Uhyggelig teori: Fødselsleger var seriemordere
En britisk historiker har lagt frem uhyggelige bevis for at noen av fødselsvitenskapens største gjennombrudd kanskje ble gjort ved hjelp av drap på gravide kvinner.
Obduksjoner trakk på 1600-1700-tallet mange skuelystne som ville få innsikt i den menneskelige anatomi. Nye bevis peker på at leger derfor bestilte drap for å få adgang til nye lik.
De skotske legene William Hunter og William Smellie er med rette kjent som grunnleggerne av obstetrikken – vitenskapen om fødselshjelp.
Men de var også bitre konkurrenter, og ambisjonene deres gjorde dem med stor sannsynlighet også til iskalde mordere.
Påstanden er at de tok livet av høygravide kvinner – og deres ufødte barn – for å skaffe lik til sin anatomiske forskning.
Teorien om den makabre bakgrunnen for noen av 1700-tallets største medisinske fremskritt, er lagt frem av den britiske historikeren Don Shelton, og har vakt furore i medisinerkretser.
Fødselslegene Smellie (1697- 1763) og Hunter (1718-1783) arbeidet i London som høyt respekterte og ettertraktede leger, og klientellet deres hørte til Londons elite.
Hunter var til og med dronning Charlottes lege, og bisto ved fødselen av den senere kong Georg 4. Mens Hunter arbeidet som lege for byens rike og berømte, foretrakk Smellie å bruke mer av tiden sin på forskning.
Han arbeidet med å utvikle nye metoder og hjelpemidler til fødselsvitenskapen.
Hunter og Smellie kaptes om å bli anerkjent som tidens fremste fødselslege, og rivaliseringen gjorde dem – ifølge Don Shelton – til massemordere i jakten på gravide ofre som de kunne dissekere og studere.
De to legenes forskning har siden bidratt til å redde livet til tusenvis av fødende kvinner. Slik sett er det ironisk at de nå sitter på tiltalebenken for drap på nærmere 40 gravide kvinner.
Bestilte drap på gravide
I 1700-tallets England hadde legene nemlig ikke lovlig tilgang på lik, noe som ellers var tillatt i resten av Europa. I stedet kjøpte de lik av gravrøvere som plyndret ferske graver.
Shelton mener at Smellie og Hunter ikke bare tydde til oppgraving av lik, men var ansvarlige for en rekke burking-mord på gravide kvinner».
«Burking» er det engelske uttrykket for bestillingsdrap til medisinske forskere. Uttrykket kommer av gravrøveren William Burke. I perioden 1827-28 drepte han 17 mennesker og solgte likene.
Shelton har lagt frem en indisiekjede. Første indisium er de samtidige anatomiske tegningene som dyktige kunstnere lagde av de døde kvinnenes oppskårne, gravide mager.
Kvinnens hud og muskulatur er, i likhet med fosteret, gjengitt med en presisjon som ikke kan gjøres bedre med moderne fotografisk teknikk.
Likene som er gjengitt er helt friske. Ingen viser tegn til å ha vært døde i lengre tid, eller å ha vært begravd.
Et annet indisium er dødsstatistikkene for 1700-tallets London. Sykdommene florerte i den kaotiske og usunne byen, og dødeligheten var høy.
Folk ble sjelden gamle, men Sheltons undersøkelser viser at gravide kvinner sjelden var blant de døde. De var for det meste unge, sunne og sterke.
Likene som gravrøverne stjal på fattigkirkegården og leverte til anatomene, var som regel gamle fra fattighusene, syke eller barn.
At gravrøverne sånn helt tilfeldig skulle finne nærmere 40 nylig avdøde og høygravide kvinner, er ifølge Shelton en statistisk usannsynlighet.
William Smellies anatomiske tegninger ga uhyre detaljerte fremstillinger.
Unge kvinner fra landet
Sheltons konklusjon er opplagt: Smellie og Hunter – eller leverandørene deres – så seg ut ofre blant unge jenter fra landet, som ikke hadde familie og venner som savnet dem.
I den kaotiske storbyen «forsvant» det stadig mennesker.
Shelton mener at William Hunter brukte sin nesten like berømte kirurg-bror John til å skaffe kvinnelikene.
Han hadde gode kontakter til tvilsomme typer som kunne skaffe lik til undervisningsbruk, og allerede rundt 1755 gikk det rykter i London om at kvinnene Smellie og Hunter brukte til forskningen, var drapsofre.
De hardnakkede ryktene fikk de to berømte legene til å innstille forskningen, som muligens også omfattet forsøk med keisersnitt – en operasjon som var svært smertefull, ettersom legene ennå ikke kunne kunsten å bedøve.
Foreløpig har ingen lagt frem argumenter som frikjenner Smellie og Hunter for de uhyggelige anklagene.
Den moderne obstetrikken bygger derfor ifølge Shelton på systematisert massemord. Dersom samtiden hadde avslørt Hunter og Smellie som mordere, ville de helt sikkert ha blitt hengt.
Hunter gjenopptok mordene
Den ubehagelige mistanken mot Hunter og Smellie ser ikke ut til å ha påvirket etterspørselen deres som fødselsleger, og begge fortsatte karrieren.
Etter noen års pause gjenopptok Hunter dissekeringen i 1766 – to år etter Smellies død. Hunter døde i 1783, og ligger begravd i St. James kirke i London.
Hunter og Smellie var ikke alene om å bruke tvilsomme metoder. 1700-
tallets leger var beryktet for å ty til ufine metoder for å skaffe seg lik som de kunne forske på.
Da den franske legen og juristen Nicolas-Claude Fabri de Peiresc på 1600-tallet ville undersøke menneskets lymfesystem, benyttet han embetet sitt som dommer til å dømme forbrytere til døden.
Etter henrettelsen kunne han så i ro og mak dissekere ofrene sine.
I Danmark ba anatomer på 1700-tallet domstolene på landsbygden om å sende dødsdømte forbrytere til hovedstaden, slik at de kunne få friske lik fra retterstedet til obduksjonsbordet.
Vaksinasjonens grunnlegger, den engelske legen Edward Jenner, testet i 1796 en koppevaksine på en intetanende åtte år gammel gutt. Til Jenners lettelse overlevde gutten forsøket.
Faktisk var det ikke før avsløringene av tyske og japanske legers uhyrlige eksperimenter på fangene i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, at de nåværende etiske kravene til medisinske forsøk oppsto.
I dag er det lovpålagt å informere pasienter grundig og nøyaktig om hva de er med på, før forsøkene blir satt i gang.