På 1600-tallet fant den franske pestlegen Charles de Lorme opp den karakteristiske drakten som skulle beskytte mot byllepest.
Selv om drakten var så godt som hermetisk lukket, var den ingen garanti mot sykdommen. Utallige leger døde selv av pest.
Hatten
hadde ingen funksjon, men var noe en stor del av datidens leger gikk med. Den var laget av svart skinn eller tett filt.
Masken
dekket hele ansiktet og gikk ofte helt ned over skuldrene. Foran øynene var det satt inn glass. I det lange nebbet lå det hvitløk, krydderurter, blomster eller en liten svamp dyppet i eddik. Det hjalp med å holde stanken fra de syke og døde på avstand.
Stokken
var praktisk når legen ikke ville komme i berøring med smittede pasienter.
Hansker
beskyttet hendene mot direkte hudkontakt med de syke.
Skalpellen
ble brukt når de syke skulle årelates eller betente pestbyller skulle tas hull på.
Kappen
dekket hele kroppen og gikk helt ned til anklene. Den var som regel laget av lær eller kraftig kanvas som var innsmurt i voks. Den ugjennomtrengelige kappen var et effektivt vern mot rottenes pestbefengte lopper, men det visste ikke datidens leger noe om.
Støvlene
under kappen var lange og kunne minne om dagens
vadere. I likhet med kappen var de laget av lær eller kraftig stoff innsmurt i beskyttende voks.
Hvitløk
beskyttet ifølge tidens overtro mot sykdommer. Pestlegen hadde derfor alltid flere fedd hvitløk på seg. De hang i en snor under kappen.
Visste du at...
... pestdoktorene var offentlig ansatt i Europas byer? I tillegg til å helbrede syke skulle de notere antall døde og smittede.
... rike og fattige skulle behandles likt av legene? Det var likevel ofte langt fra virkeligheten.
... mange pestleger stakk av fra det livsfarlige arbeidet? I Venezia forlot to tredjedeler av pestlegene posten sin på 1300-tallet.
... pestlegene ofte var uten noen form for medisinsk utdannelse, bortsett fra at de kunne lese og skrive?
... flere leger utnyttet at de ofte var de siste som så folk i live? De overtalte eller tvang døende pasienter til å etterlate dem store formuer i testamentene. Andre plyndret de avdødes hus.
... ensomhet var en del av hverdagen for pestlegene? Angst for smitte gjorde at de ofte ble utstøtt eller satt i karantene.
... dødeligheten for byllepest uten behandling er mellom 60 og 80 prosent?
... pest ikke er utryddet? På verdensplan smittes rundt 1000-3000 mennesker hvert år. Behandling med antibiotika i tide kan i dag redde de fleste pestpasienter.
Pesten spredte seg på få år
I 1347 rammet pesten Sicilia, og derfra spredte den seg til resten av Europa på få år. De neste 350 årene slo den uten varsel ned og kunne ta livet av en hel by.
Legens medisin var uten virkning
Frosker og igler var vanlige midler mot pestbyller. Legen plasserte de levende dyrene mot de væskende byllene frem til de begynte å suge. Dyrene kunne suge flere ganger sin egen størrelse og bli så oppblåst at de sprakk.
Fiken og løk ble i middelalderen brukt til miksturer. Blandingene ble smurt ut over pestbyllene som så ble åpnet med en kniv.
Årelating var en klassiker innenfor pestlegenes behandlingsmetoder. Enten tappet legen blod fra pasienten med en skalpell, eller så plasserte han en blodsugende igle på den aktuelle blodåren. Formålet med årelatingen var å «rense» kroppen for uhumskheter og sørge for at kroppen hadde riktig væskebalanse.
Selvpåført smerte var ifølge noen leger og prester den mest effektive behandlingen mot pesten. De var overbevist om at sykdommen var Guds straff for menneskets synder. Det beste de syke kunne gjøre, var derfor å straffe seg selv ytterligere – gjerne ved hjelp av en lærpisk med små metallbiter.
Pest eller kolera er i dag et ordtak som beskriver valget mellom to like ubehagelige muligheter.