Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Pesten herjer - 25 millioner døde på fem år

Midt på 1300-tallet lammes Europa av pesten. Svartedauden legger hver tredje europeer – bønder som konger – i graven. De som overlever epidemien våkner opp til en helt ny verden.

Alpha Coders & Getty Images

“I begynnelsen av oktober, i det Herrens år 1347, flyktet tolv genovesiske galeier fra den hevn som Vårherre tok for deres skjendige handlinger, og anløp havnen i Messina.

I sine knokler bar de så ondartet en smitte at enhver som så mye som snakket til dem, ble angrepet av dødelig sykdom og kunne på ingen måte unngå døden...”

Slik beskrev munken Michael av Piazza pestens ankomst til Messina på Sicilia. Etter denne hendelsen spredte Svartedauden seg raskt til resten Europa.

Broder Michael skrev krøniken et tiår senere, så opplysningene stemmer kanskje ikke helt. Men det står fast at smitten ankom med skip til Messina tidlig på høsten i 1347.

Besetningen fra Genova hadde flyktet hals over hode fra de pestrammede handelsstasjonene i Midtøsten.

Galeiene i Messina var neppe de eneste pestskipene som anløp europeiske havnebyer i 1347. De store handelsbyene i Europa var forbundet med Midtøsten gjennom et nett av karavaneruter og handelsveier.

Handelsruter gjorde Europa sårbart

Kjøpmenn reiste på kryss og tvers av land og vann. I middelalderen økte handelen kraftig og førte til økonomisk vekst. Men det travle handelsnettet ble en akilleshæl da pesten gjorde sitt inntog.

Fra Sicilia førte handelsskip smitten opp langs den italienske kysten og losset den dødelige lasten i Pisa, Marseille og på Mallorca. Herfra spredte sykdommen seg som ringer i vann.

I fem år herjet epidemien Europa og la et ufattelig antall mennesker i graven. Ifølge offisielle beregninger fremlagt for pave Klemens VI, døde 42 836 486 mennesker, men det tallet er neppe reelt.

Basert på kirkebøker, regnskap på større gods, klosterbøker og andre kilder, har forskere forsøkt å beregne dødstallene, som varierer fra landsdel til landsdel, og by til by. 50 til 60 prosent av befolkningen døde i hardt rammede områder, og færre andre steder.

Det samlede folketallet i 1300-tallets Europa, var trolig på rundt 80 millioner – det kan være alt fra 70 til 100 millioner.

Hvis den gjennomsnittlige dødeligheten var 30 til 50 prosent, omkom 25 til 40 millioner mennesker i årene 1347 til 1352. Omregnet til nåtidens ca. 700 millioner europeere, tilsvarer det 230 til 350 millioner liv på bare fem år.

Det er derfor forståelig at 1300-tallets øyenvitneskildringer er gjennomsyret av frykt og redsel. Handelsmannen Agnolo di Tura fra Siena ga følgende grusomme skildring:

“Far smittet barn, hustru husbond, en bror en annen. Det virket som om sykdommen ble brakt videre gjennom et åndedrag eller et blikk. Og slik døde de. Det var ikke mulig å oppdrive noen til å begrave de døde, verken mot betaling eller vennskap. Medlemmer av en husholdning la sine døde i en grøft, der de etter beste evne ga dem en begravelse, uten prest eller geistlige embetsfolk. Heller ikke kirkeklokken lød. Flere steder i Siena ble det gravd store hull som ble fylt opp med de utallige døde ... Og jeg, Agnolo di Tura, kalt Den Tykke, begravde mine fem barn med mine egne hender. Det fantes også noen som ble så sparsomt dekket med jord at hundene trakk dem opp og fortærte kroppene rundt omkring i byen.”

Pesten kom til Messina på Sicilia med skip som var på vei fra Kaffa i Svartehavettil Genova i Italia. Herfra spredte sykdommen seg raskt nordover. På under et år nådde den blant annet London, og året etter rammet den Bergen.

De døde ble stablet som lasagneplater

En annen pestkronikør var Marchionne di Coppo Stefani fra Firenze. Ved hver kirke ble det gravd hull som de døde ble lagt i om natten. Om morgenen ble de nye likene dekket av et lag jord:

“Lag på lag, akkurat slik man legger pasta og ost lagvis i lasagne.”

Pesten skapte oppbrudd og kaos over alt. Før epidemien var Europa preget av overbefolkning og hungersnød. Overklassen og lavadelen satt på jord og eiendommer, så vanlige folk måtte slite hardt for lave lønninger.

På landet befant bøndene seg i en økonomisk skrustikke, med tiende til kirken og avgifter til godseiere. I storbyene måtte kjøpmenn og håndverkere kjempe for føden, mens de fattigste måtte ty til tiggerstaven.

1300-tallet var kongenes og adelens storhetstid, og styreformen gjennomsyret hele Europa. Over alle småkonger og hertugdømmer sto den mektige, romerske kirken.

Kristendommen forente middelalderens europeere som var sterke og lojale i troen på Gud og hans veier.

Kirken hadde ikke bare åndelig makt, men eide også betraktelige rikdommer i jordisk gods og dermed politisk innflytelse. Pesten snudde opp ned på slike fasttømrede samfunnsstrukturer.

Firenzes elite holdt ut med vin og musikk

De omfattende menneskelige tapene førte til radikale samfunnsendringer, og det til fordel for folket. Den økonomiske veksten var merkbar og teknologien gjorde store fremskritt.

Kanskje var pesten derfor et nødvendig onde for å skyve utviklingen i riktig retning.

Det er likevel heller tvilsomt om datidens europeere greide å se det positive i redselsårene. Familie, venner og naboer døde som fluer, og hverdagen dreide seg stort sett om sykdom, sorg, død og ødeleggelse. Alle reagerte på den måten de selv fant best.

Forfatteren Giovanni Boccaccio har beskrevet borgernes atferd i sin skildring av det pestrammede Firenze.

En del velstående borgere dannet små samfunn. De lukket seg inne i husene sine, spiste moderate mengder av den beste maten og drakk god vin.

De tillot ingen nyheter eller diskusjon om sykdommen og fordrev tiden med musikk og andre rolige sysler

Jødiske syndebukker ble brent og hengt

Andre bysbarn reagerte stikk motsatt. De kastet seg ut i hemningsløs drukkenskap og turte rundt mellom Firenzes vertshus. De slo seg ned i forlatte hus, der eierne enten hadde flyktet eller var døde. Her tilfredsstilte de alle tenkelige begjær og levde som om hver dag var den siste.

Etter hvert begynte de også å lete etter syndebukker, og mistanken rettet seg raskt mot en bestemt gruppe, nemlig jødene. De var kristendommens fiender og hadde derfor all mulig grunn til å spre sykdom blant kristne europeere, lød argumentet.

I mai 1348 begynte de første antisemittiske forfølgelsene i Provence, og tendensen bredte seg raskt. Pave Klemens VI lovde offisielt at kirken skulle beskytte jødene, men angrepene fortsatte.

I løpet av 1349 og 1350 utviklet forfølgelsene seg til de verste pogromene før 1930-årene. Jødene ble anklaget for å ha forgiftet brønner, kilder og elver med pestsmitte.

Mange ble arrestert og kastet i fengsel, mens andre ble lynsjet eller brent levende. Samtidige kilder beskriver hendelsene i grusomme ordelag, særlig i Tyskland og Frankrike.

En tredje gruppe lot seg ikke drive ut i ekstremiteter, men fortsatte å leve forholdsvis uendret. Når de vandret rundt i byen, hadde de med seg kvaster av blomster, urter og velduftende krydder for å dempe likstanken.

Samtidig kunne de holde det opp foran ansiktet og unngå å puste inn den farlige luften. De legekyndige påpekte nemlig at det beste forsvaret mot pest var å unngå smittsom luft.

Folk ble frarådet å bevege seg i myrer, sumper og andre områder med stillestående vann og tung luft. Husets nordvendte vinduer skulle stå åpne for den kjølige og tørre luften, mens de sørvendte vinduene skulle lukkes for å unngå varm og dårlig luft.

Hus og beboere skulle jevnlig dynkes med rosenvann og eddik. Det var også gunstig å brenne duftende tresorter som sandel, einer og rosmarin for å rense luften i huset. Samtidig skulle folk gni seg inn med oljer som var utvunnet av sitron, roser og fioler.

Kosten spilte også en viktig sykdomsforebyggende rolle. Før frokost skulle man spise fiken og hasselnøtter. Piller med aloe, myrra og safran hadde også gunstig effekt.

Vin og brød bakt av det beste melet, ble anbefalt av de fleste leger. Enkelte påpekte imidlertid at “aromatisk hvitvin av eldre årgang” var å foretrekke.

Kål skulle visstnok også ha flere helsebringende fordeler – “men ikke hvis den ble spist sammen med aubergine og hvitløk”, advarte den muslimske legen Ibn Khatimah.

De materiefylte byllene ble store som epler. På dette tresnittet prøver en lege å rense de infiserte byllene hos en pestrammet mann.

© AKG

Middagsgjester nådde aldri frem

Det beste rådet mot pest var det den kjente forfatteren og filosofen Geoffrey Chaucer som serverte: “Løp langt og løp raskt”.

En god del borgere flyktet da også til landsteder utenfor byen eller til pestfrie regioner. Flertallet var likevel tvunget til å bli i byen og håpe på det beste. Marchionne di Coppo Stefanis beretning gjenspeiler den fatalistiske innstillingen som hersket på den tiden:

“Sykdommen ble årsaken til så stor motløshet og frykt at menn samlet seg for å søke litt trøst i å spise sammen. Hver kveld sørget en person for middag til ti venner, og den neste kvelden planla de å spise hos en av de andre. Men når den neste kvelden kom, kunne gjestene oppleve at verten ikke hadde planlagt måltidet fordi han var syk. Eller han hadde laget mat til ti, og to eller tre manglet.”

Myndighetene i Firenze forsøkte å avverge pesten gjennom påbud om å holde hjem, gater og torg rene, ikke slippe dyr inn i byen og holde gatene opplyste om natten.

Prostituerte og homofile ble bannlyst sammen med reisende fra de pestrammede byene Genova og Pisa.

Da sykdommen likevel slapp inn i byen, kom det forbud mot å selge tøy eller eiendeler fra syke og det ble opprettet en egen helsemyndighet, uten at det hjalp.

Venezia satte fremmede skip i karantene

I Venezia gikk myndighetene mer effektivt til verks. Alle skip som la til ved havnen ble undersøkt. Fartøyer med fremmede eller døde om bord ble brent.

Vertshus ble lukket, og alle lik samlet inn i gondoler. Venezia førte lenge an i pest-bekjempelsen og etablerte karantenestasjoner på øyer utenfor byen, der fremmede skip og besetninger oppholdt seg før de fikk komme i land.

Først i 1423 ble det første permanente pesthuset, lazaretto, opprettet, der de syke ble holdt isolert.

Men myndighetenes innsats var forgjeves, og pesten fortsatte uhindret gjennom Europa. Sommeren 1348 ankom smitten England, og i mai 1349 brakte et engelsk skip pesten videre til Norge og Bergen.

Kildene er sparsomme når det gjelder Norden. I et åpent brev fra kong Magnus av Norge og Sverige til bispedømmet i Linkøping datert september 1349, skriver kongen om en fryktelig epidemi som herjer det norske riket.

I Sjællandskrøniken står det bare: “Epidemien hersker i riket” i 1348 og “Stor dødelighet i Danmark” i 1349. Et notat i krøniken for Vadstena Kloster beretter følgende for året 1350: “Ved denne tid herjet en stor dødelighet kongeriket Sverige; ingen kan minnes at det har vært en større farsott verken før eller siden.”

Den svenske biskopen Bengt Knutsson anbefalte folk å unngå seksuell aktivitet og bading, fordi “kroppene hadde åpne porer, slik tilfellet er hos menn som misbruker seg selv med kvinner eller ofte tar bad ... de er mer utsatte for denne store sykdommen”.

Selv om befolkningen så hvilken vei det bar, tviholdt de på sedvaner og tradisjoner. I byer som Firenze og Venezia ble det forbudt å avholde begravelser og likskue for å hindre smitte. Men i Norden fortsatte innbyggerne med å holde gravøl og fordele avdødes eiendeler mellom de pårørende.

Klær og sengetøy var kostbart, så folk insisterte på å få sin rettmessige arv uten å tenke på hvilke fatale konsekvenser dette kunne få.

Pesten bredte seg snart i hele Norden. Sommeren 1350 slo smitten til i København, og på høsten samme år banket den på Stockholms byport.

Pesten hadde lagt under seg det meste av Europa, og smitten fortsatte i retning Russland.

Lavadelen måtte plutselig ut på tiggerferd

Epidemiens dramatiske innhugg i folketallet snudde opp ned på middelaldersamfunnet. De hittil skyhøye prisene på mat ble kraftig redusert, og de overlevende fikk plutselig råd til å spise seg mette.

Folk fikk tilgang til kjøtt, smør, godt øl og finere klær av bedre kvalitet, så den generelle tendensen var økt livskvalitet. Samtidig var det mangel på arbeidskraft slik at bønder og håndverkere kunne kreve bedre betaling.

Den herskende klassen prøvde krampaktig å tviholde på sine privilegier. I 1349 og 1351 frøs den engelske kong Edward III lønningene på nivået fra før pesten.

I 1363 forbød en lov bondestanden å bære de pelskantede silkekåpene som de hadde fått sansen for. Den politiske eliten i Norden dannet Kalmar-unionen i 1397 for å forsvare sin makt i Danmark, Sverige og Norge.

Men det hjalp ikke stort, for samfunnet var snudd på hodet. De store taperne ble lavadelen. I motsetning til høyadelen hadde de ikke råd til å ri dårlige tider av eller overby andre jordeiere i kampen om arbeidskraft.

Mange av dem ble kjøpt opp av velstående naboer eller måtte dyrke jorden selv.

Den hittil så mektige kirken opplevde også nedgangstider. Selv om de geistlige ikke tvilte på årsaken til epidemien – nemlig Guds hevn over syndige menneskers utsvevende livsførsel – greide de ikke å samle de troende i folden. Biskoper og prester preket flittig det kristne budskapet i forsøket på å skape mening i galskapen.

Men folk mistet troen på den etablerte kirken etter alle de meningsløse dødsfallene.

Under epidemien oppsto nye, religiøse fraksjoner. En av de markante bevegelsene var de såkalte flagellantene – av det latinske ordet flagellare, som betyr piske eller hudflette.

De praktiserte offentlig botsøvelse for å bøte på menneskets synder, slik Jesus gjorde på korset. I begynnelsen så den romerske kirken med stor ro på flagellantenes religiøse utfoldelser.

I 1348 tok paven til og med initiativ til en prosesjon av troende som vandret barføtt gjennom Avignon iført hårskjorter eller innsmurt i aske. Under klagerop pisket de hverandre til blods.

I løpet av pestårene utviklet flagellantenes piskeseanser seg til religiøse massepsykoser, og kirken tok avstand fra bevegelsen. Men den etablerte kristendommen hadde mistet taket på folk og kunne ikke annet enn se på mens de nye trosbevegelsene fikk flere og flere tilhengere.

Etter epidemien led kirken under mangel på folk i klostrene. Mange biskoper og prester var døde, og det var vanskelig å skaffe nye fordi befolkningen var så redusert. Kirkens jord- eiendommer og formue begrenset seg også fordi det var færre bønder til å betale tiende.

Bønder flyttet inn i forlatte gårder

Tiden etter pesten ble folkets gylne æra. De forlatte gårdene og byhusene åpnet muligheter. Unge bønder fikk egen jord, og giftermål fulgte i kjølvannet. Mange flyttet inn i større og bedre boliger. Selv bønder og tjenere fikk bedre kår, fordi folk ganske enkelt forlot urimelige godseiere.

Overklassen bevarte sin status og økonomiske makt. De rikeste adelsmennene grunnla imperier ved å kjøpe opp jord fra dårlig stilte godseiere.

I Norden støpte svenske og danske adelsfamilier som Trolle, Thott, Rosenkrantz og Gyldenstierne fundamentet for adelsdynastier som senere fikk stor politisk innflytelse. Men tidene var usikre, så konger og godseiere hersket i større utstrekning på bøndenes premisser.

Europa var preget av oppbrudd. Ruinerte adelsmenn turte rundt som leiesoldater og plyndret. Vanlige folk flyttet og slo seg ned der lønnen og levevilkårene var best.

Samtidig ulmet bondeopprøret etter flere hundre år med slit for føydalherrene. Bøndene fikk kjøtt og brød på bordet. Gårdene ble større, og man behøvde ikke lenger bo sammen med dyrene.

En velstående bondestand vokste til en politisk maktfaktor.

Teknologien blomstret i kjølvannet av pesten

Pesten ble en teknologisk dynamo for samfunnet. Mangelen på gruvearbeidere førte til at det ble innført vannpumper slik at det behøvdes færre menn for å kunne utføre det samme arbeidet.

I fiskeindustrien ble det oppfunnet nye metoder for salting og oppbevaring av fisk slik at fiskerne kunne være på sjøen i lengre perioder om gangen. Krig var en kostbar affære, og mangelen på soldater satte fart i utviklingen av skytevåpen.

Universitetene var også med på å videreutvikle utdannings-systemet. Cambridge og Oxford i England grunnla flere skoler på slutten av 1300-tallet, og det førte til et økt behov for akademiske bøker.

Hittil hadde klostrene stått for bokproduksjonen, men etter pesten led de av mangel på skrivere. En ung tysk gravør ved navn Johann Gutenberg begynte å eksperimentere med trykte bøker, og i 1453 ble trykkpressen tatt i bruk i Europa.

Epidemien fikk også betydning for helsevesenet. I byer som Firenze og Venezia ble det opprettet helsemyndigheter for å sikre folkehelsen.

På sykehusene begynte leger å forske på sykdommer og helbrede pasienter i stedet for bare å isolere dem.

De grufulle årene med pest førte med andre ord også til fremgang og utvikling. Som en Fugl Fønix reiste Europa seg av asken på tross av tragedien som rammet europeerne da et handelsskip la til kai i havnebyen Messina.

Les også:

Medisin

Pesten rammet Europa som en steppebrann

3 minutter
Medisin

GRAFIKK: Fra kopper til COVID-19 - pandemienes historie

8 minutter
Medisin

Grusomme sykdommer overrumplet europeerne

8 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul