Freud var besatt av sex: Slik endret han psykologien for bestandig

Legen måtte opp under kjolen

Sigmund Freud ble født i 1856 i keiserriket Østerrike.

Drømmen var å dra til sjøs som Charles Darwin og vende hjem med revolusjonerende teorier om menneskehetens eksistens. Også Kristoffer Columbus ble et av hans store idoler.

Freud var 17 år da han i 1873 begynte på medisinstudiet ved universitetet i Wien.

Etter studiene arbeidet han på flere anstalter for sinnslidende, før han i 1886 åpnet egen praksis.

Kontoret i Wien ble snart fylt med kvinner som datidens legevitenskap hadde diagnostisert som «hysteriske».

Blant leger ble det regnet som et faktum at kvinner var helt prisgitt sine følelser.

Enkelte utviste så store humørsvingninger at de fikk diagnosen «hysteri», som kunne anta mange former.

Legene var særlig på vakt når ofrene viste tegn på melankoli, for det gikk ut over deres evne til å føde barn, mente ekspertene – og nettopp barn var kvinnens viktigste oppgave i livet.

Fagfolk hadde på slutten av 1800-tallet kommet frem til at den beste kuren mot hysterisk melankoli var orgasme.

Kvinners skjøre humør kunne stabiliseres med utløsninger, og ettersom ektemennene hadde vist seg ute av stand til å levere den seksuelle tilfredsstillelsen, påtok fagfolk seg å utføre oppgaven.

De masserte i vei – først med hendene og fra 1880-årene med dr. Joseph Granvilles elektriske massasjeapparat kalt «Granvilles hammer».

Freud trodde imidlertid ikke på at hysteri kunne kureres så lett; lidelsen eksisterte i pasientens sinn, og derfor var fysisk behandling nytteløs.

Inspirert av franske psykiatere eksperimenterte han med hypnose, men etter noen år begynte han å tvile på metoden.

En opplevelse med en pasient fikk ham til å gi den opp:

«Da hun under en hypnotisk seanse holdt på å våkne, kastet hun armene sine rundt halsen på meg. Jeg var beskjeden nok til ikke å tilskrive handlingen min uimotståelige tiltrekningskraft», forklarte Freud.

Hypnosen, som skulle ha hjulpet pasienten med å finne årsaken til sin lidelse, hadde i stedet resultert i en uønsket handling.

«Det var nødvendig å slutte med hypnose», konkluderte Freud.

Han gikk nå i gang med å utvikle den såkalte psykoanalysen, som skulle bli hans største bidrag til helsevitenskapen.

Samtaler ble porten til sinnet

Sigmund Freud oppdaget den terapeutiske samtalens muligheter ved en tilfeldighet.

En eldre kollega i Wien forsøkte å behandle en velstående kvinne ved navn Bertha Pappenheim, som led av hallusinasjoner, lammelser og ukontrollerbare hosteanfall.

Også han prøvde først med hypnose, men da pasientens tilstand bare ble verre, lånte den lettere oppgitte legen sitt øre til frøken Pappenheim.

Hun fikk lov til å granske sitt indre og snakke om alt som falt henne inn – uten å bli avbrutt.

Med tiden ble symptomene hennes svakere, noe hun tilskrev «talekuren», som hun kalte behandlingen.

For Freud var Pappenheims eksempel en åpenbaring. Samtaler kunne åpne opp for alt det som skjulte seg i pasienters underbevissthet, og som var årsak til deres lidelser.

Tankene var revolusjonerende, for til da hadde ingen kommet på å koble menneskers drifter og fortrengte følelser sammen med deres mentale helse eller evne til å ta beslutninger.

Fremover viet Freud seg «psykoanalyse», som han kalte behandlingsmetoden, og det eneste han beholdt av hypnosen, var divanen, der pasienten kunne ligge avslappet og snakke uten å bli distrahert av øyenkontakt.

Freuds verk om psykoanalysen ga ham et navn uten for Østerrikes grenser.

I bøkene kom han med eksempler fra sine samtaler med pasienter, men anonymiserte dem for å unngå skandaler – for Freud tiltrakk nemlig kvinner som frekventerte Wiens øvre sosiale lag.

Bertha Pappenheim ble for eksempel til Anna O., og Ida Bauer fikk pseudonymet Dora.

Kvinner skulle underkaste seg

Freud brukte store deler av sitt voksne liv på å utvikle teorier som ble svært populære i hans samtid.

Men det falt ham aldri inn at hans personlige følelser og opplevelser i barndommen kanskje nettopp var personlige, og at andre mennesker bar rundt på annet tankegods.

Slike påstander avviste han som fortrengning.

Selv om han ble 1900-tallets mest kjente navn innenfor psykologien, klarte han ikke å fri seg helt fra fortiden.

Freuds syn på kjønnsroller var for eksempel dypt konservativt. Kvinnen skulle underkaste seg mannens vilje, slik tradisjonen var i jødiske kretser.

Når han behandlet kvinnelige pasienter, var målet alltid at de skulle akseptere sin skjebne som hustru og mor.

At det var forskjell på menn og kvinner, kom tydeligst frem i Freuds syn på homofili.

Han oppfattet seksuell tiltrekning mellom menn som en forståelig og uunngåelig del av den menneskelige psyke.

Lesbiske bånd mellom to kvinner regnet han derimot som unaturlige, ettersom mannen dermed mistet sin ledende plass i verden.

Freud fant det derfor nødvendig å gripe inn da favoritten blant hans seks barn – datteren Anna – sto frem som lesbisk.

Behandlingen gikk blant annet ut på at Anna Freud måtte ligge i timevis på farens divan mens han hørte henne utpensle alle sine erotiske fantasier.

Men alle anstrengelser var forgjeves – datteren forble lesbisk.

Sex var nøkkelen til alt

Selv om Freud ikke mente at «hysteri» kunne kureres med et massasjeapparat, var han enig med sine kolleger i at kvinnenes problemer hadde noe med deres seksualitet å gjøre.

Han hevdet at pasientenes psykiske tilstand hang sammen med deres seksualdrift – en drift han påsto at barn allerede utviklet i løpet av sine første leveår:

«Det er åpenbart min skjebne å opp-dage det innlysende: At barn har seksuelle følelser som enhver amme vet og at nattens drømmer handler like mye om oppfyllelse av ønsker som dagdrømmer», skrev han til en venn.

Seksualdrifter og medfølgende psykiske problemer rammet ikke bare kvinner, oppdaget Freud etter hvert som også menn innfant seg på venteværelset hans.

Snart ble han overbevist om at alle barn hadde denne følelsen, som han døpte «ødipus-komplekset» – oppkalt etter den greske sagnkongen Ødipus, som hadde et seksuelt forhold til sin mor.

Ut av ødipus-komplekset vokste en hel serie av mentale tilstander etter hvert som Freuds teorier tok form.

Ifølge ham opplevde jenter penismisunnelse når de oppdaget at de ikke fysisk var i stand til å ha sex med sin mor. Dermed rettet de i stedet sin seksuelle oppmerksomhet mot faren.

Teorien om penismisunnelse fikk kritikken til å hagle over Freud.

Særlig Europas feminister ble sterkt provosert over at han med sin diagnose sykeliggjorde kvinner og dermed gjorde kvinneundertrykkelse akseptabelt.

Men Freud fortsatte arbeidet like iherdig som før.

Mange mentale lidelser skyldtes ifølge Wiens mest etter- spurte lege at barndommens ubevisste drift aldri hadde forsvunnet og blitt erstattet av en mer moden seksualitet.

Via psykoanalyse kunne han løsne opp pasientens ubevisste trang, og dermed ble porten til helbredelse åpnet.

Også utenfor feministkretser vakte Freuds teorier oppstandelse – nemlig i den generasjonen av menn og kvinner som hadde vokst opp i victoriatidens England og på det like tilknepte europeiske kontinentet.

Her var selv den minste hentydning til sex tabu, og komplett uvitenhet om kjønnslige drifter ble regnet som en dyd.

Likevel tiltrakk Freud en voksende skare av tilhengere. Uansett om folk hatet eller hyllet Freud, var den dristige østerrikske legen på alles lepper.

Beundrer reddet Freud fra Hitler

Mens Freud veltet seg i suksess, endret Europa karakter. I 1933 kom Adolf Hitler til makten i Tyskland, og antisemittismen spredte seg til Østerrike.

Selv om Freud ikke praktiserte religionen, tilhørte han fortsatt jødedommen, som i hans øyne var mer en rase enn en trosretning.

Det synet var nazistene helt enige i – de innførte en rekke særlover for jøder som skilte dem fra resten av befolkningen.

«Hvilket fremskritt vi har gjort. I middelalderen ville de ha brent meg. Nå nøyer de seg med å brenne bøkene mine», uttalte Freud ironisk om de tyske nazistenes fremferd.

Men i likhet med alle andre østerrikske jøder havnet han i fare da tyske tropper marsjerte inn i Østerrike i 1938.

Freuds tilhengere i utlandet begynte å planlegge hvordan de skulle bringe den store tenkeren utenfor nazistenes rekkevidde.

Den mest innflytelsesrike var Freuds tidligere pasient prinsesse Marie Bonaparte – etterkommer etter den franske keiser Napoleon Bonaparte.

Etter lange forhandlinger gikk de nazistiske myndighetene med på at Freud og familien kunne forlate Det tredje riket.

Sammen med kone og barn flyktet Freud til Paris og videre til London. Med på flyttelasset hadde han den berømte divanen.

Han åpnet ny praksis i London, men holdt det ikke gående så lenge.

Gjennom en årrekke hadde Freud hatt kreft i kjeven, og nå slo sykdommen ut i full blomst.

Han døde 23. september 1939, da smertene ble så uutholdelige at han tok en overdose morfin.

På dødstidspunktet hadde andre verdenskrig pågått i fire uker. Fire av Freuds søstre døde i tysk fangenskap.

Psykoanalysens far etterlot seg kontroversielle teorier som etter krigen ble opphøyet til sannheter, men i dag er de stort sett avskrevet.

Enkelte moderne kritikere mener sågar at Freuds metode var å dikte opp diagnoser som han deretter forsøkte å helbrede pasientene sine for.

Slik endte han med å tre i sitt gamle forbilde Kristoffer Columbus’ fotspor:

Han hadde åpnet vinduet til en helt ny verden – uten at han forsto hva han egentlig hadde oppdaget.