skapte insulinmirakelet

Tidlig på 1900-tallet var diagnosen sukkersyke en dødsdom. Men i 1922 innså den pengelense legen Frederick Banting at kuren kunne være å finne i bukspyttkjertelen til en hund.

Tidlig på 1900-tallet var diagnosen sukkersyke en dødsdom. Men i 1922 innså den pengelense legen Frederick Banting at kuren kunne være å finne i bukspyttkjertelen til en hund.

Everett Collection/Bridgeman Images

I det spake januarlyset ligger sykesalen på Toronto universitetssykehus i halvmørke. Den kanadiske legen Ed Jeffrey gjør sin entré og styrer mot en av sengene. I hånden holder han en sprøyte med en 45 millimeter lang injeksjonsnål.

Forsiktig trekker han teppet av pasienten, Leonard Thompson. Gutten er bare fjorten år, men ser både yngre og eldre ut på samme tid. Han veier under tretti kilo og har mistet det meste av håret.

Knoklene er synlige på hofter og brystkasse. Bare magen er unaturlig utspilt. I luften henger det en eim av aceton, den karakteristiske lukten av sukkersyke.

Leonard er døende.

Jeffrey presser nålen inn i rumpeballen på gutten og trykker ned stempelet. Nøyaktig 7,5 milliliter av den brune væsken trenger inn i det nesten fraværende fettlaget under huden.

Insulin, diabetes, ofre

Uten insulin tar ikke cellene i kroppen opp glukose. Diabetikerne ble derfor ekstremt avmagrede.

© New York Public Library/Photo Researchers/Ritzau Scanpix

Den andre rumpeballen får også en innsprøyting, før legen noterer datoen – 11. januar 1922. Alt de kan gjøre nå, er å vente. Og håpe.

Leonard Thompson var ikke den eneste som ventet på et mirakel i 1922. Tusenvis av barn, unge og voksne diabetikere levde på lånt tid. Sykdommen var på denne tiden en dødsdom.

Utallige leger hadde forsøkt å finne en behandling. Men da Leonard Thompson fikk de to sprøytene med en helt ny behandling, var kuren fortsatt bare en drøm.

Diabetes er en gammel sykdom

Sykdommen som Leonard Thompson led av, har vært kjent av leger i årtusener. Et manuskript fra oldtidens Egypt, det såkalte Papyrus Ebers fra omkring 1550 f.Kr., beskriver en sykdom som etter alt å dømme er diabetes. Forfatterne anbefalte en diett av blant annet korn og bær for å holde den i sjakk.

På 1880-tallet fikk de to tyske diabetesforskerne Oskar Minkowski og Joseph von Mering en mistanke om at bukspyttkjertelen kunne ha noe med sykdommen å gjøre. I 1889 fjernet de bukspyttkjertelen hos en hund for å undersøke virkningen.

Video: Insulinmangel tvinger cellene til å spise fettet i kroppen

Se hvorfor insulinet fra bukspyttkjertelens er så avgjørende for menneskekroppen, og hva som utløser den fryktede sukkersyken.

De la merke til at hunden, som før operasjonen var stueren, nå begynte å tisse på gulvet i laboratoriet. Urinen viste seg å inneholde en stor mengde sukker – et fenomen som vitenskapen visste var et symptom på diabetes.

Andre forskere fant ut av at cellene i de langerhanske øyene, klynger av celler i bukspyttkjertelen, senker blodets nivå av glukose – druesukker – ved hjelp av et ukjent sekret. Men om sekretet, som i 1910 fikk betegnelsen insulin, kunne brukes mot diabetes, var uvisst. Og uansett visste ingen hvordan det kunne isoleres fra bukspyttkjertelen.

Det var mange leger som viet livet til å løse insulingåten – men Frederick Banting var ikke blant dem.

Banting ble født i 1891 på en gård i provinsen Ontario i Canada. Men bondelivet var ikke helt tingen for Banting, og i 1912 tok han fatt på legestudiet i Toronto.

To år senere brøt første verdenskrig ut. Legestudiet ble kortet ned så legene kunne sendes til fronten, og snart befant Banting seg på et feltsykehus i Frankrike.

Frederick Banting, insulin, diabetes

Som ung interesserte Banting seg ikke noe særlig for diabetes. Han ønsket seg bare et helt alminnelig liv som lege. Men skjebnen ville det annerledes.

© University of Toronto Library

Godnattlesning ga god idé

Da den 29 år gamle Banting kom hjem i 1920, hadde han bare ett ønske: å leve et fredelig liv med en kjærlig kone. Han fridde til ungdomskjæresten Edith og fikk ja.

Samtidig kjøpte han hus og åpnet legepraksis i byen London i Ontario. Bantings plan var å gifte seg med Edith når han begynte å tjene penger. Men ingen ting gikk som han håpet.

«Jeg skrev ut én resept og betraktet dermed meg selv som ytterst velutdannet innen bartenderfaget.» Frederick Banting etter sin første måned med en stort sett tom legepraksis.

Pasientene uteble, og først etter en måned dukket en enkelt opp. Mannen var alkoholiker, og siden alkohol bare kunne fås til medisinsk bruk, måtte Banting trå til.

«Jeg skrev ut en resept og betraktet dermed meg selv som ytterst velutdannet innen bartenderfaget», skrev han senere bittert.

Da måneden var gått, hadde han tjent skarve fire dollar. Kort etter sendte Edith forlovelsesringen tilbake. Hele Bantings livsdrøm lå i ruiner. Hardt presset tok han arbeid som undervisningsassistent. Lønna var bare fire dollar i timen, men alt monnet.

For å roe tankene om kvelden leste Banting seg i søvn på kjedelige vitenskapelige publikasjoner. Den 30. oktober 1920 var ikke noe unntak. Valget falt på en artikkel av patologen Moses Barron.

Diabetes, pasient, avmagring

Den farligste og mest fryktede diabetesformen var i 1921 – som i dag – type 1. Den rammer særlig barn og unge voksne. Bildene viser en av Bantings tidlige pasienter – en ung kvinne.

© University of Toronto Library

Patologen hadde obdusert et lik der en gallestein sperret utførselsgangen fra bukspyttkjertelen. Legen la merke til at de cellene i bukspyttkjertelen som produserer fordøyelsesenzymer, var inntørket, mens de fleste av de cellene som produserer hormoner, var intakte.

En idé dannet seg hos den halvveis drømmende Banting. Som lege visste han at bukspyttkjertelen tjente to formål: dels å produsere bukspytt, altså fordøyelsesenzymer, dels å utsondre det gåtefulle insulinet, som legene visste på en eller annen måte brakte balanse i blodsukkeret. Det var den siste funksjonen diabetikerne manglet.

Bantings idé var å sperre utførselsgangen som fører bukspytt fra bukspyttkjertelen til tolvfingertarmen. Sånn kunne han få de cellene som produserte enzymene, til å visne bort, mens de insulinproduserende cellene forble intakte.

På den måten var det – kanskje – mulig å isolere insulinet, tenkte Banting.

«Prøve å isolere den indre utsondringen for å avhjelpe glykosuri (sukker i urinen, red.)», skriblet han ned og sovnet.

Banting var nær ved å gi opp

Da Banting neste dag var ferdig med undervisningen på universitetet, beskrev han ideen for sin overordnede, som henviste ham til professor John Macleod. Han var universitetets ekspert på området.

Uken etter stilte Banting på Macleods kontor. Professoren var temmelig hoven, men lovet å se på saken hvis Banting la frem planene sine i et formelt brev.

August Krogh, Marie Krogh, insulin, Novo Nordisk

Marie Krogh (t.v.) led av diabetes og fikk mannen sin, August Krogh (fremst), til å interessere seg for insulin.

© Holger Damgaard/Ritzau Scanpix

Ektepar skapte dansk insulingigant

I 1922 skaffet det danske ekteparet August og Marie Krogh seg rettighetene til å produsere insulin i Skandinavia. Virksomheten som Krogh-paret stiftet, er i dag Novo Nordisk – verdens ledende insulinprodusent.

1920: Krogh vinner nobelpris

Fysiologen August Krogh blir invitert til USA etter å ha mottatt Nobelprisen. Han kan ikke reise, siden kona hans har fått påvist diabetes.

1922: Insulinrettigheter kjøpes

Ekteparet Krogh drar omsider til USA og besøker Bantings laboratorium i Canada. Her kjøper Krogh rettighetene til å lage insulin i Skandinavia. Ved hjemkomsten slår han seg sammen med legen til kona si, H.C. Hagedorn.

1936: Hagedorn utvikler nytt insulin

Insulinproduksjonen begynner i Danmark i 1923, og Krogh og Hagedorn forsker videre på emnet. I 1936 klarer Hagedorn å lage en ny type insulin, som gjør at diabetikere kan klare seg med mindre hyppige injeksjoner.

1989: Fusjon skaper Novo Nordisk

Kroghs insulinfirma, Nordisk Gentofte AS, fusjonerer med den danske erkerivalen Novo industri AS, og sammen blir de til Novo Nordisk.

Slukøret dro Banting hjem. Kort tid tidligere hadde han hørt om en ekspedisjon som skulle lete etter olje i Nord-Canada. Ekspedisjonen manglet en lege. Banting sendte en søknad til ekspedisjonen samme dag som han skrev til Macleod. Han ville ta imot det tilbudet som kom først, hadde han bestemt.

Ikke lenge etter ga professor Macleod ham tilbud om å bruke et laboratorium ved universitetet over sommeren. Banting nølte. Først da han i midten av april fikk vite at oljeekspedisjonen likevel ikke ville trenge noen lege, sa han ja til Macleod.

Den 14. mai 1921 låste Banting døren til den feilslåtte praksisen i Ontario. Fra nå av skulle livet hans handle om sukkersykens gåte.

Dårlig hygiene ødela forsøk

I tillegg til retten til å bruke laboratoriet stilte Macleod medisinstudenten Charles Best og ti forsøkshunder til rådighet for Banting. Deretter dro Macleod på reise til Skottland.

De første forsøkene endte katastrofalt. Hvert eksperiment krevde to hunder, en donor og en mottager. Donorhunden fikk bukspyttkjertelen avsnørt, så den kunne levere insulin til mottagerhunden, som hadde fått fjernet bukspyttkjertelen.

Frederick Banting, Charles Best, insulin, hund 408

Banting (t.h.) og Best med en av de mange hundene som mistet livet i jakten på insulin.

© New York Public Library/Photo Researchers/Ritzau Scanpix

Den første hunden døde av en overdose bedøvelsesmiddel. Den neste blødde i hjel, og den tredje døde av en infeksjon. Problemene skyldtes blant annet at Banting hadde lite operasjonserfaring, og at laboratoriet var gammelt og vanskelig å holde rent. I sommervarmen stinket det av hundeetterlatenskaper og størknet blod.

Tidlig i juli oppdaget Banting dessuten at avsnøringen av bukspyttkjertelen på donorhundene hadde slått feil hos fem av sju hunder. Han begynte forfra, med det resultatet at fire hunder døde på noen få dager.

Lykken snur

Sju uker var gått, og det eneste resultatet Banting kunne vise til, var en haug av døde hunder. Faktisk hadde han brukt opp hele kvoten av forsøksdyr og måtte ty til å fange løshunder eller kjøpe blandingshunder billig.

Banting var på konkursens rand. Han bodde på en hybel på størrelse med et klesskap og overlevde på gratis måltider inntatt på byens bibelskole.

Men endelig snudde lykken. Midt i juli kunne Banting og assistenten konstatere at inngrepene på donorhundene var vellykkede. Nå kunne eksperimentene begynne for alvor.

Insulin, diabetes, pasient, Teddy Ryder

Seks år gamle Teddy Ryder veide bare tolv kilo da han ble en av Bantings første pasienter. Et år senere veide han litt over tjue kilo.

© University of Toronto Library

Med stor omhu skar Banting bukspyttkjertelen til donorhundene i skiver og la stykkene i en saltvannsoppløsning. Denne blandingen ble senket ned i en saltlake og frosset ned. Så bløtte de opp innholdet og filtrerte det. De sto igjen med en væske med en brunlig farge.

Klokken 10.15 om morgenen 30. juli varmet de opp litt av miksturen og sprøytet det inn i forsøkshund nummer 410. Blodsukkeret til dyret falt med én gang til det normale nivået. En time senere ga de hunden en ny innsprøyting, og blodsukkeret falt igjen. Resultatet var ikke til å ta feil av: Ekstraktet fra bukspyttkjertelen til donorhunden virket.

Hund nummer 410 var ikke den eneste som reagerte på miksturen. Den 1. august fant de hund nummer 406 – en av hundene som hadde fått fjernet bukspyttkjertelen – bevisstløs og døende. Banting sprøytet ekstraktet inn i hunden, som straks etter våknet og begynte å spankulere rundt i laboratoriet.

Banting, insulin, Janet Turnbull, brev

Utallige barn ble reddet av Bantings insulin. Her et takkebrev fra en Janet i 1922.

© University of Toronto Library

Kort etter forsøkte de med enda en hund. Igjen var resultatene gode. Banting jublet.

«Jeg har så mye å fortelle at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne», skrev han begeistret til professor Macleod.

Ved samme anledning ba han om å få et bedre laboratorium og en ansatt som kunne hjelpe til med rengjøringen. Hygienen var fortsatt et problem, og flere av forsøkshundene som hadde reagert gunstig på ekstraktet, døde til Bantings store frustrasjon av infeksjoner midt i eksperimentet.

Mens Banting ventet på svar, kunne han og Best feire at de hadde holdt en hund i live og i stabil tilstand i ukevis. Hunden, som ble døpt Marjorie, måtte imidlertid avlives på grunn av en infeksjon etter sytti dager.

«Jeg glemmer aldri den hunden så lenge jeg lever. Jeg har sett pasienter dø uten å felle en tåre. Men da den hunden døde, kunne jeg ikke holde tårene tilbake, og jeg ønsket bare å være alene», skrev legen.

Frederick Banting, forsøkshund 33, Marjorie, insulin

Forsøkshund 33, som fikk navnet Marjorie, ble den første hunden Banting klarte å holde i live med insulininnsprøytinger. Marjorie døde imidlertid etter to måneder.

© University of Toronto Library

Kalvefostre hjalp forskerne i mål

Suksessen med Marjorie skyldtes blant annet at Banting hadde klart å finne en ny kilde til insulinekstrakt, som han og Best stadig gikk tom for. Banting hadde løst problemet da han en dag kom i tanker om en observasjon fra oppveksten på gården. Her ble kyrne ofte gjort drektige like før de skulle slaktes.

De drektige dyrene begynte å spise mer og ble fetere. Siden kalvefostre først utvikler fordøyelseskjertler etter fødselen, var bukspyttkjertlene deres ideelle til Bantings forsøk. Med fostre fra lokale slaktere eksperimenterte han på livet løs, og 11. januar 1922 vurderte Banting det slik at ekstraktet kunne prøves ut på et menneske.

Den eneste behandlingen mot diabetes den gangen var å begrense kaloriinntaket, og mange sultet derfor i hjel. Da fjorten år gamle Leonard Thompson en måned tidligere ble innlagt på sykehus, var han så underernært at faren måtte bære ham. Han hadde ikke lenge igjen da legen Ed Jeffrey, som hadde fått i oppgave å stå for forsøket, sprøytet inn to ganger 7,5 milliliter av Bantings insulin i den avmagrede kroppen.

Insulin, diabetes, Leonard Thompson

Fjorten år gamle Leonard Thompson ble historiens første diabetespasient som fikk en insulininnsprøyting. Bildet er tatt rundt 1930, da Thompson var 22 år gammel.

© University of Toronto Library

De første stikkene ga ikke noe resultat. Men da injeksjonene ble gjentatt neste dag, falt blodsukkeret med én gang fra 5,2 til 1,2 milligram. Mirakelet hadde skjedd. Insulinet virket.

Banting og Macleod ble i 1923 belønnet med en Nobelpris for oppdagelsen. En strålende forskerkarriere ventet Banting, men drømmen hans hadde allerede gått i oppfyllelse, siden han denne våren – med hell – åpnet en privat praksis med behandling av diabetespasienter som spesialitet.

Å bli gift oppnådde Banting også – til og med to ganger – før han i 1941 omkom i en flystyrt, bare 49 år gammel.

Frederick Banting, insulin, død

Frederick Banting omkom i en flystyrt i 1941, da han var på vei til London for å presentere en avansert flygerdrakt han hadde utviklet til kampflygere. Tusenvis av mennesker bivånet gravferden i Toronto.

© University of Toronto Library