Serumstafetten reddet dødssyke barn
I januar 1925 brøt det ut en difteriepidemi i Nome, en isolert liten by i Alaska. Flere barn var allerede døde, men stedets lege manglet serumet som kunne stanse utbruddet. En stafett med hundespann over isen var eneste håp for de syke barna. Men det ville innebære en livsfarlig reise.
Leonhard Seppala med hunden Togo – helter når difteriepidemien i Nome ble stoppet
Den berømte hundeføreren Leonhard Seppala og hundespannet hans nærmet seg Norton-bukta, i full fart mot den lille byen Nome. Seppala hadde sin fulle hyre med å holde sleden på rett kjøl i den kraftige vinden. I sleden hadde han verdifull last – en godt innpakket metallsylinder med ampuller fylt med motgift mot difteri. Hvis den kom fram i tide kunne det bety forskjellen mellom liv og død for flere hundre mennesker i Nome.
Der hadde det brutt ut difteri, og det hastet å få tak i motgift før flere barn døde av sykdommen – mange hadde bukket under allerede. Serumet hadde allerede reist hundrevis av kilometer med flere hundespann som hadde stilt opp i den livsviktige stafetten mot den ekstremt farlige sykdommen.
Riskabelt rute over Norton-bukta
Den raskeste veien gjennom Norton-bukta gikk tvers over isen – men det var også den mest risikable ruten. Isen kunne når som helst bryte opp og drive ut av bukta i enorme flak. Det var nesten umulig å få øye på de åpne råkene slik været var i disse januardagene. Det andre alternativet, veien over land, ville forlenge reisetiden med minst én dag.
Seppala hadde selv vært nær ved å miste sin datter i difteri. Han tenkte at akkurat nå kunne noen av vennene hans miste et av sine barn. Han la derfor i vei over isen og håpet på det beste.
Sleden ble slengt sidelengs i vindkastene og hundene gled på isen, men Seppala lot seg ikke stoppe. Fremst i spannet hadde han Togo, den mest berømte lederhunden i Alaska på denne tiden og Seppalas førstevalg som lederhund gjennom 11 år. Nå gjaldt det at Togo utnyttet sine ekstreme navigasjonsevner og fant en trygg vei over det 30 kilometer brede og isbelagte sundet.
Tjue hundespann med rundt 150 hunder deltok i den drøyt 100 mil lange stafetten gjennom Alaska.
Tolket difteri som sår hals
Noen uker tidligere hadde Dr. Welch bekymret undersøkt de to barna til en eskimofamilie han var blitt utkalt til. Foreldrene fortalte legen at barna hadde sår hals, men det var tydelig at de kjempet for livet.
I mangel av analyseutstyr stilte legen diagnosen halsinfeksjon. At barna døde kort tid etter, tilskrev han det faktum at eskimoer hadde et dårligere immunforsvar mot den hvite manns sykdommer og at selv en hissig halsinfeksjon kunne være dødelig.
De neste dagene døde enda flere eskimobarn. Men ingen hvite var smittet, og han avskrev derfor difteri som årsak – en sykdom som ikke gjør forskjell på rase – og ba til høyere makter om at han ikke tok feil.
Men da Dr. Welch ble kalt ut til seks år gamle Richard Stanley, oppdaget han noen flekker på guttens hals som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på ham. Legen innså med gru at eskimobarna likevel hadde dødd av difteri. Lille Richard døde kort tid etter, og denne gang ble det slått full alarm.
Nome i karantene
Det ble erklært unntakstilstand i Nome, og myndighetene innførte karantene. Dr. Welch telegraferte umiddelbart til helsemyndighetene i USA for å få tak i antitoksin. Uten motgift sprer difteri seg som ild i tørt gress, og i Nome hadde de bare noen få doser av et fem år gammelt serum som ikke ville vare mer enn noen få dager – hvis det da virket i det hele tatt. De hadde bedt om mer serum året før, men ikke fått noe. Et difteriutbrudd uten tilgjengelig motgift ville være katastrofalt for hele Nome.
Nome hadde bare rundt 1000 innbyggere i 1925, men var nærmeste sentrum for ca. 10 000 i Alaskas villmark.
Serum på hundspann gjennom Alaska
Myndighetene klarte til slutt å spore opp 300 000 doser serum i Alaska,
for alle visste at det ville ta for lang tid å få serumet sendt fra Seattle. Disse leveransene var ikke nok til å behandle alle, men de kunne kanskje bremse smittespredningen inntil en større dose med serum kunne sendes.
De ekstreme værforholdene gjorde det umulig å transportere serumet på vanlig måte. Her måtte det hundespann til. Serumet ble satt på et tog til Nenana, og det første hundespannet gjorde seg klart. Noen av Alaskas dyktigste hundeførere skulle frakte serumet i retning Nome – deriblant eskimoer, nordmenn, irer og indianere. I løpet av de neste dagene skulle flere hunder dø og førerne pådra seg alvorlige frostskader. Men det var en risiko alle var villig til å ta for å få motgiften fram til Nome.
Mesterføreren Leonhard Seppala
Samtidig som første hundespann kjørte ut fra Nenana, startet Leonhard Seppalas spann med 20 hunder fra Nome i motsatt retning. Den 48 år gamle Leonhard Seppala hadde vokst opp i et fiskevær i Skjervøy i Troms, men hadde dratt til Alaska for å finne gull. I stedet hadde han funnet en annen lidenskap – hundespannkjøring. Han var etter flere seire blitt kjent som kongen av hundekjøring i Alaska, og hadde blant annet vunnet det berømte All-Alaska Sweepstakes – et hundeløp i Nome som hele USA fulgte med på.
Seppala brukte sibirske huskyer, små, men sterke hunder som tålte mye. Foran i spannet hadde han Togo – en hund han stolte mer på enn noe menneske. Den opprinnelige planen var at han skulle kjøre hele strekningen på 1000 kilometer tur og retur for å hente serumet hjem til Nome – en bragd som få andre ville ha klart. Men planen ble endret etter at Seppala hadde lagt avgårde. Situasjonen i Nome krevde flere hundeførere og etapper for å få serumet raskere fram, og man kunne heller ikke ta sjansen på at noe skulle skje med Seppala underveis.
Imens drev hundeførerne langs ruten fra Nenana spannene sine hardt framover, kilometer for kilometer og etappe for etappe. Værforholdene var ekstreme, med temperaturer ned mot minus 60 grader og vindstyrker som kom opp i mer enn åtte sekundmeter.
Gunnar Kaasen og lederhunden Balto kjørte stafettens to siste strekninger.
Serumet riskerade att frysa
Serumet måtte varmes i 15 minutter på hvert vekslingspunkt for å unngå at det frøs til is, før neste fører la avgårde. Til slutt ble serumet overlevert til Seppala. Han hadde en lang og farefull vei foran seg. Det var ingen tid å miste nå. Fra Nome kom det meldinger om stadig flere syke og døde.
I Nome ventet Dr. Welch og resten av innbyggerne desperat på den livreddende lasten. Det lille tettstedet utgjorde nærmeste sivilisasjon for ca. 10 000 mennesker spredt ut i en omkrets på flere hundre kilometer. Men tross det måtte Dr. Welch og hans personale klare seg med bare 25 sykehussenger på det lille sykehuset Maynard-Columbus Hospital.
Det var bare 15 år siden byen hadde opplevd et gullrush, men det virket likevel utrolig lenge siden. Den gang hadde byen hatt 20 000 innbyggere, først og fremst gullgravere. Nå var det bare ett tusen igjen.
Mens Seppala kjørte alt hva remmer og tøy tålte, strømmet pasienter og pårørende til Dr. Welch med rapporter om sår hals og feber – som er de første tegnene på difteri. Sykdommen angriper hals og svelg og gir til å begynne med pusteproblemer. Uten behandling angriper den til slutt hjertet, og pasienten dør. Dr. Welch håpet å slippe å se flere barn kjempe for hvert åndedrag og til slutt møte den grufulle difteridøden.
Alt avhang av lederhunden Balto
Men hjelpen var underveis. Ute i ødemarken hadde Leonhard Seppala og hundene hans kommet seg helskinnet over Norton-bukta. De hadde tilbakelagt hele 400 kilometer, nesten uten hvile. Nå nærmet de seg den neste hundeføreren som skulle ta serumet videre til Seppalas kollega fra Nome – nordmannen Gunnar Kaasen.
Kaasen sto klar til å kjøre den nest siste etappen. Han brukte hunder fra Seppalas hundegård, og som lederhund hadde han Balto – en hund Seppala hadde satt igjen hjemme fordi han ikke var god nok. Men Kaasen mente at Seppala ikke hadde sett Baltos potensial og satte hunden i tet.
Kaasen og Baltos del av løpet førte dem i snø opp til midjen og ut i sprukken is som gjorde at de måtte endre kurs flere ganger. Han var helt avhengig av Baltos lederskap, for ofte så han ikke engang hundene nærmest sleden på grunn av uværet.
Det siste hundespannet ankom Nome med det livsviktige serumet 2. februar 1925.
Difteriepidemien kunne stoppes
Da Kaasen skulle overlevere serumet til Ed Rohn, den siste føreren, lå Rohn og sov. Han hadde nemlig fått instrukser fra Nome om å vente til den kraftige stormen hadde lagt seg. Meldingen hadde imidlertid ikke nådd Kaasen, og for ikke å kaste bort unødvendig tid valgte han å fortsette direkte til Nome på egen hånd.
Mindre enn fem og en halv dag etter starten fra Nenana nådde serumet Nome. De utslitte og forfrosne hundespannene hadde tilbakelagt over 1000 kilometer på bare en tredjedel av den beregnede tiden. Dermed vant de kappløpet mot døden. Mindre enn én uke senere var difteriepidemien bekjempet, den månedslange karantenen var omme – og Nomes befolkning var reddet.
Balto ble helt på Togos bekostning
I mediehysteriet som fulgte var det Kaasen og Balto, som hadde kjørt serumet de siste strekningene til Nome, som fikk all oppmerksomheten. Dette skapte misnøye blant mange som mente at Kaasen hadde valgt å kjøre også den siste etappen for å rette rampelyset mot seg selv. Og det til tross for at de virkelige heltene var Seppala og Togo. Seppalas hundespann hadde tross alt tilbakelagt over 400 kilometer under de mest ekstreme forholdene og krysset den livsfarlige Nortonbukta. Kaasen og Balto hadde på sin side «bare" kjørt 80 kilometer.
Avisene ga dessuten Balto æren for alt som Togo hadde utrettet, noe som gjorde Seppala voldsomt opprørt. Det var han som hadde foret opp begge hundene, og han visste at mye av det som nå ble skrevet om Balto handlet om Togos meritter. Balto ble berømt som hunden som reddet Nome, var med i flere filminnspillinger og fikk en statue av seg i Central Park i New York.
Men selv om Kaasen og Balto sto i sentrum, skulle også Seppala og Togo etter hvert få sin vel fortjente anerkjennelse. De hadde, sammen med alle de andre hundekjørerne som hadde deltatt i serumløpet, stanset en epidemi og dermed reddet en hel by.
En million doser med båt
Fem dager etter at det første hundespannet nådde Nome kom 1,1 millioner serumdoser til Seattle med skipet SS Alameda. Derfra ble det transportert med hundespann til Nome. Flere fra det opprinnelige serumløpet deltok også i denne transporten. Men siden den akutte krisen nå var avverget, fikk denne innsatsen knapt noen oppmerksomhet i det hele tatt.
Bare noen år etter var flyene utviklet så mye at de kunne frakte nødhjelp uansett hvor behovet oppsto i Alaska – og det bare i løpet av noen få timer.