Naturen var et urverk
Lorenz var spesialist på værprognoser, og det hadde lenge irritert ham at varslingene hans var så upresise.
Ifølge den klassiske vitenskapen som Isaac Newton hadde definert tilbake i 1687, var naturen ellers helt regelmessig. Hvis bare vitenskapsmannen kjente alle detaljene, var det ingen sak å forutse utviklingen.
«Vi kan se på universets tilstand som en virkning av fortiden og årsaken til fremtiden. For et vesen som til en gitt tid kjenner samtlige naturkrefter og alle naturelementenes posisjon, er ingenting ukjent, og for dette vesenet vil såvel fremtiden som fortiden være åpenlys».
Slik skrev matematikeren Pierre Simon de Laplace i 1814. Hans allvitende skapning ble kjent som «Laplaces demon» og levde i beste velgående blant vitenskapsfolk 150 år senere.
Generasjoner av forskere lærte at de ikke behøvde å bekymre seg for detaljer. Når naturen utviklet seg langs en rett linje, ga små unøyaktigheter i utgangspunktet for undersøkelsene også bare små svingninger i resultatet.
Slik så den vitenskapelige virkeligheten ut da Lorenz en vinterdag i 1961 puslet med et eksperiment på Bostons tekniske universitet, MIT.
Rutineforsøk ble revolusjon
Lorenz kjørte denne dagen en serie meteorologiske data gjennom en Royal McBee-datamaskin. Denne trege og grove forfaren til datamaskinen var Lorenz' svar på «Laplaces demon».
Han hadde fôret maskinen med tolv variabler som har betydning for utvikling i værsystemer: lufttrykk, vindretning, temperatur osv. Nå skulle maskinen regne ut perfekte værprognoser.
I løpet av dagen fikk Lorenz behov for å gjenta siste del av en prosess. På utskriften av det første forsøket bladde han seg frem til tallene midtveis i beregningen og tastet dem inn i maskinen.
Så satte han den i gang og gikk etter kaffe. Da Lorenz kom tilbake, fikk han seg en overraskelse.
Meteorologen så at grafen for den andre gjennomkjøringen var helt annerledes enn den første. Linjene begynte samme sted, men så utviklet de seg i forskjellig retning.
Lorenz klødde seg i hodet. Først sjekket han om maskinen hadde gått i stykker. Men så gikk det opp for ham at det var tallene som gjorde utslaget.
Maskinen regnet med seks desimalers nøyaktighet, men bare de tre første kom med på utskriften og ble brukt i den nye gjennomkjøringen.
Ifølge klassisk fysikk betydde ikke avrundingen noe: En liten upresishet i utgangspunktet burde bare gi et lite utslag på resultatet. Men papiret i Lorenz' hender sa noe annet.