Oppdagelser gjorde leger overmodige

Radioaktive stråler ble skutt inn i øynene på pasienter med øyebetennelse, og impotens ble behandlet med belter med «beroligende vekselstrøm». Entusiastiske leger har av og til vært litt for ivrige med å ta i bruk nye oppfinnelser.

Radioaktive stråler ble skutt inn i øynene på pasienter med øyebetennelse, og impotens ble behandlet med belter med «beroligende vekselstrøm». Entusiastiske leger har av og til vært litt for ivrige med å ta i bruk nye oppfinnelser.

Hulton Archive/Getty Images

Da Thomas Edison i 1881 presenterte sitt elektriske strømforsyningssystem, rant verden over av begeistring for det nye vidundermiddelet. Elektrisitet så ut til å kunne brukes til alt – også i legevitenskapen.

Psykiatere behandlet hysteriske kvinner ved å gni kjønnsdelene deres med elektriske vibratorer. Og elektriske belter skulle gi menn potensen tilbake ved å sende «beroligende vekselstrøm» gjennom de edlere delene.

I 1902 beskrev reklameteksten for et av de elektriske beltene med stor entusiasme hvordan apparatet kunne kurere «svakhet, sykdom eller svekkelse av kjønnsorganene, uansett hva årsaken måtte være».

En sprut med nervegiften DDT, og så er den lille jenta avluset.

© Hulton Archive/Getty Images

Selv om de fleste apparatene var ren svindel, var de noenlunde harmløse.

Det samme kan ikke sies om andre vitenskapelige nyvinninger som legestanden begeistret tok i bruk i kampen mot all verdens plager. Da forsøk i 1939 viste at nervegiften DDT effektivt tar livet av mygg og lus, ble det flittig sprøytet DDT-pulver på alt fra barn til befridde kz-fanger.

Og da en sveitsisk kjemiker oppdaget det euforiserende stoffet LSD, ordinerte leger og psykia­tere i beste mening syrerus som kur mot både alkoholisme, kriminell atferd og schizofreni.

Poliosyke endte i en jernkiste

Når legene manglet riktige medikamenter, ­søkte de hjelp hos oppfinnere og ingeniører, noe som blant annet gjorde seg gjeldende i kampen mot polio. Hver gang en polioepidemi feide inn over landene, sto ekspertene maktesløse.

I 1916 tok sykdommen 6000 menneskeliv og etterlot 27 000 paralyserte bare i USA. Polio angrep oftest barn og lammet sentralnervesystemet, slik at de døde av oksygenmangel når lungemuskulaturen ble satt ut av drift.

Da den amerikanske ingeniøren Philip Drinker i 1927 skapte verdens første respirator for hele kroppen, tok legene derfor straks imot apparatet. En åtte år gammel jente ble i 1928 den første til å bli installert i respiratoren.

Jentas lammelser hadde fått lungene til å koble ut, og hun var bevisstløs da barnelegene besluttet å teste maskinen på henne. I løpet av få sekunder begynte hun å trekke pusten og vendte tilbake til bevissthet.

Pasientene sammenlignet jernlungen med en kiste.

© Keystone/All Over

Poliorammede lå fanget i jernlunge i årevis

Et liv i en metallkiste. Det var prisen poliopasienter måtte betale for å overleve møtet med den fryktede sykdommen som lammet sentral-nervesystemet. Den enorme maskinen hjalp syke med å puste.

Før en vaksine ble utviklet i 1955, sto legene maktesløse overfor poliomyelitt. Sykdommen lammer åndedretts-musklene i mage og bryst. De hardest rammede dør av oksygenmangel, mens andre får dødelig lungebetennelse fordi de ikke kan svelge mat og slim, men i stedet suger det ned i lungene.

Begeistringen var derfor stor da ingeniøren Philip Drinker i 1927 presenterte jernlungen – en respirator som kunne holde de lammede pasientene i live, selv om de ikke var i stand til å puste selv. Jernlungen fungerte ved at hele kroppen ble stengt inne i en metallkasse. Med vekselvis over- og undertrykk tvang maskinen pasientenes brystkasse opp og ned slik at de fikk puste.

Pasientene lå fastlåst i årevis uten mulighet til å bevege seg. Selv om polio lammer ryggmargen og hjernestammen, kan pasientene ennå føle, se, lukte og høre. Derfor fikk mange et speil der de kunne se hva som foregikk rundt dem.

Snart ble apparatet brukt over hele verden. Maskinen kunne ikke helbrede poliomyelitt, men den kunne hjelpe pasientene med å puste og på den måten holde dem i live.

Respiratoren fikk snart tilnavnet jernlungen fordi pasientene ble låst fast i en stor metallkasse uten mulighet til å bevege seg. Poliopasientene lå lammet og hjelpeløse i årevis uten håp om helbredelse. Flere pasienter var dessuten rammet av så alvorlig lungebetennelse at de bukket under likevel.

LSD skulle helbrede alkoholikere

Utover elektriske apparater og maskiner har tvilsomme kjemiske stoffer også blitt utropt til legenes nye vidundermidler.

Fra 1898 begynte det tyske legemiddelfirmaet Bayer å selge heroin som hostesaft. Stoffet ble blant annet brukt til å behandle forkjølte barn. Til alt overmål markedsførte Bayer heroin som et ikke-vanedannende middel mot morfinavhengighet.

I 1910 hadde unge amerikanere imidlertid for lengst lært å knuse heroinpillene og inhalere dem for å oppnå rus, og pillene ble tatt ut av markedet.

Andre stoffer som vi i dag kjenner fra forskjellige former for narkotika, ble også opprinnelig utviklet som medisin.

Da den sveitsiske kjemikeren Albert Hofmann fikk litt lyserg-syredietylamid (LSD) på huden i 1943, opplevde han verdens første syrerus. Hofmann var overbevist om at stoffet hadde gunstig virkning på sinnslidende og sendte gratis LSD-prøver til leger og psykiatere over hele verden.

LSD ble i årene som fulgte brukt som medisin til schizofrene, kriminelle og alkoholikere. Legene mente at LSD ga pasientene større selverkjennelse ved å bryte ned hemninger. I 1960-årene ble LSD erklært uegnet som medikament fordi det kan fremme psykoser, og stoffet ble offisielt fjernet fra psykiatriens verktøykasse.

Desperate leger ga de syke innsprøytninger med medisin som ødela synsnerven og gjorde rundt ti prosent av pasientene blinde.

Afrikansk sovesyke overføres fra tsetsefluen, angriper sentralnervesystemet og gir alvorlig infeksjon i hjernen. Da sykdommen i begynnelsen av 1900-tallet tok livet av 250 000 personer i Uganda, forsøkte legene å bekjempe den med preparatet Atoxyl. Medisinen ble oppløst i vann og injisert i pasientene. Atoxyl inneholder imidlertid arsen, som kan inngå giftige forbindelser og danne arsenikk. I for stor dose kan arsenikk føre til svikt i blodomløpet og død. Arsenikk kan også ødelegge blodkarene i synsnerven, og resultatet av behandlingen var derfor at mange pasienter ble blinde.

© Farmacia Museo Aramburu

Atoxyl

Medicinen Atoxyl gjorde patienterne blinde.

©

Tsetseflue

Afrikansk sovesyge overføres fra tsetsefluen.

Barn ble sprøytet med nervegift

I samme tiår som Hofmann eksperimenterte med LSD, trykket legene et like omstridt kjemisk stoff til brystet. Kjemikeren Paul H. Müller oppdaget ved dyreforsøk at stoffet DDT angrep og overbelastet billers og andre insekters nervesystem.

Kort tid senere ble DDT brukt til å bekjempe malaria og tyfus ved å drepe mygg og lus som overfører sykdommene til mennesker. Nervegiften fikk sitt gjennombrudd under annen verdenskrig. DDT gikk sin seiersgang i Stillehavet, der den amerikanske hæren tidligere hadde mistet flere menn til malaria enn til Japan. Og med legenes velsignelse sprøytet den amerikanske hæren det hvite DDT-pulveret på befridde, luserammede konsentrasjonsleirfanger i alle aldre.

Guttefostre danner ikke normale testikler hvis moren blir sprøytet med DDT.

Etter krigen begynte helsemyndighetene i USA å utrydde malaria sør i USA. Tonnevis av DDT ble smurt på veggene hjemme hos folk, og både barn og voksne ble sprøytet med pulveret. Effekten var spektakulær: Fra 1946 til 1952 sank de årlige én til seks millioner malariatilfellene i USA til bare to tilfeller. Og med WHOs velsignelse ble DDT tatt i bruk fra Europa til Asia. I 1948 fikk Paul H. Müller nobelprisen for sin forskning på DDT. Begrunnelsen var: «DDT er uten tvil et middel som allerede har bevart liv og helse for flere hundre tusen».

Nervegiften har imidlertid en dødelig bakside. Undersøkelser ved blant annet University of California viser at DDT-behandlede kvinner har fem ganger så høy risiko for å utvikle brystkreft, mens guttefostre ikke danner normale testikler hvis moren blir sprøytet med DDT under svangerskapet. Den kontroversielle nervegiften ble derfor forbudt i store deler av Vesten i 1980-årene, men blir fortsatt brukt til bekjempelse av malaria i noen u-land.

Sovepille ødela fostres utvikling

Kjemi var også skurken i en av historiens største legemiddelskandaler. I 1957 lanserte det vesttyske legemiddelfirmaet Grünenthal en tablett mot nervøsitet og søvnløshet.

Contergan-tabletten var ifølge Grünenthal så mild og ufarlig at selv barn kunne spise den. Pilleeskene ble solgt over disk i hele Vest-Tyskland uten resept eller konsultasjon hos lege.

Da gravide oppdaget at Contergan tok morgenkvalmen, gjorde sovepillen suksess for alvor. Under forskjellige navn ble tabletten solgt i 45 land. Uansett navnet var grunnbestanddelen i medikamentet det kjemiske stoffet thalidomid, som skulle vise seg å ha fatale bivirkninger.

Mellom 5000 og 7000 vesttyske spedbarn ble født med manglende eller misdannede lemmer, hvorav 40 prosent ikke overlevde sin første fødselsdag. I resten av verden ble mellom 10 000 og 15 000 babyer født uten armer og bein av mødre som hadde tatt thalidomid.

Den australske fødselslegen William McBride og den tyske barnelegen Widukind Lenz var i 1961 de første som fikk mistanke til thalidomid. Snart fant legene ut at 50 prosent av mødrene med misdannede barn hadde tatt thalidomid i første trimester av svangerskapet, og tabletten ble fjernet fra markedet.

Tusenvis av barn ble født med misdannede armer og bein på grunn av en pille mot morgenkvalme.

© getty images

Pille mot kvalme og søvnløshet førte til misdannede barn

I slutten av 1950-årene ble et nytt lege-middel raskt populært blant gravide fordi det reduserte morgenkvalmen.

Datidens leger forsto ingenting da vanskapte barn, født av mødre som hadde tatt tablettene, kom til verden. Ekspertisen var overbevist om at stoffet ikke kunne overføres fra moren til fosteret, og firmaet bak tabletten avviste enhver kritikk, for ingen forsøksdyr hadde dødd da middelet ble testet.

Senere har forsøk vist at thalidomid blokkerer et bestemt proteins enzymaktivitet, som er nødvendig i utviklingen av fostre hos både dyr og mennesker.

Pillen ble fjernet fra markedet i 1961, etter at fødsels- og barneleger hadde slått alarm.

Synet knust av radioaktive stråler

Legenes verktøykasse har i tillegg til gift og kjemikalier også inneholdt farlig radioaktivitet.

Da tyske forskere i 1938 utførte den første atomspaltingen, var ikke legene sene om å ta i bruk den nye oppdagelsen. I 1940-årene ble radioaktive stråler blant annet brukt til å behandle øyesykdommer.

Betastråler fra den radioaktive uten av strontium, kalt strontium-90, ble skutt inn i øynene på pasienter som led av alt fra øyebetennelse til overfladisk hornhinne-betennelse.

Behandlingen hadde en suksessrate på bare 50 prosent, og bivirkningene viste seg å være alvorlige: Pasienten mistet ofte synet på det behandlede øyet og utviklet i verste fall beinmargskreft.