Plastisk kirurgi i historien: Romerne gikk til penislege

Faraoens nese ble fylt ut med korn

Ansiktskirurgi skulle i 1213 f.Kr. sikre at egypternes avdøde farao Ramses 2. ble gjenkjent som konge i det hinsidige. Den karakteristiske nesen ble regnet som hans mest fremtredende trekk, bokstavelig talt, men den holdt på å forsvinne under mumi­fiseringen.

Behandlingen kunne tørke ut kroppen på en måte som gjorde ansiktet ugjenkjennelig. Derfor opererte dyktige kirurger et lite bein og en håndfull frø inn i den døde kongens nese, slik at den bevar­te sin opprinnelige fasong etter døden.

Egypterne hadde også kunnskap til å utføre kosmetiske operasjoner på levende pasienter. En papyrusrull som egyptologen Edwyn Smiths fikk i hende i 1862, viser et inngående kjennskap til anatomi og kroppsfunksjoner.

Forskere mener imidler­tid at egypterne neppe brukte kunnskapen til å endre på menneskers utseende. Det stred mot deres tro.

Offentlige bad avslørte skjønnhetsfeil

Romerne priste den nakne krop­pens skjønnhet, og de foraktet alle avvik – særlig på kjønnsdele­ne. I byens offentlige bad kunne ingenting skjules, og derfor søk­te de ulykkelige kirurgisk hjelp til å få bukt med skavanker.

Leksikonforfatteren Aulus Cornelius Celsus beskrev flere inngrep i sitt verk De Medicina fra tiden rundt Kristi fødsel. Et av dem kunne gjenskape for­ huden hos menn som var blitt omskåret. O

Raske snitt kunne gjenskape forhuden

1) Penishuden frigjøres med et snitt ved roten.

2) Huden trekkes frem slik at den dekker penishodet.

3) Pungen skjæres opp og brettes over penisroten.

4) Etter heling skilles penis fra pungen med snitt.

Operasjonen later til å ha vært vanlig blant jøder som ønsket å bli en del av det romerske samfunnet.

De Medicina omtaler også et tilfelle av brystreduksjon på en sterkt overvektig mann.

Pannehud ble til neser

Inderen Sushruta ble på 500-tallet f.Kr. historiens første ekspert på rhino­ plastikk – rekonstruksjon av neser. Denne spesial kunnskapen gjorde ham svært etterspurt, for i India risikerte kvinner å få nesen kappet av hvis de ble tatt i utroskap.

Sushruta visste at vev måtte ha konstant blodsirkulasjon mens det ble transplantert fra et sted til et annet.

Metoden hans gikk derfor ut på å skjære en hudflik fra pannen eller kinnet, vrenge den over neseområdet og la den gro fast. To trerør sikret fri passasje gjennom neseborene mens sårene grodde.

Skamfering var Guds straff

Antikkens store kirurgiske nyvinninger ble bevisst glemt i Euro­ pas middelalder. Ifølge den kristne kirken var misdannelser og mistede lemmer et uttrykk for Guds vilje, og menneskene skul­le derfor ikke tukle med skaperverket. Operasjoner ble nå reg­net som hedenske ritualer.

Den romerske forfatteren Celsus' oppslagsverk De Medicina ble stuet unna i pavens bibliotek i Roma og dukket først opp på slutten av 1400­tallet.

Andre verker forsvant for godt, blant dem tekster av den store gresk­-romerske filosofen, legen og kirurgen Klaudios Galenos – bedre kjent som Galen.

Kirurg reddet syfilitikernes ære

Den italienske renessansekirurgen Tagliacozzi kalles gjerne plastikk­kirurgiens far. Men et nys var nok til at hans kunstige neser løsnet.

Kjønnssykdommen syfilis kom til Eu­ropa på slutten av 1400­-tallet, og de som ble smittet ble ofte støtt ut av samfunnet. Et av symptomene var nem­lig en kollapset nese, og den kunne ikke skjules. Samme utstikkende kroppsdel gikk også fort tapt i dueller eller krig.

Hjelpen var imidlertid på vei, for re­nessansen begynte i Italia og myket opp fortidens strenge doktriner.

Tørsten et­ter kunnskap preget Europa, romeren Galens tanker ble igjen aktuelle via ara­biske oversettelser, og Celsus' gamle leksikon kom ut på ny – nå på trykk.

På universitetet i Bologna ga legen Gasparo Tagliacozzi seg på slutten av 1500­-tallet til å gjenskape neser. Han tok små bruskdeler fra syfilispasienters rygg eller nakke og brukte dem som nesebein. Deretter dekket han det til med hudlapper etter den indiske meto­den.

Men i stedet for pannehud hentet han vev til den nye nesen fra pasientens arm – den såkalte italienske metoden.

Tagliacozzis eksperimenter sikret ham en plass i historien som den mo­derne plastikkirurgiens far. Beundringen var mindre utbredt i hans samtid, der noen leger så på den italienske meto­den som ukristelig heksekunst.

Dess­ uten var hans kunstige neser tilbøyelige til å falle av hvis eieren nøs for kraftig.

Plastikkirurgien fikk navn

Karl Ferdinand von Graefe fra uni­versitetet i Berlin fant opp betegnel­sen «plastikkirurgi» i 1818.

Det had­de ingenting med materialet plast å gjøre, for Graefes nye ord kom av det greske plastikos – «å forme».

1800­-tallet bød på flere medisin­ske gjennombrudd som fikk betyd­ning for plastikkirurgien. Lystgass og eter gjorde det mulig å bedøve pasienten, og oppdagelsen av bak­terier fikk legene til å sterilisere instrumentene sine.

Den kosmetiske kirurgien tiltrakk imidlertid flere lurendreiere enn talentfulle leger.

Krigens ansikter krevde omfattende behandling

Kirurgenes hittil største utfordring ble å rekonstruere tusenvis av ansikter som var revet i stykker av granater.

Før første verdenskrig ble plas­tisk kirurgi fortsatt sett ned på i medisinske kretser. Holdningen endret seg da soldater med bort­ skutte ansikter vendte hjem fra fronten. En hær av skamferte uhy­rer skulle gjøres til mennesker igjen, og denne enorme utfordrin­gen krevde de beste kirurgene.

En av dem var Harold Gillies fra New Zealand. Han opererte på Queen Mary's Hospital i Sidcup sør for London – verdens første spesialsykehus for plastikkirurgi.

Det hadde tusen sengeplasser, inkludert «skrekkavdelingen» med de verste tilfellene. Her fantes det ikke speil.

I løpet av krigen ble Gillies en sann trollmann ved operasjons­ bordet. Han lappet gapende hull i pasientene med hud som han dyrket andre steder på kroppene deres.

Ved å øve seg på å sy filt­hatter lærte han å lage nesten usynlige sting. Gillies og kollegene hans sikret plastikkirurgene aner­kjennelse innenfor legefaget.

Brannskadde piloter dannet forsøkskaninklubb

Da andre verdenskrig brøt ut, opprettet Storbritannia fire sykehusavdelinger for vansirede soldater – én til hver av landets fire profesjonelle plastikkirurger. Archibald McIndoe ble sjef på Queen Victoria

Hospital i East Grinstead sør for London. De fleste pasientene her var piloter med forbrenninger i ansiktet og på hendene.

I 1941 dannet 39 av de unge mennene The Guinea Pig Club – «Forsøkskaninklubben». Klubbmøtene ble gjerne avholdt på pub, der pasientene hjalp hverandre med å holde motet oppe over en øl. McIndoes jobb var å forsøke å reparere ansiktene.

Navnet henviste til de nye metodene han måtte teste underveis.

Klubben kom opp i 649 medlemmer, som til sammen representerte nesten alle allierte land. I drikkevisene beskrev klubbmedlemmene seg selv som «McIndoes hær av forsøkskaniner med glassøyne, kunstige tenner og parykker».

McIndoe perfeksjonerte flere av teknikkene hans fetter Harold Gillies hadde funnet opp under første verdenskrig. Han kjempet dessuten for å styrke pasientene mentalt og forebygge selvmordene som ellers var vanlige på plastikkirurgiske avdelinger.

Hele East Grinstead ble mobilisert til arbeidet og ble kjent som «byen som ikke stirrer».

Kvinner skulle være evig unge

Etter verdenskrigene gjorde plastikkirurgene kvinner til sine nye pasienter. De ble tilbudt ungdom og skjønnhet.

1800­ tallets skjønnhets­ idealer rettet seg mot indre kvaliteter, men etter århundreskiftet vant en ny kultur frem i USA. Nå betydde utseen­ det alt, og i 1921 ble Miss Ameri­ca kåret i verdens første skjønn­ hetskonkurranse.

Like før hadde kirurger med erfaring fra første verdenskrig dannet American Association of Plastic Surgeons. De tilbød å trylle den tapte ungdommen tilba­ke eller rette opp der naturen hadde feilet. Med bransjeforenin­gen ville de luke ut kvakksalverne og skape tillit hos forbrukerne om at skjønnhetskirurgi var trygt.

Etter 1945, da USA opplevde et massivt økonomisk oppsving, fikk plastikkirurgene for alvor gang på forretningene. De hjalp selv til med målrettet markedsfø­ ring som skulle få amerikanske husmødre til å bruke penger på nye neser, ansiktsløft, fedme­ operasjoner og større bryster.

Helsides reklamer i dameblade­ ne lokket med overskrifter som «Aldri mer stygg» og «En ny nese på 40 minutter». Skjønnhetsoperasjoner spred­ te seg fra annonsene til avis­ artikler, der plastikkirurgien ble gjort stueren.

Skribenter fortalte om hvordan middelaldrende kvin­ner kunne kvitte seg med slappe «grevinneheng» og «kjærlighets­ håndtak» på flankene. Skjønnhet var synonymt med ungdom, og en kvinnelig journalist skrev:

«En kvinne i denne vidunder­lige, moderne verdenen har ingen unnskyldning for å bli gammel – med mindre hun er syk». Plastikkirurgene hadde nå fått et verktøy til å bremse tiden.

Presise snitt og omhyggelige sting har i de siste hundre årene vært plastikkirurgiens kjennetegn. Nå foretas mange behandlinger med laser, og andelen vil bare vokse.

I fremtiden forventes stamceller dessuten å gi helt nye muligheter for å modellere menneskekropper. Det blir nok å gjøre for verdens plastikkirurger fremover.