Pestlege i kappe og spiss maske

Svartedauden – slik var det å leve og dø med pesten i middelalderen

Midt på 1300-tallet lammes Europa av pesten. Svartedauden legger hver tredje europeer – bønder som konger – i graven. De som overlever epidemien våkner opp til en helt ny verden.

Midt på 1300-tallet lammes Europa av pesten. Svartedauden legger hver tredje europeer – bønder som konger – i graven. De som overlever epidemien våkner opp til en helt ny verden.

KG

Svartedauden var en pestpandemi som raste i Europa fra 1347 til 1353. Da pesten gikk i land, var Europa totalt uforberedt på sykdommen. Senere vendte den tilbake gjennom 500 år. Hver gang ble verden litt klokere på sykdommen. Men i 1347 var den et stort kaos som snudde opp ned på grunnstrukturen i middelaldersamfunnet.

Følg svartedaudens gang i Europa og få overblikk over pestens ikke bare katastrofale, men også overraskende følgevirkninger.

Innholdsfortegnelse

Pesten går i land i Europa

“I begynnelsen av oktober, i det Herrens år 1347, flyktet tolv genovesiske galeier fra den hevn som Vårherre tok for deres skjendige handlinger, og anløp havnen i Messina.

I sine knokler bar de så ondartet en smitte at enhver som så mye som snakket til dem, ble angrepet av dødelig sykdom og kunne på ingen måte unngå døden...”

Slik beskrev munken Michael av Piazza pestens ankomst til Messina på Sicilia. Etter denne hendelsen spredte Svartedauden seg raskt til resten Europa.

Broder Michael skrev krøniken et tiår senere, så opplysningene stemmer kanskje ikke helt. Men det står fast at smitten ankom med skip til Messina tidlig på høsten i 1347.

Besetningen fra Genova hadde flyktet hals over hode fra de pestrammede handelsstasjonene i Midtøsten.

Galeiene i Messina var neppe de eneste pestskipene som anløp europeiske havnebyer i 1347. De store handelsbyene i Europa var forbundet med Midtøsten gjennom et nett av karavaneruter og handelsveier.

Handelsruter gjorde Europa sårbart

Kjøpmenn reiste på kryss og tvers av land og vann. I middelalderen økte handelen kraftig og førte til økonomisk vekst. Men det travle handelsnettet ble en akilleshæl da pesten gjorde sitt inntog.

Fra Sicilia førte handelsskip smitten opp langs den italienske kysten og losset den dødelige lasten i Pisa, Marseille og på Mallorca. Herfra spredte sykdommen seg som ringer i vann.

Slik spredte svartedauden seg i Europa

Så mange døde av pest under svartedauden

I fem år herjet epidemien Europa og la et ufattelig antall mennesker i graven. Ifølge offisielle beregninger fremlagt for pave Klemens VI, døde 42 836 486 mennesker, men det tallet er neppe reelt.

Basert på kirkebøker, regnskap på større gods, klosterbøker og andre kilder, har forskere forsøkt å beregne dødstallene, som varierer fra landsdel til landsdel, og by til by. 50 til 60 prosent av befolkningen døde i hardt rammede områder, og færre andre steder.

Det samlede folketallet i 1300-tallets Europa, var trolig på rundt 80 millioner – det kan være alt fra 70 til 100 millioner.

Hvis den gjennomsnittlige dødeligheten var 30 til 50 prosent, omkom 25 til 40 millioner mennesker i årene 1347 til 1352. Omregnet til nåtidens ca. 700 millioner europeere, tilsvarer det 230 til 350 millioner liv på bare fem år.

De døde ble stablet som lasagneplater

Det er derfor forståelig at 1300-tallets øyenvitneskildringer er gjennomsyret av frykt og redsel. Handelsmannen Agnolo di Tura fra Siena ga følgende grusomme skildring:

“Far smittet barn, hustru husbond, en bror en annen. Det virket som om sykdommen ble brakt videre gjennom et åndedrag eller et blikk. Og slik døde de. Det var ikke mulig å oppdrive noen til å begrave de døde, verken mot betaling eller vennskap. Medlemmer av en husholdning la sine døde i en grøft, der de etter beste evne ga dem en begravelse, uten prest eller geistlige embetsfolk. Heller ikke kirkeklokken lød. Flere steder i Siena ble det gravd store hull som ble fylt opp med de utallige døde ... Og jeg, Agnolo di Tura, kalt Den Tykke, begravde mine fem barn med mine egne hender. Det fantes også noen som ble så sparsomt dekket med jord at hundene trakk dem opp og fortærte kroppene rundt omkring i byen.”

En annen pestkronikør var Marchionne di Coppo Stefani fra Firenze. Ved hver kirke ble det gravd hull som de døde ble lagt i om natten. Om morgenen ble de nye likene dekket av et lag jord:

“Lag på lag, akkurat slik man legger pasta og ost lagvis i lasagne.”

Pestens fire faser

Ømhet og hoste

Når pestbakterien har fått tak i en person, vil den pestrammede vanligvis først merke ømhet i hofteparti og muskler. Den syke vil få anfall av svimmelhet, tørrhoste og voldsom hodepine. Lysten på mat og drikke
forsvinner, og pasienten må
holde sengen på grunn av manglende energi.

Oppkast og tørst

Den pestrammede har vedvarende oppkast og heftig diaré. Huden er så brennende varm og følsom at selv den minste berøring gir smerter. Dehydreringen setter inn, og pasienten er svært tørst, men kroppen klarer ikke å holde på væske. Smerter og tørst driver den syke til randen av vanvidd.

Neseblod og byller

Pasienter med byllepest vil få store betente områder under armene og i lysken. Betennelsen hoper seg snart opp og blir til byller på størrelse med hønseegg. Ved lungepest vil den syke ha hvesende åndedrett og blodig, klumpete oppkast med svart slim. Enkelte pasienter blør fra nesen.

Feber og død

Den bankende feberen gjør livet til et helvete for den pestsyke. De spente byllene sprekker. Betent, stinkende puss og blod siver ut. Alt ved den syke stinker av råte og betennelse. Den voldsomme feberen raser i den medtatte kroppen, helt til døden etter
få dager gjør slutt på lidelsene.

Pesten endret maktstrukturer

Pesten skapte oppbrudd og kaos over alt. Før epidemien var Europa preget av overbefolkning og hungersnød. Overklassen og lavadelen satt på jord og eiendommer, så vanlige folk måtte slite hardt for lave lønninger.

På landet befant bøndene seg i en økonomisk skrustikke, med tiende til kirken og avgifter til godseiere. I storbyene måtte kjøpmenn og håndverkere kjempe for føden, mens de fattigste måtte ty til tiggerstaven.

1300-tallet var kongenes og adelens storhetstid, og styreformen gjennomsyret hele Europa. Over alle småkonger og hertugdømmer sto den mektige, romerske kirken.

Kristendommen forente middelalderens europeere som var sterke og lojale i troen på Gud og hans veier.

Kirken hadde ikke bare åndelig makt, men eide også betraktelige rikdommer i jordisk gods og dermed politisk innflytelse. Pesten snudde opp ned på slike fasttømrede samfunnsstrukturer.

Pesten kom i to versjoner

I historiske kilder omtales mange forskjellige sykdommer oftest som pest. Alt fra vannkopperutbrudd til aids er i tidens løp blitt omtalt som en pest, men rent formelt finnes det (ifølge WHO) to hovedformer for pest: byllepest og lungepest.

Byllepest

Byllepest smitter f.eks. ved loppebitt. Som navnet antyder, utviklet byllepest store byller på kroppen, som ofte var svarte, mørkeblå eller dyp lilla. Til å begynne med ga byllepest seg utslag i influensalignende symptomer. Byllepesten forårsaket ofte blodforgiftning som faktisk var det som forårsaket død av denne typen pest, fordi blodet klumper seg sammen og danner blodpropper som stopper blodtilførselen til armer, hender, fingre, føtter og tær. Med tiden blir de svarte og faller av.

Lungepest

Lungepestbakterien overføres gjennom hoste fra en smittet person. Som med byllepest ga lungepesten også influensalignende symptomer. Deretter fulgte det ofte en kraftig hoste og en voldsom lungebetennelse, som med tiden vil føre til at det hostes opp blod. Etter en tid opphører lungefunksjonen, og så inntreffer døden.

Firenzes elite holdt ut med vin og musikk

De omfattende menneskelige tapene førte til radikale samfunnsendringer, og det til fordel for folket. Den økonomiske veksten var merkbar og teknologien gjorde store fremskritt.

Kanskje var pesten derfor et nødvendig onde for å skyve utviklingen i riktig retning.

Det er likevel heller tvilsomt om datidens europeere greide å se det positive i redselsårene. Familie, venner og naboer døde som fluer, og hverdagen dreide seg stort sett om sykdom, sorg, død og ødeleggelse. Alle reagerte på den måten de selv fant best.

Forfatteren Giovanni Boccaccio har beskrevet borgernes atferd i sin skildring av det pestrammede Firenze.

En del velstående borgere dannet små samfunn. De lukket seg inne i husene sine, spiste moderate mengder av den beste maten og drakk god vin.

De tillot ingen nyheter eller diskusjon om sykdommen og fordrev tiden med musikk og andre rolige sysler.

Tresnitt av badeværelse fra senmiddelalderen (1470)

Under pesten levde mange som om hver dag var den siste. De spiste den beste maten og drakk de fineste vinene.

© AKG

Syndere straffes med pest

Pesten var ifølge kirken Guds straff over mennesket fordi det syndet mot hans lover.

Et sted der folk i middelalderen begikk synder, var i offentlige bad, som fantes i både små og store byer.

Badene var åpne for begge kjønn, og kirken ­raste mot dem på grunn av de mange seksuelle utskeielsene som fant sted her.

De finere badene tilbød ikke bare store kar med varmt vann, de hadde også servering av mat og vin som på en restaurant. Andre bad var ene og alene skalkeskjul for bordeller.

Da pesten kom til Europa, førte den til at enkelte endret oppførselen sin radikalt.

De ravet forfyllet rundt mellom byens serveringssteder eller slo seg ned i ­forlatte hus der de festet og tilfredsstilte alle ­begjær. Andre ­flyktet ut av ­byen til landsteder.

Ifølge den ­italienske ­forfatteren Boccaccio, som selv ­overlevde ­pesten, ­underholdt en del seg med musikk, de fineste viner og det dyreste kjøtt. Men de holdt seg til gjengjeld borte fra sex, noe som trolig skyldtes kirkens ­formaninger om at pesten var Guds straff over syndere.

Det ble også vanlig å søke kontakt med Gud på mystisk vis. For eksempel pisket enkelte seg selv i et slikt omfang at det grenset til selvmord.

Jødiske syndebukker ble brent og hengt

Andre bysbarn reagerte stikk motsatt. De kastet seg ut i hemningsløs drukkenskap og turte rundt mellom Firenzes vertshus.

De slo seg ned i forlatte hus, der eierne enten hadde flyktet eller var døde. Her tilfredsstilte de alle tenkelige begjær og levde som om hver dag var den siste.

Etter hvert begynte de også å lete etter syndebukker, og mistanken rettet seg raskt mot en bestemt gruppe, nemlig jødene.

Antisemittisk tegning som avbilder jøder som brennes levende

Jødene ble beskyldt for å stå bak en sammensvergelse mot kristne ved å forpeste brønner, derfor ble tusenvis av jøder brent levende eller drept på andre måter i flere land i Europa.

© AKG

De var kristendommens fiender og hadde derfor all mulig grunn til å spre sykdom blant kristne europeere, lød argumentet.

I mai 1348 begynte de første antisemittiske forfølgelsene i Provence, og tendensen bredte seg raskt. Pave Klemens VI lovde offisielt at kirken skulle beskytte jødene, men angrepene fortsatte.

I løpet av 1349 og 1350 utviklet forfølgelsene seg til de verste pogromene før 1930-årene. Jødene ble anklaget for å ha forgiftet brønner, kilder og elver med pestsmitte.

Mange ble arrestert og kastet i fengsel, mens andre ble lynsjet eller brent levende. Samtidige kilder beskriver hendelsene i grusomme ordelag, særlig i Tyskland og Frankrike.

Pest forårsaket av farlig luft

En tredje gruppe lot seg ikke drive ut i ekstremiteter, men fortsatte å leve forholdsvis uendret. Når de vandret rundt i byen, hadde de med seg kvaster av blomster, urter og velduftende krydder for å dempe likstanken.

Samtidig kunne de holde det opp foran ansiktet og unngå å puste inn den farlige luften. De legekyndige påpekte nemlig at det beste forsvaret mot pest var å unngå smittsom luft.

Folk ble frarådet å bevege seg i myrer, sumper og andre områder med stillestående vann og tung luft. Husets nordvendte vinduer skulle stå åpne for den kjølige og tørre luften, mens de sørvendte vinduene skulle lukkes for å unngå varm og dårlig luft.

Pestlege hjelper pestpasient

De materiefylte byllene ble store som epler. På dette tresnittet prøver en lege å rense de infiserte byllene hos en pestrammet mann.

© AKG

Hus og beboere skulle jevnlig dynkes med rosenvann og eddik. Det var også gunstig å brenne duftende tresorter som sandel, einer og rosmarin for å rense luften i huset. Samtidig skulle folk gni seg inn med oljer som var utvunnet av sitron, roser og fioler.

Kosten spilte også en viktig sykdomsforebyggende rolle. Før frokost skulle man spise fiken og hasselnøtter. Piller med aloe, myrra og safran hadde også gunstig effekt.

Vin og brød bakt av det beste melet, ble anbefalt av de fleste leger. Enkelte påpekte imidlertid at “aromatisk hvitvin av eldre årgang” var å foretrekke.

Kål skulle visstnok også ha flere helsebringende fordeler – “men ikke hvis den ble spist sammen med aubergine og hvitløk”, advarte den muslimske legen Ibn Khatimah.

Flukt til pestfrie regioner

Middagsgjester nådde aldri frem

Det beste rådet mot pest var det den kjente forfatteren og filosofen Geoffrey Chaucer som serverte: “Løp langt og løp raskt”.

En god del borgere flyktet da også til landsteder utenfor byen eller til pestfrie regioner. Flertallet var likevel tvunget til å bli i byen og håpe på det beste. Marchionne di Coppo Stefanis beretning gjenspeiler den fatalistiske innstillingen som hersket på den tiden:

“Sykdommen ble årsaken til så stor motløshet og frykt at menn samlet seg for å søke litt trøst i å spise sammen. Hver kveld sørget en person for middag til ti venner, og den neste kvelden planla de å spise hos en av de andre. Men når den neste kvelden kom, kunne gjestene oppleve at verten ikke hadde planlagt måltidet fordi han var syk. Eller han hadde laget mat til ti, og to eller tre manglet.”

Myndighetene i Firenze forsøkte å avverge pesten gjennom påbud om å holde hjem, gater og torg rene, ikke slippe dyr inn i byen og holde gatene opplyste om natten.

Prostituerte og homofile ble bannlyst sammen med reisende fra de pestrammede byene Genova og Pisa.

Da sykdommen likevel slapp inn i byen, kom det forbud mot å selge tøy eller eiendeler fra syke og det ble opprettet en egen helsemyndighet, uten at det hjalp.

Karantenen oppfunnet i pestrammet Venezia

Venezia satte fremmede skip i karantene

I Venezia gikk myndighetene mer effektivt til verks. Alle skip som la til ved havnen ble undersøkt. Fartøyer med fremmede eller døde om bord ble brent.

Vertshus ble lukket, og alle lik samlet inn i gondoler. Venezia førte lenge an i pest-bekjempelsen og etablerte karantenestasjoner på øyer utenfor byen, der fremmede skip og besetninger oppholdt seg før de fikk komme i land.

Først i 1423 ble det første permanente pesthuset, lazaretto, opprettet, der de syke ble holdt isolert.

Men myndighetenes innsats var forgjeves, og pesten fortsatte uhindret gjennom Europa.

Pesten beveger seg nordover

Sommeren 1348 ankom smitten England, og i mai 1349 brakte et engelsk skip pesten videre til Norge og Bergen.

Kildene er sparsomme når det gjelder Norden. I et åpent brev fra kong Magnus av Norge og Sverige til bispedømmet i Linkøping datert september 1349, skriver kongen om en fryktelig epidemi som herjer det norske riket.

I Sjællandskrøniken står det bare: “Epidemien hersker i riket” i 1348 og “Stor dødelighet i Danmark” i 1349. Et notat i krøniken for Vadstena Kloster beretter følgende for året 1350: “Ved denne tid herjet en stor dødelighet kongeriket Sverige; ingen kan minnes at det har vært en større farsott verken før eller siden.”

Den svenske biskopen Bengt Knutsson anbefalte folk å unngå seksuell aktivitet og bading, fordi “kroppene hadde åpne porer, slik tilfellet er hos menn som misbruker seg selv med kvinner eller ofte tar bad ... de er mer utsatte for denne store sykdommen”.

Selv om befolkningen så hvilken vei det bar, tviholdt de på sedvaner og tradisjoner.

Sengeliggende pestpasienter med byller

Byllebefengte pasienter ligger hjelpeløse mens en mann strør urter i rommet. Mange trodde at urter, krydder og blomster beskyttet mot sykdom, fordi de fjernet dårlig lukt.

© Corbis

I byer som Firenze og Venezia ble det forbudt å avholde begravelser og likskue for å hindre smitte. Men i Norden fortsatte innbyggerne med å holde gravøl og fordele avdødes eiendeler mellom de pårørende.

Klær og sengetøy var kostbart, så folk insisterte på å få sin rettmessige arv uten å tenke på hvilke fatale konsekvenser dette kunne få.

Pesten bredte seg snart i hele Norden. Sommeren 1350 slo smitten til i København, og på høsten samme år banket den på Stockholms byport.

Pesten hadde lagt under seg det meste av Europa, og smitten fortsatte i retning Russland.

Lavadel måtte plutselig gå tiggergang

Epidemiens dramatiske innhugg i folketallet snudde opp ned på middelaldersamfunnet. De hittil skyhøye prisene på mat ble kraftig redusert, og de overlevende fikk plutselig råd til å spise seg mette.

Folk fikk tilgang til kjøtt, smør, godt øl og finere klær av bedre kvalitet, så den generelle tendensen var økt livskvalitet. Samtidig var det mangel på arbeidskraft slik at bønder og håndverkere kunne kreve bedre betaling.

Den herskende klassen prøvde krampaktig å tviholde på sine privilegier. I 1349 og 1351 frøs den engelske kong Edward III lønningene på nivået fra før pesten.

Edvard 3. var konge av England fra 1327 til 1377

Den engelske kong Edvard III innførte forbud mot ­silkekåper med pels-krage for nyrike bønder.

© AKG

I 1363 forbød en lov bondestanden å bære de pelskantede silkekåpene som de hadde fått sansen for. Den politiske eliten i Norden dannet Kalmar-unionen i 1397 for å forsvare sin makt i Danmark, Sverige og Norge.

Men det hjalp ikke stort, for samfunnet var snudd på hodet. De store taperne ble lavadelen. I motsetning til høyadelen hadde de ikke råd til å ri dårlige tider av eller overby andre jordeiere i kampen om arbeidskraft.

Mange av dem ble kjøpt opp av velstående naboer eller måtte dyrke jorden selv.

Den hittil så mektige kirken opplevde også nedgangstider. Selv om de geistlige ikke tvilte på årsaken til epidemien – nemlig Guds hevn over syndige menneskers utsvevende livsførsel – greide de ikke å samle de troende i folden. Biskoper og prester preket flittig det kristne budskapet i forsøket på å skape mening i galskapen.

Flagellanter – selvpiskere

Men folk mistet troen på den etablerte kirken etter alle de meningsløse dødsfallene.

Under epidemien oppsto nye, religiøse fraksjoner. En av de markante bevegelsene var de såkalte flagellantene – av det latinske ordet flagellare, som betyr piske eller hudflette.

De praktiserte offentlig botsøvelse for å bøte på menneskets synder, slik Jesus gjorde på korset.

Tresnitt fra ca. 1860 av selvpiskende flagellanter

Mens noen drakk og festet, ble andre fanatisk ­religiøse under pesten. De såkalte flagellantene pisket seg selv for å mildne Guds vrede og gjøre opp for menneskenes synder.

© AKG

I begynnelsen så den romerske kirken med stor ro på flagellantenes religiøse utfoldelser.

I 1348 tok paven til og med initiativ til en prosesjon av troende som vandret barføtt gjennom Avignon iført hårskjorter eller innsmurt i aske. Under klagerop pisket de hverandre til blods.

I løpet av pestårene utviklet flagellantenes piskeseanser seg til religiøse massepsykoser, og kirken tok avstand fra bevegelsen. Men den etablerte kristendommen hadde mistet taket på folk og kunne ikke annet enn se på mens de nye trosbevegelsene fikk flere og flere tilhengere.

Etter epidemien led kirken under mangel på folk i klostrene. Mange biskoper og prester var døde, og det var vanskelig å skaffe nye fordi befolkningen var så redusert. Kirkens jord- eiendommer og formue begrenset seg også fordi det var færre bønder til å betale tiende.

Les også: Torturmetoder: Historiens ti mest brutale

Bedre forhold for bønder og fattige

Tiden etter pesten ble folkets gylne æra. De forlatte gårdene og byhusene åpnet muligheter. Unge bønder fikk egen jord, og giftermål fulgte i kjølvannet. Mange flyttet inn i større og bedre boliger. Selv bønder og tjenere fikk bedre kår, fordi folk ganske enkelt forlot urimelige godseiere.

Overklassen bevarte sin status og økonomiske makt. De rikeste adelsmennene grunnla imperier ved å kjøpe opp jord fra dårlig stilte godseiere.

I Norden støpte svenske og danske adelsfamilier som Trolle, Thott, Rosenkrantz og Gyldenstierne fundamentet for adelsdynastier som senere fikk stor politisk innflytelse. Men tidene var usikre, så konger og godseiere hersket i større utstrekning på bøndenes premisser.

Del av Hieronymus Boschs verk De syv dødssynder og de fire stadier

Bønder og småborgere fikk nye liv etter pesten. ­De fikk råd til bl.a. kjøtt og smør, fordi lønningene steg voldsomt.

© AKG

Bønder fikk smør på brødet

Etter pesten var folketallet enkelte steder så redusert at det ble mangel på arbeidskraft.

Derfor sto ­godseierne ­uten nok bønder til f.eks. innhøsting og dyrestell. Det var også mangel på håndverkere og hushjelper.

Bøndene var spesielt viktige, fordi de var ryggraden i middelalderens økonomi. Det betydde økt etterspørsel
etter bønder, noe som ga dem større valgfrihet.

Hvis de følte seg dårlig behandlet av en godseier, søkte de ­seg ganske enkelt til en annen.

De godseierne som tilbød de høyeste lønningene og de beste boligene, klarte seg, mens mindre bemidlede godseiere gikk fallitt.

I England tjente bøndene så godt at de fikk råd til silkekåper med pelskrage.

Bøndenes rikdom og sløseri ble for mye for den engelske kongen. Få år etter pesten ble det forbudt ved lov for bøndene å gå med fine klær.

Bøndene hadde likevel andre ting å bruke pengene på. Før pesten spiste de for det meste grøt.

Etter epidemien fikk de råd til både kjøtt og smør. Denne uventede omveltingen førte til en sterkere og mer selvsikker ­bondestand i flere år etter pesten.

Europa var preget av oppbrudd. Ruinerte adelsmenn turte rundt som leiesoldater og plyndret. Vanlige folk flyttet og slo seg ned der lønnen og levevilkårene var best.

Samtidig ulmet bondeopprøret etter flere hundre år med slit for føydalherrene. Bøndene fikk kjøtt og brød på bordet. Gårdene ble større, og man behøvde ikke lenger bo sammen med dyrene.

En velstående bondestand vokste til en politisk maktfaktor.

Teknikken blomstret i pestens kjølvann

Pesten ble en teknologisk dynamo for samfunnet. Mangelen på gruvearbeidere førte til at det ble innført vannpumper slik at det behøvdes færre menn for å kunne utføre det samme arbeidet.

I fiskeindustrien ble det oppfunnet nye metoder for salting og oppbevaring av fisk slik at fiskerne kunne være på sjøen i lengre perioder om gangen. Krig var en kostbar affære, og mangelen på soldater satte fart i utviklingen av skytevåpen.

Universitetene var også med på å videreutvikle utdannings-systemet. Cambridge og Oxford i England grunnla flere skoler på slutten av 1300-tallet, og det førte til et økt behov for akademiske bøker.

Hittil hadde klostrene stått for bokproduksjonen, men etter pesten led de av mangel på skrivere. En ung tysk gravør ved navn Johann Gutenberg begynte å eksperimentere med trykte bøker, og i 1453 ble trykkpressen tatt i bruk i Europa.

To menn fremstiller bok med trykkpresse

Mangel på arbeidere satte fart i den teknologiske utviklingen. Bl.a. ble boktrykkerkunsten innført i Europa på 1400-tallet.

© AKG

Teknologi forenklet arbeidet

En tredjedel av arbeidsstyrken forsvant under pesten. Derfor måtte de overlevende finne på nye og enklere måter å arbeide på.

Det førte til at færre mennesker kunne ­utføre mer arbeid på kortere tid.

Gruvearbeidere begynte f.eks. å tømme dype sjakter for vann ved hjelp av nye pumpesystemer, i stedet for å bruke håndkraft. Produksjonen av klær ble også effektivisert.

Tidligere spant kvinnene hjemme, for så å selge stoffet til en oppkjøper. Men etter pesten oppsto det små tøyfabrikker der folk ble ansatt og fikk lønn.

Mangelen på sjøfolk fikk skipsbyggere til å utvikle fartøyer som kunne seiles av mindre mannskap. Det banet vei for europeernes store oppdagelsesreiser til India og Amerika på 1400-tallet.

Før pesten ble bøkene laget for hånd av munker. Men ­flere av dem døde under epidemien fordi de pleiet de syke.

Andre overtok dermed etter hvert bokproduksjonen, noe som førte til at det ble utviklet maskiner til å trykke bøker med.

Epidemien fikk også betydning for helsevesenet. I byer som Firenze og Venezia ble det opprettet helsemyndigheter for å sikre folkehelsen.

På sykehusene begynte leger å forske på sykdommer og helbrede pasienter i stedet for bare å isolere dem.

De grufulle årene med pest førte med andre ord også til fremgang og utvikling. Som en Fugl Fønix reiste Europa seg av asken på tross av tragedien som rammet europeerne da et handelsskip la til kai i havnebyen Messina.

Fem kjente pestpandemier

Hus brennes ned pga. pestpandemi

I desperasjon over den dødelige pestbølgen satte kinesiske myndigheter på 1800-tallet fyr på hus som hadde tilhørt pestsyke.

© Scanpix/SPL

Ingen pandemier har som svartedauden kostet menneskeliv på verdensplan. Pesten tok livet av opp mot 200 millioner mennesker over hele verden. Mange andre epidemier og pandemier ble i deres samtid omtalt som «pest».

HISTORIE har her samlet 5 av de mest dødelige sykdomsutbruddene i verdenshistorien, som gjennom tidene har blitt karakterisert som pest.

Antoninuspesten (165–180 e.Kr.)

Denne pandemien betegnes tradisjonelt for en pest, men var det ikke. Det er fortsatt usikkert hvilken sykdom som lå bak pandemien, men mange forskere er tilbøyelige til å tro at det var en koppeepidemi som bl.a. tok livet av to romerske keisere og spredte panikk i hele Romerriket. Andre forskere mener at pesten, som rammet Lilleasia, Egypt, Hellas og Italia, kan ha vært meslinger.

Ofre: Ca. 5 mill.

Den justinianske pesten (541–542 e.Kr.)

Denne pesten rammet Østromerriket under keiser Justinian og fikk navnet sitt derfra. Nøyaktig hvilken type pest det var, er usikkert, men de fleste eksperter heller mot byllepest. Pesten rammet Østromerriket spesielt hardt, men spredte seg til store deler av Asia og Europa. I Konstantinopel døde halvparten av byens innbyggere av pesten. Denne pestpandemien betegnes ofte som den første pestpandemien.

Ofre: ca. 25 mill.

Les også: Den justinianske pesten ble undergangen for Romerriket

Svartedauden (1347–1352 e.Kr.)

Byllepesten la i middelalderen store deler av Asia og Europa øde. Pandemien tilskrives vanligvis basillen Yersinia pestis, som bl.a. også er funnet i knokler fra lik gravd ut i gamle massegraver fra pestens herjinger. Svartedauden tok livet av mellom en tredjedel og halvparten av Europas befolkning. Pga. de mange dødsfallene var det mangel på bønder etter pesten, noe som gjorde det mulig for de gjenlevende bøndene å bedre arbeidsforholdene hos de rike jord- og godseierne. Selv om svartedauden uten sammenligning tok livet av flest, karakteriseres den bare som: den andre pestpandemien.

Ofre: 75–200 mill.

Pesten i London (1665–66 e.Kr.)

Etter svartedauden vendte pesten ofte tilbake til Europa og andre deler av verden. Det skjedde imidlertid aldri med like ødeleggende kraft. Pesten i London mellom 1665 og 1666 kostet «bare» ca. 100 000 mennesker i London livet. Likevel er det en av de mest omtalte pestpandemiene. Dette skyldes nok særlig to ting: 1) Forløpet i spredningen av pesten i London er meget godt dokumentert, 2) pesten i London var det siste store pestutbruddet i Europa.

Ofre: ca. 100 000

Pestpandemi (1855 e.Kr.)

I 1855 rammet byllepest igjen verden i stor stil. Denne gangen startet pesten i Yunnan-provinsen i Kina, men rammet spesielt India hardt, hvor opp mot ti millioner mennesker døde. Det engelske kolonistyrets manglende evne til å stoppe pesten bidro til å starte en indisk uavhengighetsbevegelse som til slutt førte til Indias løsrivelse. Denne pandemien er den siste som er nummerert så langt. Den kalles også for: den tredje pestpandemien.

Ofre: ca. 12 mill.

Pest FAQ:

Kan pesten vende tilbake i dag?

Ja. Men det vil sannsynligvis ikke være i nøyaktig samme form. De fleste pandemier skyldes nye varianter av eksisterende sykdommer, som vi f.eks. har sett det med covid-19.

Hvorfor stoppet pesten / svartedauden?

Pesten stoppet sannsynligvis av en kombinasjon av årsaker. For det første fordi folk ble flinkere til å sette områder med smitte i karantene til sykdommen døde ut igjen. Og for det andre fordi en stor del av befolkningen med tiden ble immune. Etter som sykdommen tok livet av de potensielle vertene, hadde den ikke mulighet til å spre seg videre.

Finnes det behandling for pest i dag?

Ja. I dag behandles begge former for pest med antibiotika. Men opp mot 40 % av de pasientene som har alvorlig blodforgiftning, dør fortsatt, på tross av behandlingen.

Er det fortsatt utbrudd av pest i dag?

Det er fortsatt jevnlige små utbrudd av pest rundt om i verden. Mellom 2010 og 2015 var det 3248 registrerte tilfeller av pest på verdensplan. I 584 tilfeller døde den smittede.

Hvor mange døde under svartedauden?

I Europa anslår man at mellom 25 og 40 mill. mennesker døde av pesten. Mens det på verdensplan kan ha vært opp mot 200 mill. dødsfall. Tallene er imidlertid svært usikre.