Pilen kunne ikke peke på andre enn J. Robert Oppenheimer (1904–1967) da kappløpet med Nazi-Tyskland om å lage det første atomvåpenet skulle vinnes.
Oppenheimer ble leder av USAs atomvåpenprogram, det såkalte Manhattan-prosjektet, og drivkraften bak konstruksjonen av de første atombombene.
Neste stopp etter Hiroshima var den enda mer dødbringende hydrogenbomben. Her sa Oppenheimer stopp, og så var han ute i kulden og i kommunistjegernes søkelys.
Her kan du lese alt om Oppenheimers vei fra barneskolens kjemisal til atombomben og hvordan pasifismen innhentet ham.
Tidlig om morgenen 16. juli 1945 lå J. Robert Oppenheimer på magen på bakken i en bunker i den golde ørkenen Jornada del Muerto (oversatt fra spansk: «Den døde manns reise») i New Mexico.
Den 41 år gamle amerikanske fysikeren stirret forventningsfullt sørøstover mot prøvebomben «The Gadget». Den var plassert på toppen av et 20 meter høyt ståltårn ca. 9 km unna.
De siste to årene hadde Oppenheimer ledet arbeidet med å utvikle verdens første atombombe sammen med et team på i alt 3500 forskere i den lille ørkenbyen Los Alamos, som lå 330 km nord for testområdet.
Nå skulle prøvebomben avsløre om Oppenheimer og co. hadde regnet riktig da de konstruerte historiens dødeligste våpen.
Vidunderbarnet elsket vitenskap og poesi
Sammen med sin «kollega» i nazistenes atomprogram, Werner Heisenberg, tilhørte Oppenheimer den absolutte eliten innen teoretisk fysikk i selskap med andre genier som Albert Einstein og Niels Bohr.
Julius Robert Oppenheimer ble født inn i en jødisk familie i New York med tyske aner den 22. april 1904.
Han var et usedvanlig begavet barn som leste Platon og Homer på gammelgresk, skrev poesi og gjorde fysikk- og kjemieksperimenter i skolelaboratoriet bare ti år gammel.
I 1922 ble Oppenheimer tatt opp ved Harvard University. Foruten hovedfaget kjemi tok den vitebegjærlige 17-åringen også fag som filosofi, fransk litteratur, engelsk og historie.
Etter Harvard kastet Oppenheimer seg over fysikken. I 1925 dro han til England for å studere ved Cambridge Universitys velrenommerte fysikk-institutt, Cavendish Laboratory.
Den unge mannen utmerket seg faglig, men sosialt gikk det ikke like godt.
«Jeg var alltid misfornøyd og hadde ingen forståelse for andre mennesker. Jeg var veldig lite ydmyk når det gjaldt verdens realiteter», sa den voksne Oppenheimer senere om sitt unge jeg.
Robert Oppenheimer tok sin doktorgrad i teoretisk fysikk ved universitetet i Göttingen. Under sitt ni måneder lange opphold på det tyske universitetet fikk amerikaneren utgitt syv vitenskapelige artikler. Han skrev sin avhandling om den fotoelektriske effekten i hydrogen og røntgenstråler på bare tre uker.
Flørt med kommunismen
Da Oppenheimer var en ung mann, ble tanken om et kommunistisk samfunn drøftet inngående. Samtidig var 1930-årenes økonomiske krise en tid da nøden blant de fattige var stor. Derfor var ikke kommunismen så fjern en utopi som den ble under den kalde krigen etter 2. verdenskrig.
I 1928 vendte 23-åringen Oppenheimer tilbake til USA. I California ble han ansatt som adjunkt ved universitetene Caltech i Pasadena og Berkeley i San Francisco.
Privat bodde han på en ranch i New Mexico. Oppenheimer satte ørkenen like høyt som fysikksalen. «Mine to store kjærligheter er New Mexico og fysikk. Bare synd at de to ikke lar seg forene», sa han.
I 1936 dukket det opp en tredje kjærlighet i form av den vakre 22 år gamle psykiatristudenten Jean Tatlock. Hun var medlem av USAs kommunistiske parti (CPUSA), og snart infiltrerte venstreorientert politikk også Oppenheimers liv.
«I slutten av 1936 begynte mine interesser å endre seg. Jeg begynte å forstå hvor sterkt politiske og økonomiske begivenheter kan påvirke folks liv», uttalte han senere.
Forholdet til Jean Tatlock holdt ikke – selv om de var gode venner helt frem til 1944, da hun begikk selvmord. I 1939 møtte Oppenheimer den tysk-amerikanske biologen Katherine «Kitty» Vissering Puening, som også var medlem av CPUSA, og i 1940 ble hun hans kone.
Oppenheimer i FBIs søkelys
De første notatene i FBIs saksmappe om Oppenheimer er datert langt tilbake i trettiårene. Senere vokste overvåkingen til det absurde med registrering av hvert skritt Oppenheimer tok.
Etter eget utsagn var Oppenheimers flørt med kommunismen «veldig kortvarig og veldig intens», og han ble aldri medlem av USAs kommunistiske parti.
Hans bånd til venstreorienterte kretser gjennom bl.a. konen Kitty og broren Frank Oppenheimer fikk FBI til å holde øye med fysikeren, som i mellomtiden var blitt professor ved universitetet i Berkeley.
FBI avlyttet hjemmet hans fra 1941 av. Saksmappen om ham endte opp på flere tusen sider og konkluderte at han hadde «sympati med kommunistene».
Saksmappen var likevel ikke nok til å få den geniale fysikeren avskjediget.
Noen måneder etter Japans angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941 og USAs inntreden i 2. verdenskrig ble Oppenheimer tilsatt som teknisk leder for det største vitenskapelige prosjektet verden noen gang hadde sett.
Det såkalte Manhattan-prosjektet ble lansert av president Franklin D. Roosevelt og ble i all hemmelighet koordinert fra et diskret kontor på Manhattan i New York – derav navnet.
Oppgaven gikk ut på å utvikle verdens første atombombe før tyskerne lyktes med det samme.
Derfor smuldret Tysklands atombombeprogram
Allierte eksperter demonterer tysk atomreaktor i 1945. Det tyske anlegget lå gjemt i en hule i fjellet i byen Haigerloch i Sørvest-Tyskland.
Drivkraften bak Manhattan-prosjektet i USA var frykten for at tyskerne skulle få tak i dommedagsvåpenet. De amerikanske forskerne måtte nå målet før nazistene. Ryktet om tyskernes nært forestående atombombe viste seg likevel å være sterkt overdrevet.
Niels Bohr banet vei for atombomben
Oppenheimer og den øverste lederen av Manhattan-prosjektet, general Leslie Groves. Arbeidet med Manhattan-prosjektet tok hardt på den hengslete forskeren, som kom helt ned i 52 kg.
Teorien bak atombomben var basert på en vitenskapelig artikkel som den danske fysikeren Niels Bohr skrev i 1939.
I artikkelen skrev Bohr at det var mulig å frigjøre en ufattelig energi med riktig mengde uran-235, en sjelden isotop av grunnstoffet.
Spørsmålet var hvor mye uran som skulle til. Det hadde Oppenheimer regnet ut. Ifølge ham skulle det hundre kilo uran-235 til for å skape en kjedereaksjon som var sterk nok til å utløse en eksplosjon. Det skulle senere vise seg at 64 kg var nok til å få en atombombe med urankjerne til å eksplodere.
Hos Manhattan-prosjektets øverste leder, general Leslie Groves, var det ingen tvil: Enten han var kommunistsympatisør eller ikke, ville USA aldri få bygget en atombombe uten Oppenheimer.
Manhattan-prosjektet i tall
Testbomben «The Gadget» rett før prøvesprengningen.
Manhattan-prosjektet varte fra 1942 til 1945 og sysselsatte et svimlende antall fysikere, kjemikere, ingeniører og studenter på hemmelige fabrikker fordelt over hele USA.
Prosjektets beste ingeniører og fysikere holdt til på et hemmelig sted utenfor Los Alamos i New Mexico-ørkenen. Her styrte Oppenheimer slagets gang som vitenskapelig leder.
Området åpnet i mars 1943, og på bare halvannet år vokste antallet ansatte som bodde i området, fra ca. 100 til ca. 3500 personer.
2,2 milliarder dollar kostet det den amerikanske regjeringen å utvikle atombomben.
130 000 mennesker var ansatt i Manhattan-prosjektet fra 1942 til 1945.
3 primærområder dannet rammen om arbeidet med Manhattan-prosjektet: Oak Ridge i Tennessee, Hanford i Washington og Los Alamos i New Mexico.
64 kg uran-235 ble produsert til atombomben Little Boy ved prosjektets gigantiske fabrikkanlegg K-25 og Y-12 i byen Oak Ridge i Tennessee. Ved Hanford-anlegget sør for byen Seattle produserte amerikanerne en ukjent mengde plutonium til testbomben The Gadget og atombomben Fat Man.
18 000 atomstridshoder hadde USA til rådighet på slutten av 1950-tallet.
Oppenheimers samvittighet
Det var ingenting i Oppenheimers liv før Manhattan-prosjektet som gjorde ham til det naturlige valget som leder av et avansert våpenprosjekt. På den annen side har det blitt sagt om ham at han ikke ville kunne lede og fordele arbeidet i en pølsevogn.
Likevel husker mange av de fysikerne som hadde et nært samarbeid med Oppenheimer under Manhattan-prosjektet, hans innsats som en allestedsnærværende inspirator.
På dette tidspunktet var Oppenheimers holdning til atomvåpen uforbeholden: Fra studietiden i Göttingen kjente han det høye faglige nivået hos de tyske forskerne altfor godt. Og som jøde var han aldri i tvil om naziregimets bunnløse ondskap.
En av Oppenheimers gamle klassekamerater, Isidor Rabi, takket nei til hans oppfordring om å delta i Manhattan-prosjektet. Isidor Rabis begrunnelse var at han ganske enkelt ikke ønsket at tre århundrers forskning på teoretisk fysikk skulle ende med et masseødeleggelsesvåpen. Men Oppenheimer svarte helt uten samvittighetskvaler:
«For meg handler det først og fremst om å utvikle et militært våpen som har en viss tyngde i en krigstid. Jeg tror ikke at nazistene har gitt oss muligheten til ikke å fullføre den utviklingen.»
Aldri mer den samme
TV-klipp fra 1965 der Oppenheimer forteller om sine følelser og tanker etter den vellykkede atomprøvesprengningen i 1945.
Den 30. april 1945 begikk Adolf Hitler selvmord i bunkeren sin, og åtte dager senere kapitulerte Nazi-Tyskland. Men til tross for at verdenskrigen definitivt nærmet seg slutten, fortsatte den amerikanske regjeringen – nå under ledelse av Harry S. Truman – arbeidet med atombomben.
Tre måneder senere, den 16. juli 1945, lå Oppenheimer på bakken i bunkeren sin i New Mexico-ørkenen og ventet for å se om testbomben hans var en blindgjenger, eller om den ville sprenge verden inn i atomalderen.
«Jeg har blitt døden, den som ødelegger verdener.» J. Robert Oppenheimer i 1965
Klokken 05:29:45 eksploderte den 2500 kg tunge, kulerunde testbomben i en kjedereaksjon av destruktiv kjernefysikk.
I kjølvannet av detonasjonen lyste en gigantisk ildkule opp morgenhimmelen med et kritthvitt lys. En orkan av glohet luft braste gjennom området, og 40 sekunder etter detonasjonen fulgte en trykkbølge og et gigantisk brak som kunne høres 320 km unna.
Oppenheimer betraktet den 12 km høye soppskyen som vokste på himmelen over testområdet, med en blanding av stolthet og ærefrykt.
«Verden blir aldri den samme igjen», mintes den amerikanske fysikeren flere år senere at han hadde tenkt rett etter eksplosjonen, mens en linje fra en hinduistisk tekst runget i hodet hans:
«Jeg har blitt døden, den som ødelegger verdener.»
Det går av i vask
Hemmelighetskremmeriet var ekstremt på Manhattan-prosjektet. Kvinnen i forgrunnen, Gladys Owens, ante ikke at hun hadde arbeidet med anrikning av uran under 2. verdenskrig. Det fant hun først ut da hun så seg selv på dette bildet under en rundvisning 50 år etter at hun hadde arbeidet på Manhattan-prosjektet.
Mindre enn en måned etter at Oppenheimer ble far til verdens første atombombe, slapp det amerikanske flyvåpenet to atombomber – Little Boy og Fat Man – over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki hhv. den 6. og 9. august 1945.
Omtrent 250 000 japanere døde, og 2. verdenskrig nådde sin voldelige slutt.
«Jeg føler at jeg har blod på hendene», sa Oppenheimer til president Harry S. Truman da han besøkte Det hvite hus like etterpå. Svaret fra USAs mektigste mann skal ha vært iskaldt:
«Ta det med ro, det går av i vask.»
I sin naivitet hadde Oppenheimer håpet at utviklingen av atombomben ville skape fred på jorden.
Men bomben skapte ikke en ny og åpen verden. Tvert imot, den satte i gang et vanvittig våpenkappløp mellom USA og Sovjetunionen som kastet de to supermaktene ut i en lang og utmattende kald krig.
Oppenheimer arbeidet aktivt for nedrustning og større åpenhet rundt USAs atomvåpenprogram som leder av et rådgivende utvalg under den amerikanske atomenergikommisjonen.
Han var også en innbitt motstander av USAs utvikling av hydrogenbomben og ble en stor talsmann for internasjonal atomvåpenkontroll.
«Uten en verden med internasjonal våpenkontroll kan det ikke bli noen permanent fred, og uten fred vil det oppstå atomkrig», sa han.
Oppenheimer døde av halskreft 18. februar 1967 – 62 år gammel. Over 600 mennesker møtte opp i begravelsen en uke senere, deriblant nobelprisvinnere, politikere, høyt dekorerte generaler og verdensberømte vitenskapsmenn.
Blant talerne var den amerikanske diplomaten George Kennan, mannen bak USAs oppdemningspolitikk overfor Sovjetunionen og en av Oppenheimers nære venner.
«Ingen følte sterkere den grusomme byrden av de dilemmaene som ble skapt av menneskenes nylige erobring av en makt over naturen som på ingen måte sto i forhold til deres moralske styrke», sa Kennan før han tilføyde:
«Men ingen så tydeligere de farene som dette voksende misforholdet utsatte menneskeheten for.»
Offer for heksejakt
Oppenheimer-høringen gjenskapt til Christopher Nolans film fra 2023. Sikkerhetshøringen varte i fire uker og var ikke åpen for offentligheten. Cillian Murphy (kjent fra blant annet «Peaky Blinders») spiller tittelrollen som Oppenheimer.
Etter 2. verdenskrig ble Robert Oppenheimer leder av General Advisory Committee, som hørte inn under USAs atomenergikommisjon (AEC).
Oppenheimer var en frittalende motstander av USAs utvikling av hydrogenbomben, som ble påbegynt i 1949 og testet tre år senere.
Motstanden mot hydrogenbomben ga ham mange fiender – blant dem formannen for AEC, Lewis Strauss, som så utviklingen av hydrogenbomben som avgjørende for USAs sikkerhet.
«Jeg kan ikke gjøre jobben min så lenge Oppenheimer er tilknyttet AEC», sa Strauss til USAs president Truman.
I 1954 iverksatte Strauss og AEC en sikkerhetshøring av Oppenheimer. Den skulle avklare hvorvidt han noen gang hadde vært medlem av USAs kommunistiske parti.
Under høringene ble det aldri bevist at Oppenheimer hadde vært medlem av partiet og dermed utgjorde en sikkerhetsrisiko.
Likevel ble atombombens far fratatt sin sikkerhetsklarering og måtte dermed trekke seg fra AEC.
Avhøret av Oppenheimer har i ettertid blitt beskrevet som en farse drevet av grunnløse beskyldninger og ondskapsfull personforfølgelse uten grunnlag i virkeligheten.
Denne mørke skampletten på Oppenheimers liv og karriere ble først vasket bort i 2022. Da trakk den amerikanske regjeringen offisielt tilbake den 68 år gamle beslutningen om å fjerne Oppenheimers sikkerhetsklarering.
Oppenheimer gjenopplives i stor Hollywood-film
Den 21. juli har Christopher Nolans film «Oppenheimer» verdenspremiere.
Filmen skildrer J. Robert Oppenheimers kappløp mot tiden for å lage verdens første atombombe.
Forventningene er også denne gangen store til Christopher Nolan, som har regissert andre spektakulære storfilmer som «Dunkirk», «Interstellar» og «The Dark Knight».