I 1876 kom den skotskfødte kanadieren Sandford Fleming for sent til toget. Det ga ham ideen til tidssonene.
Den gangen bestemte regionene selv tiden i sitt område – med stor forvirring som følge.
Sandford Flemings løsning var å dele inn jorden i 24 tidssoner – en idé han tok videre til Canadas generalguvernør, som sendte forslaget ut til alle verdens regjeringer.
Fleming fikk særlig støtte fra den russiske tsaren, som slet med tiden i sitt enorme rike.
Han sammenkalte til en internasjonal konferanse i Venezia i 1881, men deltakerne klarte ikke å bli enige.
Først under et møte i Washington i 1884 godkjente 25 land Flemings forslag.
De bestemte samtidig at tidssonene ikke var absolutte, men til en viss grad skulle kunne tilpasses landenes behov.
Tidssonene ble vedtatt på en internasjonal konferanse i Washington i 1884.
Ikke alle regjeringer tok i bruk tidssonene med det samme.
Nullmeridianen, utgangspunktet for utregningen av tiden, lå nemlig i Greenwich i England.
Det såret stoltheten til enkelte av Storbritannias konkurrenter.
Til slutt seiret likevel fornuften over følelsene, og de sluttet seg til avtalen.