I 1860, året etter utgivelsen av sin berømte bok Artenes opprinnelse, skrev Charles Darwin til en venn: “Bare synet av en påfuglfjær gjør meg syk!”
I Artenes opprinnelse satte Darwin frem teorien om at individer med fysiske fortrinn overlevde lettere, og at disse fordelene ble overført til avkommet.
Darwins problem var at påfuglhannens store, fargerike hale umulig kunne være noen fordel: Rovdyr hadde lettere for å oppdage hanner med store haler, og halene burde derfor bli mindre etter hvert. Men det ble de ikke.
Det tok Darwin over ti år å forstå nytten av påfuglens fjærprakt.
Teorien om seksuell seleksjon
Først i 1871 løste Darwin gåten med teorien om seksuell seleksjon i boken Menneskets avstamming, som fastslår at hos arter, som f.eks. påfugler, er evnen til å imponere hunnene og få mye avkom hurtig viktigere enn å leve lenge.
Med det nye begrepet revolusjonerte Darwin nok en gang biologien. Han understreket at noen dyrearter, som mennesket, også valgte make ut fra utseendet.
Han skrev blant annet: “Evnen til å sjarmere hunnene er i noen tilfeller viktigere enn evnen til å beseire andre hanner i kamp.”
