Var nazistene nær ved å utvikle en atombombe, spurte London og Washington seg selv da nazistene i 1944 gikk på jakt etter thorium i Frankrike. Churchill og Roosevelt kunne imidlertid ta det med ro – Tyskland ville bare gjerne produsere mer tannpasta.
Radioaktiv tannpasta hadde i 1944 tiår på baken. Etter oppdagelsen av røntgenstråler i 1895 og radioaktiv kjernereaksjon året etter var vitenskapsfolk over hele verden ekstatiske. Akkurat som med oppdagelsen av elektrisitet kastet svindlere seg over ideen å fremstille produkter som lovet gull og grønne skoger.
Plutselig kunne naive kunder kjøpe alt fra kremer til pulver og eliksirer med radioaktive stoffer i – og avisannonsene garanterte sunnhet, skjønnhet og et nesten evig liv.
I Tyskland begynte Berlin-selskapet Auergesellschaft i 1920-årene å produsere tannpastaen Doramad, som inneholdt små mengder radioaktivt thorium. Stoffet ville ifølge selskapet gi kritthvite tenner og sunt tannkjøtt så kundene kunne beholde et sterkt bitt hele livet.
Amerikaner mistet kjeven
Med tiden viste det seg imidlertid at inntak av radioaktive produkter var en dårlig idé. Et av de verste eksemplene stammer fra USA.
Etter tre års bruk av det smertestillende middelet Radithor, som inneholdt radium, ble den amerikanske industribaronen Eben Byers alvorlig syk.
Først mistet han håret, så tennene, og deretter mistet han hele kjeven før han til slutt døde i 1932.
Den slags historier hadde imidlertid problemer med å trenge gjennom bombardementet av reklamer for radioaktive vidundermidler. For Auergesellschaft oversteg salget av tannpastaen opp gjennom 1930-årene alle forventninger, og det var derfor tyskerne i 1944 satte seg fore å stjele thorium i Frankrike.
Begeistringen for radioaktive produkter forsvant først etter atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945.