Den første personen som boret i is av vitenskapelige årsaker, var den sveitsisk-amerikanske geologen Louis Agassiz. Han foretok i 1840-1841 en rekke boringer på en isbre i Alpene for å dokumentere at isen beveget seg nedover fjellet.
Ved å analysere iskjerner kan forskerne åpne et lite vindu til fortiden.
Teorien om at isbreer kan bevege seg, var ny og kontroversiell, og Agassiz boret en rekke dype hull i isen, som han plasserte stolper i.
Da han vendte tilbake året etter, kunne han se at stolpene hadde flyttet seg – noe som beviste at isbreen hadde beveget seg. Selve boringene ble foretatt ved håndkraft og nådde 60 meter ned i isen.
Danske utviklet moderne analyser
Vel et århundre senere gjorde den danske klimatologen Willi Dansgaard en oppdagelse: Iskjerneboringer kunne brukes til å studere fortidens klima. Dansgaard fant i 1950-årene ut at målinger av bestemte oksygen- og hydrogen-isotoper – som var fanget i isen – avslørte hvordan klimaet hadde vært tidligere.
Isens mange lag skjuler viten om fortidens klima.
Dette kan iskjernerne fortelle oss
Analyse av iskjerner kan gi forskerne et vell av viktige opplysninger. Kjernene kan bl.a. brukes til å rekonstruere temperaturen for flere hundre tusen år siden.
Med sin nye viten foretok Willi Dansgaard en lang rekke iskjerneboringer på den grønlandske innlandsisen. Den dypeste iskjerneboringen som noensinne er foretatt, ble utført i 1998 på Antarktis i et samarbeid mellom USA, Russland og Frankrike og nådde hele 3623 meter ned.