Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Rosenkorsets brødre endret vitenskapen

En hemmelig orden sto bak en rekke mystiske skrifter som våget å sette spørsmålstegn ved eldgammel viten på 1600- og 1700-tallet. De kontroversielle ideene kom til å endre vitenskapen for alltid.

Shutterstock

Christian Rosenkreutz ble møtt med hånlige smil og latterliggjøring uansett hvor han dro på sin rundreise i de europeiske konge- og fyrstedømmene.

Den tyske legen hadde oppholdt seg i arabiske land og var ivrig etter å fortelle Europas lærde om de ulike tankene om filosofi, matematikk og magi som han hadde støtt på.

Men ingen tok ham særlig seriøst.

De for­stokkede europeiske lærde hang igjen i middelalderens kirketro og utenatlære, og Rosenkreutz trakk seg skuffet og nedtrykt tilbake til huset sitt i Tyskland.

8 rosenkreuzere dro ifølge legenden ut i verden for å åpne de lærdes øyne.

Innestengt i hjemmet sitt filosoferte Rosenkreutz videre over vitenskapens sammenheng med filosofiske spørsmål, matematikk og magi.

Men det brant fortsatt en trang i ham til å reformere hele det tilbake­stående Europa.

Etter fem år i huset trosset Rosenkreutz de lærdes motvilje og samlet åtte like­sinnede rundt seg.

Sammen satte de seg ned for å endre alle kunstarter, full-føre verdens viten om naturen og kaste lys over den katolske kirkens forvrengte moral.

De var ”Rosenkorsets brorskap” som snart dro ut for å helbrede de syke gratis. De snakket om magiens makt, og de delte sin kunnskap med andre i senmiddelalderens strengt katolske Europa.

Vitenskapen var åreforkalket

Slik lyder det i fortellingen ”Fama fraternitatis”, Rosenkorsets brorskaps program­-erklæring som kom ut i 1614 – litt over 100 år etter at Christian Rosenkreutz, ifølge skriftet, grunnla ordenen.

Teologen Johann Valentin Andreä antas å stå bak ”Fama”, men den kom ut i anonymisert form da en slik utgivelse var for kontroversiell i renessanse­tidens Europa.

En rekke manifester for Rosenkorsets Brorskap dukket opp rundt 1610. Utgivelsene beskrev ordenens ønske om å reformere vitenskapene.

Daniel Mögling

Mange påståtte rosenkreuzere holdt på med alkymi. Det handlet om å avdekke naturens gåter – og helst også formelen for gull.

Getty Images

Universitetene og klostrene var svært konservative og brukte ikke tid på observasjoner og eksperimenter, men holdt seg hovedsaklig til den lærdommen menneskets forstand kunne filosofere seg fram til.

Den katolske kirken pekte ut hekser og brant dem på bålet, og de mest utbredte metodene til å behandle og forebygge sykdommer på bestod verken av medisin eller hygiene, men av tilfeldige kostholdsråd og direkte skadelig årelating.

Tidsånden var ikke gunstig for naturviten-skapen, og kjemi og alkymi utgjorde to sider av samme sak for en tradisjonell lærd på 1500-tallet: Ingen av dem kunne forklares ved ute­lukkende å bruke filosofien – tankens kraft.

Men trangen til å utforske de nye områdene kunne ikke undertrykkes, og i ”Fama” står det skrevet at historien har bydd på ”verdige menn som med all sin styrke brøt gjennom mørket og de barbariske tilstandene og lot det være opp til oss (…) å følge etter dem”. Verdige, fordi de som Rosen­korsets brorskap jobbet for å reformere religion, kunst og vitenskap i Europa.

Alkymist brygget ny medisin

En av de verdige mennene var ifølge ”Fama” den sveitsiske alkymisten, mystikeren og legen Paracelsus.

Som vitenskapsmann i første halvdel av 1500-tallet hadde Paracelsus rykte på seg for å være fordrukken og useriøs, og helt fram til i dag har vitenskapsmenn vanskelig for å anerkjenne hans betydning for naturvitenskapen.

Paracelsus gjorde det heller ikke lett for seg selv da han ofte skrev kryptiske og ustrukturerte tekster om magi, alkymi og innviklet religion.

Alkymi betyr “den kjemiske vitenskap” og går ut på å forvandle elementene jord, ild, vann og luft til nye stoffer.

Til gjengjeld var Paracelsus banebrytende i sine tanker om og eksperimenter med kjemiske stoffer som legemidler.

Fram til da hadde leger bare brukt naturstoffer som medisin og vitenskapen bygde på eldgamle dogmer som den gresk-romerske legen Klaudios Galenos’ humoralpatologi.

Denne forståelsen av sykdom bygde på at en lidelse oppsto når forholdet mellom kroppens fire væsker – blod, slim, gul galle og svart galle – var i ubalanse.

Motstanderne beskyldte Rosenkorsets brødre for å være i pakt med Djevelen.

© Shutterstock

Behand­lingen av sykdommer gikk derfor ut på å gjenopprette balansen ved for eksempel å tappe blod fra pasienten.

Paracelsus ville også bruke naturmidler, men først etter at de hadde vært gjennom en kjemisk prosess.

Med kjemiens hjelp var naturens helende krefter for ”fantastis­ke til at de noen gang skulle bli etterforsket til bunns”, skrev han og brukte framstillingen av alkohol som et eksempel på kjemiens store potensial.

Han brukte ofte giftstoffer, kvikksølv og svovelsyre til å helbrede, og han brukte blant annet en ”søt svovelolje” til å få pasienter med smerter til å sovne.

Paracelsus ordinerte dessuten en sterkt etsende blanding av sulfat og olje til alvorlige hudsykdommer.

Behandlingene førte noen ganger til grusomme resultater, men Paracelsus’ tanke om at årsaken til sykdommen måtte diktere behandlingen var ny og bane­brytende innenfor legevitenskapen.

Lærde gjorde opp med blind tro

Vitenskapen skulle bygge på eksperimenter, observasjoner og egne erfaringer i stedet for en blind tro på gamle myter, mente mange av de vitenskapsmennene som ble forbundet med Rosenkorsets Brorskap.

Disse nye tankene gjorde imidlertid også Paracelsus upopulær, og hans problemer med autoriteter betydde at han i 1528 måtte forlate stillingen sin som statslege i Basel.

I stedet begynte han å reise rundt omkring i hele Europa, og snart florerte det historier om evnene hans til å kurere de syke.

Med sine behandlinger og sine eksperimenter med kjemisk medisin var Paracelsus en foregangsmann i opp­gjøret med tanken om at alle forhold i naturen kan forstås rent filosofisk.

Som han fortalte en gruppe studenter i Basel, kan ”ikke den medisinske kunstarten arves eller kopieres fra bøker. Den må fordøyes og spyttes ut mange, mange ganger”.

”Derfor – reis ut og opplev verden. Uansett hva du lærer, så lær det uten hån, og ikke vær flau over å gjøre det fordi du er en doktor eller en mester.

En lege kan ikke lære alt fra en høyere læreanstalt; nå og da må han snakke med gamle kvinner, bønder, sigøynere, magikere, landstrykere og alle slags fattige og tilfeldige folk – og lære fra dem. For de kan mer om slike ting enn alle de høyere læreanstaltene til sammen”.

Gaffel ble forvandlet til gull

Mens Paracelsus’ kritikk av legestanden gjorde ham upopulær i sin egen stand, ga hans mange forsøk på å lage gull ham et rykte i den okkulte verden.

Ifølge assistenten, Franz av Meissen, var gullmakeri Paracelsus’ vei ut av fattigdom, og historiene om hans evner florerte side om side med historiene om helbredelsen av syke.

”En gang helbredet han en bondekone i Ambras med et av sine mange mirakelmidler. Etter mange år kom han tilbake til det samme stedet og gikk uten å vite det inn på den samme gården. Kvinnen kjente ham igjen og var så takknemlig og rørt at mesteren ble helt overveldet av godheten i slik en enkel kvinne. Han tok en gaffel fra kjøkkenet og smurte den inn med sin gule salve. Gaffelen ble forvandlet til massivt gull”, skrev utgiveren av ”Filosofisk Phoenix”, et verk om Paracelsus” i 1682.

Paracelsus hadde formodentlig funnet et gullignende stoff under et av sine mange kjemiske forsøk der han blandet kvikksølv med svovel og tinn og andre stoffer, slik at han fikk fram et gyllent materiale.

Mange hadde vanskelig for å se forskjell, også alkymistene selv, og for Paracelsus var det uten betydning at han bare produserte ”kjemisk gull”.

Han var trolig ikke interessert i å lage gull for gullets skyld – forvandlingen av stoffene ga ham en tro på at ”et stoff kan omdannes til et annet (…), så et rått, grovt og urent stoff kan omdannes til et som er rent, raffinert og ordentlig”.

Ifølge ”Fama” var Paracelsus aldri medlem av Rosenkorsets brorskap, men hans metoder og tanker gjorde ham til et forbilde for ordenen.

Brorskapets viten-skapsmenn hadde som ham en tro på at svarene på naturens hemmeligheter måtte finnes andre steder enn i filosofiens gjetninger eller kirkens bestemmelser.

I stedet trodde de på at alle de prosessene som fant sted i menneskekroppen – mikrokosmos – kunne speiles i de prosessene som foregikk i resten av naturen og universet – makrokosmos.

Det var derfor nødvendig å studere naturen for å forstå mennesket og vice versa.

© History Archive

Rosen var et alkymistisk symbol

Christian Rosenkreutz’ etternavn henger naturligvis sammen med brorskapets symbol. Men ingen vet med sikkerhet hva rosekorset symboliserte.

Rosen ble ofte brukt i alkymien, og mange titler innen disiplinen bar navnet “rosarium” eller “rosenhave”.

For middelalderens kristne var rosen også et symbol på Jomfru Maria.

I dag oppfatter rosenkreuzernes arvtakere i bevegelsen AMORC korset som et symbol på kroppen og rosen som menneskets spirende bevissthet.

En skjult orden

Den gang var det ingen som visste – akkurat som ingen vet i dag – om Rosenkorsets brorskap noen gang eksisterte.

Men året etter at ”Fama” kom ut i 1614 fulgte en annen programerklæring, ”Confessio fraternitatis”, der tankene rundt den kommende reformen av alle kunstarter ble gjentatt med økt styrke.

Den ble utgitt noen få år før trettiårs­krigen i Europa – en krig mellom den katolske og den protestantiske delen av Det tysk-romerske riket – og den anonyme forfatteren av ”Confessio” kalte den katolske paven i Roma for ”Antikrist” – en uhørt fornærmelse av den mektige øverste lederen av kirken.

Rundt om i Europa fikk de to provoserende programer­klæringene og de alternative tankene fort begeistrede tilhengere til å stå fram.

Mysteriet og de manglende svarene rundt Rosenkorsets brorskaps eksistens betydde langt fra at interessen for ordenen opphørte etter 1615.

Tvert imot prøvde stadig flere å nå fram til brorskapet, spesielt i tyske deler av Europa. Men ingenting skjedde.

Christian Rosenkreutz ble ifølge myten hånet og spottet da han forsøkte å spre nye vitenskapelige tanker fra de arabiske landene til Europa.

© History Archive

I ”Confessio” fikk leserne til gjengjeld et hint om en av brorskapets inspirasjons­kilder da programerklæringen inneholdt et dokument som brukte flere avsnitt fra verket ”Monas hieroglyphica” av den walisiske matematikeren John Dee.

Der var det en forbindelse til en av Europas fremste mystikere som hadde tjent under dronning Elizabeth 1. av England, og som trodde at matematikk og tall var fundamentet for alt i verden.

Samtidig dyrket han den eldgamle jødiske mystikken, kabbala, og han skrev i dagbøkene sine om kommunikasjon med gode engler som ga ham evnen til å forstå sammenhengen i verden.

John Dee hadde under Elizabeth 1. hatt mulighet til å spre sine tanker om magi, noe som senere gjorde ham til en slags foregangsfigur for Europas mer eksperimentelle vitenskapsmenn.

Han dro rundt i hele det sentrale Europa og særlig til alkymistenes fristed, Praha, der han fikk anledning til å tale foran mektige menn som den tysk-romerske keiseren Rudolf 2.

Dessverre for Dee hadde ikke den engelske dronningens arvtaker, Jakob 1 av England, noen trang til å garantere frihet for folk som tenkte annerledes. Han begynte i stedet å undertrykke og ødelegge arbeidet deres.

Da Dee døde i 1608, var det derfor som fattig og utstøtt. Mistanken om at han hadde vært en sentral skikkelse i Rosenkorsets brorskap døde imidlertid aldri, og selv i dag florerer det teorier om at han kanskje var ordenens virkelige far. Hvis da brorskapet i det hele tatt fantes, selvfølgelig.

John Dee brukte et magisk diagram kalt “Guds segl” som underlag for sine krystallkuler. Med magi kunne man få innsikt i naturen, mente han.

British Museum

Lege skrev til brorskapet

Til tross for usikkerheten om hvorvidt Rosenkorsets brorskaps vitenskapelige orden overhodet fantes var det ingen tvil om at det i samtiden eksisterte en verden med opphetede diskusjoner om natur­vitenskap og magi.

Særlig tyske Michael Maier og engelske Robert Fludd – begge leger og tilhengere av Paracelsus’ arbeid – spredte og forsvarte de alternative tankene som samtidens tradisjonelle tenkere mente var til skade for vitenskapen.

Fludd hadde bakgrunn som medisiner, kjemiker og vitenskapsmann i det okkulte og trodde som paracelsisk lege på at det var mulig å forstå mennesket ved å studere naturen.

De to kunne speiles i hverandre. For eksempel mente han at alle organer i menneskekroppen svarte til stjernene og planetene på himmelen.

Fludd anså også solen som sentrum for universet – akkurat som hjertet var sentrum for kroppen – og mente at blodet måtte sirkulere rundt i kroppen slik som planetene sirkulerte rundt solen.

Det var en alternativ teori, men langt nærmere virkeligheten enn tidligere leger noensinne hadde kommet.

Brødrene var besatt av Djevelen

Både Fludd og Maier nektet for selv å være medlemmer av Rosenkorsets brorskap – hvilket ikke minsket mistanken da ordenen begynte å operere i det skjulte.

Fludd prøvde faktisk selv å komme i kontakt med brorskapet ved å skrive flere artikler som henvendte seg direkte til medlemmene og svømte over med beundring for ordenens manifester.

Men han fikk aldri svar.

De alternative vitenskapsmennene hadde knapt nok begynt å komme ut av skapet og fått programerklæringene utgitt før bevegelsen fikk en alvorlig knekk.

I bytte for pakten med Djevelen fikk ordensbrødrene tildelt magiske punger fylt med penger.

I 1619 hadde Michael Maier og andre tilhengere av Paracelsus’ lære, sammen med det protestantiske flertallet i Böhmen, fått satt inn den magikervennlige Fredrik 5. av Pfalz som ny regent i fyrstedømmet.

Hovedstaden Praha fungerte nemlig som møteplass for kabbalister, alkymister og okkulte vitenskapsmenn fra hele Europa.

Men den tysk-romerske keiseren Ferdinand 2 ønsket å gjøre fyrstedømmet katolsk igjen, og med hjelp fra de katolske regentene i regionen slo han ned et opprør, drev Fredrik 5 på flukt og gjorde det på alle måter vanskelig for folk å være alternative tenkere i Böhmen.

Episoden markerte både starten på den blodige trettiårskrigen og slutten på den korte blomstringstiden for Rosenkorsets brorskap i Tyskland. Her hadde ordenens tanker sirkulert og vunnet gjenklang i bare fem år.

Med krigens utbrudd spredte ideene seg i stedet til Frankrike – imidlertid i en litt mørkere versjon.

I Frankrike gikk ryktene fra rundt 1623 ut på at en hemmelig orden i pakt med Djevelen hadde kommet til landet.

Blant andre forfatteren Gabriel Naudé og den stridslystne jesuitten François Garasse talte om en orden som samarbeid­et med Djevelen, der medlemmene hadde lovet å avvise kristendommen og alle kirkens ritualer.

I bytte for pakten fikk ordensbrødrene tildelt magiske punger fylt med penger, imponerende talegaver for å kunne tiltrekke seg oppmerksomhet og ikke minst evnen til å kle seg, oppføre seg og snakke som de lokale uansett hvor de reiste.

Med andre ord hadde Rosenkorsets brorskap infiltrert det franske samfunnet, og Garasse påsto til og med at historien om Christian Rosenkreutz’ reise til Midtøsten betydde at ordenens viten kom fra de hedenske tyrkerne.

Han hevdet at alle brorskapets medlemmer burde henges i nærmeste galge.

Om heksejakten faktisk kostet noen liv er det ingen som vet, men vitenskapen i Frankrike var under ingen omstendigheter åpen for diskusjon.

Ordenen trakk sporene til Atlantis

Mens franskmennene beskyldte ordenen for å dyrke Djevelen, og tyske tenkere diskuterte tankene bak Rosenkorsets brorskap åpent, så tiltrakk ikke bevegelsen mye offentlig interesse i England.

Talsmannen Robert Fludd kom riktignok fra London, men han hadde gitt ut sine tanker i Tyskland, og John Dees skjebne avholdt tenkere med sans for magi og alternative ideer fra å stå fram.

Okkultisten John Dee hadde etter sigende tilknytning til Rosenkorsets Brorskap og underviste bl.a. den tysk-romerske keiseren Rudolf 2 i Praha.

© AKG-Images

Selv en av datidens store vitenskapsmenn, den engelske filosofen og forfatteren Francis Bacon, var ivrig etter å understreke sin motstand mot renessansens magikere.

Han advarte spesielt mot Paracelsus og protesterte mot alkymistenes trang til å skjule sin såkalte vitenskap bak symboler og mystikk.

Men i 1627 – året etter Francis Bacons død – fant forskere en interessant fortelling som Bacon aldri hadde gitt ut.

”Det nye Atlantis” handlet om en gruppe sjømenn som kom over et nytt og ukjent land i Stillehavet.

De kristne innbyggerne på øya hadde bygd opp det perfekte samfunn – et utopia – som hadde broderlig kjærlighet og et nytt syn på vitenskap som fundament.

Øyboerne samlet kunnskap, analyserte data og foretok eksperimenter i laboratorier, og da de syke blant sjømennene mottok behandling fra de lokale, nektet disse å ta imot betaling for legehjelpen.

Det som over­ras­ket det forliste sjøfolket mest av alt var imidlertid at alle innbyggerne i Det nye Atlantis kjente til alle europeiske språk og til alle samfunnsforhold i verden.

Da sjømennene fikk mulighet, spurte de landets guvernør hvordan innbyggerne kunne ha så detaljert kunnskap om språk, samfunn, bøker og forhold som lå så langt unna.

Svaret var at hvert tolvte år dro ”tre av brødrene fra Salomos hus (landets universitet, red.) ut for å samle kunnskap om alle vitenskaper og kunstarter og hente hjem bøker, instrumenter og nyheter”.

Denne utvekslingen ”var ikke en handel med vanlige materielle varer, men en søken etter Guds første skapning, nemlig lyset”.

Vitenskapen fikk en dytt

”Det nye Atlantis” minnet åpenbart om Rosenkorsets brorskaps ”Fama”, i alt fra detaljer om gratis legehjelp til tankene om en ny vitenskap.

Ifølge Francis Bacon var vitenskapen altfor ofte bygd på fantasifulle gjetninger og kirkens trosbaserte meninger.

I stedet burde vitenskapsmannen utforske naturen og strukturere viten etter regler slik at andre vitenskapsmenn senere kunne bygge videre på arbeidet.

Dermed grunnla Bacon kjernen i ”empirisk metode”, der viten kommer gjennom sansene og erfaringene. Vitenskapsmannens tanker minnet sånn sett om Paracelsus’ tale til studentene i Basel.

Ingen vet hva Bacon selv tenkte om Rosenkorsets brorskap, og teoriene om hans tilknytning til ordenen er mange.

Noen mener at Bacon var det engelske brorskapets grunnlegger, mens andre mener han stod bak noen av William Shakespeares verker og via symbolikk beskrev tankene bak ordenen.

Det er imidlertid kjent at Bacon bak fasaden var fascinert av naturlig magi og astrologi, og at han var med på å forme overgangen til en mer moderne vitenskap.

Sånn sett var Bacon på linje med mange andre av de vitenskapsmennene som ble satt i for­bindelse med rosenkreuzerne på 1500- og 1600-tallet.

Fra 1700-tallet begynte hemmelige selskaper og losjer å hevde at de var etter- følgere av Rosenkorsets brorskap.

Bevegelsene dyrket det okkulte og ble en slags frimurerlosje med særlig interesse for alternativ vitenskap.

Om Rosenkorsets brorskap var en oppdiktet konstruksjon blant renessansens vitenskapsmenn eller om ordenen faktisk eksisterte får man aldri vite.

Men én ting er sikkert: Tanken bak brorskapet overlevde og bidro til å få Europa inn i den moderne vitenskapen.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul