Spanskesyken krevde 50 millioner liv

Ingen slår alarm

Legekorpset i US Army hadde allerede registrert at en sykdom nylig hadde herjet Camp Funston i nærheten av Camp Devens i Kansas, der Welch ble forundret over de pestliknende symptomene.

Legene visste også at den allerede hadde nådd Europa med troppetransportene. Generalstaben fikk informasjonen, men så likevel ikke noen grunn til å iverksette særlige tiltak for å hindre at smitten spredte seg. De hadde andre ting å ta seg av.

Våren 1918 raste verdenskrigen med uforminsket styrke. Både britene og franskmennene var under sterkt press, og ventet på at amerikanske tropper skulle komme dem til unnsetning.

Tyske granater regnet over Paris, og den franske presidenten Georges Clemenceau appellerte til sin amerikanske kollega, Woodrow Wilson, om å “be amerikanerne sine komme hit i en fart”. Amerikanerne gikk straks i gang med å sende flere soldater.

Samtidig gjaldt det å holde tempoet oppe i den hjemlige våpenproduksjonen. Få hadde tid eller lyst til å forholde seg til problemet med de syke soldatene. For mye omtale av en mulig epidemi kunne oppmuntre fienden og skade moralen på hjemmefronten.

Dessuten visste alle at sykdom og krig hørte sammen. I den amerikanske borgerkrigen (1861-1865) døde dobbelt så mange soldater av sykdom som i kamp.

I den spansk-amerikanske krigen i 1898 døde seks amerikanske soldater av sykdom for hver soldat som falt for fiendens våpen, og i boerkrigen (1899-1902) døde ti britiske soldater av sykdom, for hver som ble drept på slagmarken.

Første verdenskrig var intet unntak. Ved fronten gjorde skyttergravene og de mange ubegravde døde sitt til at smittsomme sykdommer florerte.

Også på hjemmefronten lurte farene. Da USA i april 1917 gikk med i verdenskrigen, kastet det amerikanske forsvaret seg ut i en massiv mobilisering. Soldater ble stuet sammen i enorme militærforlegninger som ofte huset opp mot 50 000 mann.

Mennene kom fra alle deler av landet – fra storbyer og fra fjerntliggende gårder. I leirene ble de utsatt for virus og bakterier som de ikke hadde møtt på før, og som de derfor ikke hadde noen immunitet mot.

Livet i byene førte også til gode betingelser for smittsomme sykdommer. Tusenvis av mennesker strømmet til for å arbeide i krigsindustrien og stimlet sammen i byer som slett ikke hadde boliger nok til så mange mennesker.

I flere fabrikker gikk produksjonen nærmest hele døgnet, og arbeiderne delte ikke bare rom, men også seng, ettersom de arbeidet og sov til forskjellige tider.

Sykdommen går jorden rundt

Til tross for de foruroligende kjennsgjerningene kom det tilsynelatende overraskende på både leger og militæret at sykdommen plutselig slo til på hele tre kontinenter­ høsten 1918.

De første utbruddene ble registrert i Brest i Frankrike. Brest hadde en stor og dyp havn og mottok nesten halvparten av alle troppetransporter fra USA til Europa. I midten av august ble en gruppe amerikanere syke kort tid etter at de var kommet i land.

De døde på et fransk sykehus. Få dager senere ble havnearbeidere i Freetown i Sierra Leone i Vest-Afrika syke. Byen var stedet der skipene tok om bord kull på vei fra Europa mot Sør-Afrika og Østen.

Sykdommen hadde plutselig utviklet seg fra et lokalt fenomen på kasernene i Kansas, til en pandemi – en verdensomspennende epidemi­.

Smitten spredte seg med menneskene – via skipsruter, landeveier og jernbaner.På det amerikanske kontinentet reiste den fra øst mot vest og rammet særlig storbyene­ hardt.

I 1918 hadde Philadelphia i Pennsylvania 1,7 millioner innbyggere. De som arbeidet i våpen- og tungindustrien bodde tett i ulike slumkvarter. Hver dag døde mer enn 300 mennesker, og i 1918-19 var spanskesyken, som sykdommen allerede var døpt, den hyppigste dødsårsaken i millionbyen.

På få uker innså amerikanske myndigheter at de hadde å gjøre med en katastrofe.

Tvers over USA

I et forsøk på å stoppe spredningen av smitten, innførte myndighetene forsamlingsforbud. Skoler, teater og kirker ble forseglet. Selv ikke sammenkomster i forbindelse med begravelser var tillatt. Skulle man utendørs var det påbudt med maske foran nese og munn.

De før så travle gatene lå øde. En lege fra Philadelphia som bodde nesten 20 kilometer fra sykehuset, kjørte hjem fra vakt en kveld uten å møte en eneste bil i det som få uker før hadde vært en summende storby.

Over hele USA kunne man møte spøkelsesaktige skikkelser i byenes stille gater; politibetjenter i lange, mørke frakker og med hvite masker foran ansiktet.

De sørget for at reglene ble overholdt; ingen adgang til offentlige transportmidler uten munnbind, ingen forsamlinger og ingen spytting på gaten.

“Å spytte betyr død,” advarte store plakater. I noen deler av landet ble det forbudt å håndhilse.

Av og til stanset betjentene for å sette et skilt på en gatedør: “Sykdom.”

Dermed var naboene advart. Bak dørene døde folk omgitt av familiemedlemmer som enten selv var syke, eller snart ble det. Sykepleiere ble kalt ut og fant hele familier syke eller døende. I de forferdelige dagene i september og oktober var det ikke uvanlig at familier mistet to medlemmer.

Rundt omkring på gatedørene hang kreppremser som markerte dødsfallene; hvit krepp hvis familien hadde mistet et barn eller en ungdom, svart dersom en middelaldrende var gått bort, og grått hvis den døde var en eldre person. Slik meddelte familiene tragediens omfang til bekjente som gikk forbi.

Ingen hadde krefter til å ta seg av likene som hopet seg opp. Likhusene ble snart overfylte, og de døde måtte legges under is utenfor, eller de ble liggende hjemme – ofte isolert fra de andre beboerne i huset eller leiligheten.

Begravelsesbyråene manglet kister, og graverne var enten selv syke, eller nektet å komme i nærheten av noen som var døde av spanskesyken. I Philadelphia ga bystyret til slutt opp og fikk tak i en dampgravemaskin som kunne grave en massegrav på byens Holy Cross-kirkegård­.

Antallet syke og døde varierte noe. Statene i øst og sør var hardest rammet. Men fra Seattle til New Orleans og New York var bildet det samme: overfylte likhus og krepp på dørene.

Ufaglærte på sykehusene

USAs sivile helsevesen gikk allerede på sparebluss da spanskesyken slo til. Krigsinnsatsen la beslag på de fleste av landets erfarne leger og sykepleiere.

Høsten 1918 oppfordret myndighetene alle pensjonerte leger og sykepleiere som ikke deltok i krigsinnsatsen, om å gjenoppta jobbene sine.

Etter hvert som forholdene ble mer og mer kaotiske, var mangelen på sykepleiere så stor at sykehusene tok inn alle, bare de hadde et førstehjelpskurs. Alle “med to hender og vilje til å arbeide” ble bedt om å hjelpe til med matlaging, klesvask og andre praktiske oppgaver.

Røde Kors var travelt opptatt med krigen, men likevel bidro frivillige med hjelp til de syke på hjemmefronten.

Avisene omtalte dødsfallene godt skjult mellom­ de andre minneordene. Samtidig­ forsøkte­ redaktørene å holde omtalen av spanskesyken i beroligende vendinger­ for ikke å skremme befolkningen og skade moralen­ i den krigførende nasjonen­.

Reisen like farlig som fienden

Troppetransportene fortsatte som før. Lastet til bristepunktet med soldater seilte skip etter skip til Frankrike. De unge mennene var på vei i krigen, men kampen deres for å overleve begynte allerede i de dårlig ventilerte mannskapsrommene under dekk.

Den 29. september 1918 seilte USS Leviathan til Europa. Skipet var bygd for å frakte 6800 mann, men hadde 11 000 om bord. På vei for å mønstre på falt flere av soldatene ut av rekkene og ble kjørt bort med ambulanse.

Før skipet kastet loss ble ytterligere 100 transportert vekk, og før solen gikk ned på reisens første dag, var 700 personer blitt syke. Oberst E.W. Gibson fortalte senere: “Ingen som ikke har sett det, kan forestille seg forholdene.

Rundt i rommet fløt det dammer av blod fra pasientenes kraftige neseblødninger. Dekket var vått og glatt ... stønning og skrik fra de skrekkslagne bidro til forvirringen hos dem som ropte på hjelp. Det hersket i det hele tatt et sant helvete.”

Vanligvis ble mannskap som døde til sjøs tømt for kroppsvæsker, som ble erstattet med en konserverende væske. Dermed ble det tid nok til å få likene i land før forråtnelsen inntrådte.

I loggboken ble det notert at “den vesle gruppen balsameringskyndige kan ikke holde tritt med dødsraten – umulig å balsamere likene raskt nok – tegn på begynnende forråtnelse hos noen av dem”.

Da skipet nådde Brest var 2000 syke og 70 døde. 14 var for syke til å forlate skipet, og døde senere om bord. De som tålte det, ble fraktet på provisoriske bårer til amerikanske feltsykehus, der flere hundre­ døde av sykdommen.

For soldatene som seilte mot Frankrike i september 1918, var sannsynligheten for å dø underveis like stor som å bli drept i kamp. Likevel­ fortsatte alt som før.

President Wilsons militære stabssjef, Peyton March, avfeide alle forslag om å innskrenke transportene og innføre karantene før avreise.

Troppetransportene måtte ikke begrenses, og i alle fall ikke stanses, og enhver soldat som døde under overfarten, “har spilt en like stor rolle som kameraten som døde i Frankrike”, slo stabssjefen fast. Smitten spredte seg til Europas krigsherjede befolkning.

Trøtte tyskere

Konrad Adenauer, borgermester i Köln og senere forbundskansler i Vest-Tyskland, oppsummerte stemningen i hjemlandet da han i oktober 1918, en måned før avslutningen av første verdenskrig, erklærte at sykdommen gjorde “folk for trøtte til å hate”.

I Frankfurt døde mer enn hver fjerde av dem som ble innlagt med sykdommen. I England kom spanskesyken “som en tyv om natten”, ifølge George Newman, lederen for landets militærleger, i den offisielle rapporten om epidemien.

Han skrev at sykdommen var “en av historiens største svøper, en pest … som tok mer enn 150 000 liv bare i England og Wales”.

Overalt i Europa ble skoler stengt og forsamlinger forbudt, mens vertshus og butikker ble gjort om til nødsykehus. Sykdommen rammet bredt og berørte stort sett alle deler av samfunnet.

Samlet sett holdt dødeligheten seg imidlertid under en prosent av befolkningen i Vest-Europa. Andre steder sto det langt verre til; mennesker i fjerne strøk hadde bare vært utsatt for få eller kanskje ingen virusangrep tidligere, og hadde derfor ikke utviklet immunitet.

For dem ble sykdommen katastrofal. Både blant USAs urbefolkning, inuitter og mange afrikanske stammer ble hele småsamfunn utslettet.

En britisk besøkende i Gambia fortalte at hele landsbyer, der det før bodde 3-400 familier, var forsvunnet. Husene hadde falt sammen, og jungelen var i ferd med å sluke landsbyene.

I Indias folkemasser spredte spanskesyken seg som ild i tørt gress. Ifølge­ tradisjonen skulle likene brennes­ og asken spres i elva. Det ble tomt for brensel, og dermed ble likene kastet direkte i elvene. Flere steder i Afrika og Det fjerne østen døde en av ti.

Victor Vaughan, legen som hadde ansvaret for å overvåke utviklingen av smittsomme sykdommer for den amerikanske hæren, mottok rapportene om sykdommens framferd med skrekk:

“Hvis epidemien fortsetter sin matematiske akselerasjonsrate, kan sivilisasjonen lett forsvinne fra jordens overflate i løpet av få uker,” noterte han.

Terpentin og stryknin som medisin

Legestanden var fortsatt helt i villrede i forhold til spanskesyken. De undret seg over hvorfor den, i motsetning til tidligere epidemier, slo hardest til blant de yngste og sterkeste. Normalt døde flest barn og gamle, men denne morderen hadde en forkjærlighet for dem mellom 15 og 45 år.

Over hele verden forsøkte forskere å finne årsaken – og dermed en kur. De fleste mente å vite at det var snakk om et virus, influensa B. Det viste seg imidlertid at en del av de syke slett ikke hadde dette viruset i seg. Hos andre fant forskerne mange­ andre virus og bakterier som like gjerne kunne være årsaken.

Vitenskapen hadde kjent til virus siden­ slutten av 1800-tallet, men enda hadde ingen­ et mikroskop som var kraftig nok til at det var mulig­ å foreta en sikker identifisering av­ et virus.

Forsøk med å påføre­ frivillige visse typer virus som man mistenkte for å forårsake sykdommen, førte ikke til noen brukbar konklusjon. I forsøket på å behandle de syke likevel, tydde mange leger til desperate midler.

I Hellas satte en lege sennepsplaster på pasientene sine, drenerte blemmene som oppsto, og sprøytet væsken blandet med morfin, stryknin og koffein inn i den syke.

I Italia fikk flere pasienter melke-klystér to ganger i døgnet, iblandet en dråpe kreosot (en tjære basert på steinkull, som før ble brukt til impregnering av tre, men som er sterkt kreftfremkallende og i dag behandles som spesialavfall).

Gamle midler som koppsetting og årelating ble hentet frem fra den medisinske glemmeboken.

En familie mente at de holdt seg friske fordi moren i huset serverte løk ved alle måltider. Tusener av barn ble tvunget til å sniffe salt opp i neseborene, og en kvinne i Alberta i Canada var sikker på at hun var blitt kurert ved å legge terpentin-omslag på brystet.

Et direktiv fra det britiske krigsministeriet anbefalte alkohol som forebyggende middel. De amerikanske myndighetene var mindre spesifikke; folk skulle holde seg for munnen når de hostet, holde kropp og munn ren og unngå stramme klær, var instruksen fra Washington.

Paranoiaen brer seg

Uten en vitenskapelig forklaring begynte befolkningen å spekulere­. I den oppiskede krigsstemningen mente mange at sykdommen var tyskernes verk.

Allerede i juni 1918 omtalte New York Times den nye plagen som “tyskesyken”. På sensommeren gikk det rykter om at tyske ubåter hadde smuglet influensavirus inn i USA og sluppet dem løs i teatre og steder med store forsamlinger­.

Noen gjettet at krigens nye våpen, giftgass, hadde forårsaket epidemien, mens andre mente at røyken fra eksploderende granater sammen med gasser fra de råtnende likene i skyttergravene måtte være årsaken.

De fleste kom med mer jordnære og fredelige forklaringer, som for eksempel at smitten kom fra lopper eller skittent oppvaskvann­.

For driftige forretningsmenn bød spanskesyken på nye muligheter. “En måte å holde sykdommen vekke på er å holde føttene tørre,” lokket en skobutikk, mens en kvakksalver lovet at “du er sikker når du tar Father John's medisin”.

Fabrikanten av Vick's Vapo-Rub, en salve som skulle smøres på hals, rygg og bryst, forklarte at dampene fra salven ville føres med luftveiene “direkte til de angrepne delene”.

Epidemien stopper plutselig

Det lot ikke til at noe kunne stagge spanskesyken. Men like plutselig som den dukket opp, forsvant den av seg selv.

Mens klokkene ringte for våpenhvile den 11. november 1918, begynte­ epidemien så smått å dabbe av. I USAs storbyer hylte sirenene som tegn på at innbyggerne kunne ta av seg munnbindene og la samfunnet gå tilbake til normale tilstander.

I løpet av vinteren og våren kom nye bølger av sykdommen, men utbruddene var mildere og avtagende. Epidemien døde ut – uten at vitenskapen fant verken årsak­ eller behandling­. Først i 2004 fant amerikanske forskere ut at det var snakk om fugleinfluensa.

Historikere mener at 50 millioner mennesker døde av spanskesyken. Den drepte flere på bare ett år enn pesten, svartedauden, gjorde på et helt århundre.

Det var mer enn fem ganger så mange som døde av sykdommen som på slagmarkene i første verdenskrig. At så mange av de unge og sterke var borte, gjorde gjenoppbyggingen etter krigen vanskelig. Spanskesyken etterlot en form for depresjon i samfunnets kollektive bevissthet.

Troen på vitenskapen og på menneskets evne til å gjøre seg til herre over liv og død, hadde­ fått en alvorlig knekk.

De tapte forhåpningene blandet seg med minnet om verdenskrigen og ble til et felles tungsinn i en verden hvor – med forfatteren F. Scott Fitzgeralds ord – “alle guder er døde, alle kriger­ utkjempet­, og troen på mennesket rystet­ i sine grunnvoller­”.