I det Herrens år 1349 la et skip med en skjebnesvanger last til i Bergen. Fartøyet kom fra England, og det viste seg å være fullt av syke og døende sjømenn.
Kort etter begynte folk i Bergen og siden i resten av Norge å dø i fleng av en fryktelig sykdom som ga de smittede væskende byller og en smertefull død på bare få dager.
Norge hadde som det første landet i Skandinavia blitt rammet av pesten, også kjent som svartedauden.
Den fryktinngytende sykdommen, som hadde oppstått et ukjent sted i Østen, hadde på det tidspunktet herjet store deler av resten av Europa i et års tid.
Ifølge dikteren Giovanni Boccaccio, som opplevde pestens inntog i Italia i 1347, var frykten for sykdommen og dens smitte så avgrunnsdyp at de syke ble overlatt til seg selv uten hjelp fra sine nærmeste:
“Selv fedre og mødre anså ikke sine egne barn som viktige nok for deres pleie. Det var som om de intet hadde med dem å gjøre“.
Da Norge ble rammet to år seinere, spredte pest-epidemien seg i uhyggelig fart til Sverige og Danmark.
Angivelig var det et norsk skip fylt med døende sjømenn strandet i Nord-Jylland som brakte smitten ut til hele landet, og det på bare noen dager.
Et halvt år senere hadde rundt halvparten av Norges befolkning dødd og minst 30-40 pst. av befolkningen i Sverige og Danmark.
Alt i alt anslår man at pesten kostet 25 mill. europeere livet og tok opp mot 100-200 mill. liv på verdensbasis.
En stadig mindre verden
Det var ikke første gang verden hadde opplevd en epidemi som hoppet fra verdensdel til verdensdel på kort tid, utslettet millioner av liv og dermed ble til en såkalt pandemi.
I år 166 e.Kr. rammet den såkalte antoninuspesten Romerriket og drepte opp mot en tredjedel av imperiets 60-70 mill. innbyggere.
Epidemien, som sannsynligvis var virussykdommen kopper, hadde ifølge forskerne trolig sitt arnested i Kina. Derfra spredte den seg via silkeveiens handelsfolk.
Fra historiske kilder vet vi at den romerske hæren kom i kontakt med sykdommen under en beleiring av byen Seleukia i dagens Irak og tok den med seg hjem til Romerriket.
Epidemien rammet riket så hardt og ødeleggende at noen historikere mener den var en medvirkende årsak til Romerrikets fall noen hundre år senere.
Da epidemien brøt ut, strakte det romerske imperiet seg fra Nord-Afrika og Lilleasia helt opp til det nordlige England, med vidstrakte handelsveier og handelskontakter helt til Kina.
Men det var nettopp Romerrikets enorme størrelse, dets kjempestore, sofistikerte byer og internasjonale handelsnett som gjorde at epidemien ble spredt så hurtig.
Da svartedauden rammet Europa 1200 år senere, var det på samme måte de enda mer langstrakte handelsrutene som ble smittens motorveier.
Europa hadde vært relativt isolert i århundrer, men i sen middelalder hadde italienske bystater i sør og de mektige hansabyene i nord etablert handelsruter basert på sjøtransport i stadig bedre skip.
Svartedauden nådde først Italia med skip fra Lilleasia eller Midtøsten og spredte seg derfra til Krim og videre via sjøhandelsrutene til hele Europa.
Og det gikk ikke lang tid før den stadig bedre skipsteknologien satte et helt nytt kontinent i brann.
Amerikas tragedie
Da Christoffer Columbus nådde det kontinentet som skulle få navnet Amerika i 1492, brakte hans besetning og de mange etterfølgende spanske kolonister uforvarende en katastrofe til kontinentets befolkning.
Amerika hadde vært isolert fra resten av verden i årtusener, men nå var verden i form av europeerne kommet til dem. Og med seg brakte de den gamle verdens sykdommer som aldri hadde vært i Amerika.
Europeerne, asiatene og afrikanerne hadde alle utviklet en viss immunitet overfor sykdommer som meslinger og kopper, men indianerne hadde aldri hatt sykdommene og hadde dermed intet forsvar mot dem.
Sykdommene rammet den nye verden med ufattelig kraft.
På flertallet av de karibiske øyene ble den opprinnelige befolkningen helt utryddet. Forskerne anslår at mellom 25 og 50 pst. av indianerne på selve kontinentet døde som følge av de nye sykdommene.
Mexico hadde trolig rundt 25 mill. innbyggere da spanjolene kom. 50 år senere, i 1548, hadde folketallet falt til kun 6,3 mill.
Selv om europeerne hjemme i Europa hadde utviklet en viss immunitet mot mange sykdommer betydde ikke det at de ikke også fortsatt ble utsatt for katastrofale epidemier.
Nordisk krig ga pesten medvind
Etter svartedaudens herjinger på 1300-tallet ble Europa rammet av flere små og store pestutbrudd.
Det siste store pestutbruddet i Norden kom som en følge av Den store nordiske krig (1700-1721), da Sverige kjempet mot de fleste andre nordiske makter om kontrollen over østersjøområdet.
Krigen ble bl.a. utkjempet i dagens Polen og Baltikum. På samme tid herjet pesten, trolig med opprinnelse i Sentral-Asia, hele middelhavsregionen. Derfra kom pesten til Polen, og den rammet Baltikum i 1709.
Det var med andre ord svenske tropper og krigsflyktninger fra Baltikum som året etter brakte smitten til Sverige og Finland. Etterpå gikk det raskt.
I juni 1710 nådde pesten Stockholm, der nesten halvparten av byens ca. 55.000 innbyggere døde i løpet av det neste året.
Kort etter utbruddet i Stockholm spredte pesten seg til store deler av resten av Sverige samt Finland.
I september 1710 krysset smitten sundet, og pesten brøt ut i Helsingør der den drepte halvparten av byens borgere.
Herfra spredte den seg videre til København, der den i 1711 kostet 23.000 av byens ca. 60.000 innbyggere livet.
Det ble det siste store pestutbruddet i Norden - men langtfra den siste store epidemien.
Epidemiene fikk haik med toget
I 1889 brøt en dødelig influensa-epidemi – populært kalt “russersnuen“ ut i St. Petersburg i Russland og ble på rekordtid spredt til resten av Nord-Europa og USA.
Årsaken var nye transportmidler som tog og dampskip.
200.000 km jernbanespor mellom europeiske storbyer sørget for at folk raskt kunne krysse landegrensene. Selv Atlanteren kunne krysses på under seks dager.
Influensaen nådde sitt høydepunkt i St. Petersburg rundt 1. desember 1889 og toppet seg i USA bare to uker seinere.
På få måneder hadde influensaen spredt seg til hele den nordlige halvkule. Nye transportmidler hadde økt mobiliteten til mennesker – og dermed også til smitten.
I Norden ble spesielt Sverige hardt rammet med rundt 60 pst. av befolkningen smittet, men heldigvis bare rundt 7000 døde hvis man også teller et nytt utbrudd av influensaen i 1891.
De globale pandemienes tidsalder
Langt dødeligere var den influensaen som rammet verden 30 år senere, umiddelbart etter 1. verdenskrig i 1918. Samme år brøt en voldsom influensa-epidemi ut, kjent som “spanskesyken”.
Tross navnet stammet epidemien ikke fra Spania, men hadde trolig sin opprinnelse i amerikanske militærleirer. Amerikanske tropper brakte sykdommen til Europas slagmarker, hvorfra millioner av hjemsendte soldater brakte smitten til store deler av verden.
Til sammen regner forskerne med at influensa-epidemien kostet opp mot 40-50 mill. menneskeliv.
Men der de fleste influensa-epidemier rammer eldre og svakelige hardest, rammet den spanske syge først og fremst unge voksne. Langt de fleste rammede var således i alderen 20-40 år.
En av forskernes teorier er at de eldre generasjonene klarte seg bedre fordi de hadde vært utsatt for influensa-epidemien i 1889 og derfor hadde utviklet sterke immunstoffer.
Det er bl.a. nærstudier av disse to influensa-epidemiene som kan bli avgjørende brikker i bekjempelsen og forståelsen av de moderne epidemiene som verden pga. den stadig økte mobiliteten står overfor.