Skadeskutt stork løste trekkfuglenes mysterium

I mange tusen år grublet folk i Europa over hvor fuglene ble av om vinteren. Sov de i vintersøvn, dro de til månen, eller tok de bolig i en annen kropp? Forklaringen kom flyvende med en stork i 1822.

I mange tusen år grublet folk i Europa over hvor fuglene ble av om vinteren. Sov de i vintersøvn, dro de til månen, eller tok de bolig i en annen kropp? Forklaringen kom flyvende med en stork i 1822.

Zoologische Sammlung der Universität Rostock & Shutterstock

Da den tyske riksgreven Christian Ludwig von Bothmer den 21. mai 1822 skyter ned en hvit stork nær landsbyen Klütz i Mecklenburg, oppdager han forundret at en annen jeger også har prøvd å få has på den langbeinte fuglen. En 80 cm lang pil med jernspiss sitter boret gjennom halsen på fuglen. Pilen har gått inn ved skulderen og stikker ut nesten helt oppe ved hodet.

Von Bothmer undrer seg over sitt særegne bytte og leverer den døde fuglen til en konservator, som skal stoppe den ut. Greven aner fortsatt ikke at han denne vårdagen tilfeldigvis har bidratt til å løse et av vitenskapens store mysterier.

“Hvor skulle de ellers dra, om ikke til månen?” Den lærde briten Charles Morton (1627-1698).

Nemlig spørsmålet om hvor storker og andre fugler overvintrer når de om høsten forsvinner fra den nordlige halvkulen.

Med den skadeskutte storken er svaret bokstavelig talt dumpet ned fra himmelen – et svar som har vært underveis i mange tusen år. I dag vet vi at mange fuglearter om høsten flyr til sine vinterkvarterer i varme strøk og vender tilbake med våren. Men helt frem til begynnelsen av 1800-tallet visste ingen med sikkerhet hvor fuglene søkte hen.

Svaler kommer sovende til månen

Opp gjennom historien har en hærskare av verdens beste hjerner prøvd seg med en forklaring på trekkfuglenes forsvinningsnummer om høsten og deres tilbakekomst om våren. Teoriene har vært mange – og sett med nåtidens øyne ofte bisarre: I en avhandling fra 1684 argumenterte den lærde engelskmannen Charles Morton eksempelvis for at svalene drar til månen og tilbringer vinteren der.

“Hvor skulle de ellers dra, om ikke til månen?” spurte Morton retorisk.

Engelskmannen hadde til og med tatt seg bryet med å regne ut hvor lang tid fuglene ville bruke på å tilbakelegge den flere hundre tusen km lange reisen til jordas nærmeste nabo: med en flyhastighet på 200 km/t ville turen ta 60 dager hver vei, estimerte han.

Aristoteles var overbevist om at visse fugler om høsten transformerte seg til andre arter. Andre var av den overbevisning at fuglene gikk i dvale under vann eller kjempet mot dverger.

Statue av Aristoteles
© Ludovisi Collection/Jastrow & Shutterstock

ARISTOTELES – fuglene skifter art

Ifølge vitenskapsmannen Aristoteles fra antikkens Hellas transformerer rødstjerten seg om vinteren til en rødstrupe. På samme måte forvandler den gråbrune hagesangeren seg i den kalde tiden til en munk, en fugl med en grålig fjæprakt.

Ludovisi Collection/Jastrow & Shutterstock

Dverg kjemper med fugl
© Marie-Lan Nguyen & Shutterstock

HOMER – fuglene bekjemper dvergfolk

I antikken fremsatte dikteren Homer en teori om at tranene om høsten drar til Afrika, hvor de kjemper mot pygmeer (dvergfolk). Kampene blir utløst av at tranene raserer pygmeenes åkerjord og stjeler avlingen.

Marie-Lan Nguyen & Shutterstock

Kart over Norden, 1500-tallet
© World History Archive/Imageselect & Shutterstock

MAGNUS – fuglene overvintrer i sjøer

I sitt store verk om Nordens historie forklarte erkebiskop Olaus Magnus fra Sverige på 1500-tallet at svaler om høsten går i vinterdvale under vann. Fuglene hviler i mudderet på bunnen til våren og varmen kommer tilbake.

World History Archive/Imageselect & Shutterstock

Svaler foran månen
© Shutterstock

MORTON – fuglene drar til månen

Den lærde engelskmannen Charles Morton postulerte på 1600-tallet at svalene tilbringer vinteren på månen. De tilbakelegger den lange ferden på rundt 60 dager med en gjennomsnittlig flyhastighet på 200 km/t, mente han.

Shutterstock

En så imponerende fart kunne fuglene ifølge Morton oppnå fordi de på lange strekninger flyr i tynn luft uten stor motstand. På det meste av reisen sover fuglene, og de våkner først når de kjenner kulden på månen.

At svalene skulle søke seg til månen, var helt i tråd med en forestilling som var utbredt på Mortons tid. Her het det seg at alle planetene og andre himmelobjekter i solsystemet – også sola – er bebodde og frodige med brusende elver og vidstrakte skoger. Den gode Gud ville neppe ha brydd seg med å lage fremmede kloder og så bare la dem ligge øde, lød resonnementet.

Fugler feller fjærene

Mens Morton pekte på månen som svalenes vinterkvarter, hadde den greske filosofen og vitenskapsmannen Aristoteles allerede på 300-tallet f.Kr. kommet med en annen forklaring. I 10-bindsverket Historia animalium (Oversikt over dyrene), som frem til middelalderen sto som et av de viktigste verkene om naturen, beskrev grekeren rundt 140 fuglearter.

Om storken fortalte Aristoteles at den går i dvale om vinteren. Men når det gjelder svalene, var grekerens forklaring en anelse mer komplisert: I løpet av høsten feller de fjærene og overvintrer nakne i f.eks. murverk eller trær eller under vann.

Død stork

Titusenvis av de fredede storkene blir hvert år skutt av krypskyttere under migrasjonen fra Afrika til Europa.

© Birdlife.org

Ifølge Aristoteles forholder det seg annerledes med rødstjert og rødstrupe. Her forklarte vitenskapsmannen at rødstjerten om vinteren skifter fjærdrakt og art og forvandler seg til en rødstrupe. På samme måte transformerer hagesangeren seg til en munk, en annen fugl i sangerfamilien, som er bedre i stand til å holde ut vinterkulden.

I dag vet ornitologene at rødstjerten er en langdistansetrekker som overvintrer ved Nilen sør for Sahara i Afrika. Rødstrupen, derimot, tilbringer de kalde månedene i Vest- og Sør-Europa, så Aristoteles’ antakelser er ikke tatt ut av løse luften.

Gjess vokser på trær

Forestillingen om at fugler kan anta andre skikkelser levde videre i mange århundrer. I verket Ornithologia (1603) av den italienske naturforskeren Ulisse Aldrovandi dukker det forunderlige “gåsetreet” opp, hvis frukter er langhalser – dvs. små krepsdyr som forekommer i tette klynger på f.eks. drivved og skipsskrog.

Ifølge italieneren er langhalsene hvitkinn- og ringgåsunger som i løpet av sommeren og høsten blir voksne gjess. Hvitkinn- og ringgjess er trekkfugler som hekker i de den gang ukjente arktiske områdene, og derfor hadde ingen kjennskap til gjessenes egg og unger.

Hvis langhalsen var en frukt, måtte gåsen – ganske logisk – også være en frukt. For datidens katolikker var denne forbindelsen særdeles beleilig. I fastetiden fikk kristne nemlig ikke spise kjøtt, men gjess kunne de altså saktens sette tennene i.

Storkepar bygger rede på tak

Hvis storken bygger rede på taket av et hus, forhindrer det ifølge gammel folketro lynet i å slå ned.

© Shutterstock

Babyer kommer da med storken

I folketroen er storken en lykkebringer som kommer med det nyfødte barnet. Helt frem til 1900-tallet dekket myten over den uhørte sannheten om barnets tilblivelse.

Som den første kommunen i Danmark forbød Københavns kommune i 1907 lærerne å forklare skolebarn at det er storken som kommer med de nyfødte barna. I stedet ble lærerne instruert om å gi elevene den sanne biologiske forklaringen på hvordan barn blir til.

Påbudet falt mange tungt for brystet, ettersom storkemyten i århundrer beleilig hadde dekket over forplantningens kjensgjerninger og skånet bluferdige voksne fra å snakke med barna om blomstene og biene. Så langt tilbake som på 1400-tallet florerte det i Frankrike beretninger om at storken kom flyvende med den nyfødte og, som en annen julenisse, lot babyen gli ned gjennom pipa.

Myten om storken som leverandør av spedbarn har muligens røtter i eddadiktet Voluspå fra sen vikingtid. Her ble mannen skapt av asketre og kvinnen av or, mens sjelens budbringer var en stork.

I både religioner, folketro og eventyr går storken ofte for å være en lykkefugl som bl.a. knyttes til vårens komme, et langt liv og gode varsler.

Svaler sover på sjøbunnen

Spesielt Aristoteles' teori om at svalen går i dvale under vann viste seg å vare lenge. I verket Historia de gentibus septentrionalibus (De nordiske folks historie) fra 1555 fortalte erkebiskop Olaus Magnus at flokker av svaler samler seg over elver og innsjøer om høsten. Her klumper fuglene seg tett sammen, vinge mot vinge, og dykker deretter under vannoverflaten i en sammenfiltret klump.

Sovende og nedsunket i mudder forblir fuglene på bunnen til våren kommer. Ifølge erkebiskopen var det kjent kunnskap blant fiskere som ofte fanger svaler når de trekker garn. Mens de uerfarne tar fuglene med på land, i håp om at de snart vil livne til, lar de erfarne fiskerne ifølge Olaus Magnus svalene være i vannet fordi de vet at fuglene ellers ikke kan overleve.

Berømt forsker tar feil

Erkebiskopens landsmann, den svenske naturforskeren Carl von Linné, delte oppfatningen om at svalene går i vinterdvale på bunnen av innsjøen. Allerede som ung på 1730 tallet hadde von Linné blitt internasjonalt anerkjent for sitt banebrytende system for klassifisering av planter, dyr og mineraler.

Under sine forelesninger likte han å fortelle historien om at han en høst selv hadde sett låvesvaler i en sivskog. Her satt de svarte fuglene med den lange stjerten og de spisse vingene på svaiende siv, hvorfra de forsvant ned under vannoverflaten.

Stork truffet av pil

En stork med en pil gjennom halsen løste mysteriet om hvor fuglene flyr om vinteren.

© Zoologische Sammlung der Universität Rostock & Shutterstock

Etter at nysgjerrige sjeler hadde endevendt flere innsjøer uten å finne så mye som en enslig svale, oppga imidlertid von Linné teorien sin. Et eksperiment utført av den skotske forskeren John Hunter på slutten av 1700-tallet bidro til å gi teorien dødsstøtet. På høsten låste han en flokk svaler inne i et rom med nok føde og et vannbasseng så fuglene kunne overvintre. Men i løpet av månedene unnslapp alle fuglene unntatt en som Hunter slapp fri. Forsøket hadde ikke gitt noe svar.

Hvordan von Linné – og før ham Aristoteles – overhodet kom på ideen om at svalene går i dvale under vann, er ukjent. Men forklaringen er kanskje at de første svalene om våren ofte dukker opp nettopp over innsjøene, der de flyr lavt over vannoverflaten på jakt etter insekter.

Håndfast bevis lander i Tyskland

Mysteriet om fuglene som forsvinner sporløst om vinteren begynte så smått å bli oppklart i 1797. I verket A History of British Birds (En fortelling om britiske fugler) opplyste den engelske naturforskeren Thomas Bewick at en skipskaptein hadde fortalt ham at han om våren – fra en posisjon mellom de spanske øyene Menorca og Mallorca – observerte en stor flokk med svaler fly nordover.

Basert på denne og lignende øyenvitneskildringer konkluderte Bewick med at fuglene "forlater oss om vinteren når dette landet ikke lenger kan forsyne dem med deres riktige, naturlige føde".

Mange andre røster stemte i og hevdet som Bewick at visse fuglearter trekker sørover og overvintrer under varmere himmelstrøk i Afrika, hvor de har tilgang til rikelig med matressurser. Om våren vender fuglene tilbake, lød trekkfugl-teorien, som imidlertid ikke var underbygget av håndfaste bevis.

A History of British Birds

Naturhistorikeren Thomas Bewick forklarte i sitt verk om britiske fugler at visse fugler trekker sørover om vinteren.

© Thomas Bewick & Shutterstock

I mai 1822 dumpet det endelige beviset ned fra himmelen over Tyskland. Riksgreve Christian Ludwig von Bothmer skjøt den hvite storken hvis hals var gjennomboret av en lang pil. Ved nærmere inspeksjon ved universitetet i Rostock viste det seg at pilen stammet fra Sentral-Afrika.

Med den 80 cm lange pilen i kroppen hadde den uheldige fuglen migrert over 5000 km fra det afrikanske kontinentet til Nord-Europa og derfra direkte inn i vitenskapshistorien. Den skadeskutte storken – som tyskerne døpte Pfeilstorch (pilstork) – ga selve beviset på fuglenes årstidsbestemte vandringer. I august 1822 ble fuglen derfor innlemmet i den zoologiske samlingen ved universitetet i Rostock, utstoppet og fortsatt med pilen gjennom halsen.

I løpet av 1800-tallet dukket det opp ytterligere 24 "pilstorker" i Tyskland, og alt snakk om vinterdvale, forvandlingsnumre og måneflyvninger forstummet som fuglestemmene om høsten.

LES MER OM ORNITOLOGIENS HISTORIE

Peter Bircham, A History of Ornithology, William Collins, 2014

Tim Birkhead, The Wisdom of Birds: An Illustrated History of Ornithology, Walker Books, 2008