Skandalene hoper seg opp i Nobelprisens historie

I 1888 fikk den svenske sprengstoffprodusenten Alfred Nobel et sjokk. I avisen leste han sin egen nekrolog med overskriften “Dødens kjøpmann er død”.

Avisen hadde gjort en feil – den avdøde var Alfreds bror – men nekrologen fikk rikmannen til å innse hvordan ettermælet hans kunne bli.

I testamentet sitt donerte han derfor 94 pst. av sin formue til et fond som hvert år skulle belønne personer som hadde gjort en betydelig innsats for menneskeheten.

Men selv en så nobel tanke kan til tider gå galt …

1. Diktatorer ble nominert til fredsprisen

Få Nobelpris-nominasjoner har vært så kontroversielle som Adolf Hitlers. Tysklands nazileder hadde ført an i forfølgelsen av jøder i 1930-årene, og i 1938 annektert Østerrike og Sudetland i Tsjekkoslovakia.

Overraskelsen var derfor fullkommen i 1939 da føreren ble nominert til Nobels fredspris av det svenske parlamentsmedlemmet Erik Brandt, som til overmål var antifascist.

Det viste seg at Brandts forslag var en ironisk protest fordi den britiske statsministeren Neville Chamberlain hadde blitt nominert til samme pris pga. sin avtale med Hitler om annekteringen av Sudetland.

Da det kom til stykket fikk ingen fredsprisen, for i september samme år invaderte Hitler Polen og startet dermed 2. verdenskrig.

Hitler er for øvrig ikke den eneste diktatoren som har blitt nominert til fredsprisen. To ganger ble den sovjetiske lederen Josef Stalin nominert, selv om han hadde drept millioner av sine egne. Nominasjonen var – i motsetning til i Hitlers tilfelle – ikke ironisk ment.

2. Dommerne ga seg selv prisen

I 1974 ble alle de tre store forfatterne Graham Greene, Vladimir Nabokov og Saul Bellow nominert til Nobelprisen i litteratur. De tre, som sto bak bestselgere som Lolita (Nabokov), Brighton Rock (Greene) og A Young American's Adventure (Bellow), måtte imidlertid se seg slått.

I stedet for en av de tre anerkjente forfatterne, hvis verker var oversatt til utallige språk, valgte priskomiteen å gi prisen til to forfattere som var praktisk talt ukjente utenfor hjemlandet – de to svenskene Eyvind Johnson og Harry Martinson.

Forundringen var stor i litterære kretser. Hvordan hadde de to svenskene blitt valgt foran tre litterære giganter? Én grunn kunne være at både Johnson og Martinson var medlemmer av prisutvalget og derfor var med og plukket ut vinnerne.

Saul Bellow fikk oppreisning da han to år senere, i 1976, endelig vant prisen. Greene og Nabokov fikk aldri den æren.

3. Medisinsk oppdagelse var slett ikke ny

I 1945 tildelte Nobelpriskomiteen i medisin prisen til legene Ernst Chain, Howard Florey og Alexander Fleming. De mottok prisen for “oppdagelsen av penicillin og dets helbredende effekt på flere smittsomme sykdommer”.

Dette vakte en del undring blant kolleger i den medisinske verden, for oppfinnelsen var på ingen måte ny. Flere tiår før Fleming innså at infeksjonssykdommer kunne behandles med ekstrakt fra muggsoppen Penicillium, hadde andre leger gjort den samme oppdagelsen.

De var heller ikke de første som oppdaget soppens medisinske evner. Som Alexander Fleming selv måtte innrømme, ble penicillinet til og med nevnt i Det gamle testamente, der det står: “Ta bort min synd med isop, så jeg blir ren.”

Isop er nettopp den planten som soppene som produserer penicillin, vokser på, og i årtusener hadde arabiske ryttere visst at de kunne unngå infeksjoner i sadelsår hvis de smurte seg med en blanding som inneholdt planten og dermed penicillin fra soppene.

4. Prisvinner sto bak terror

I 1978 ble Nobels fredspris delt mellom Egypts president Anwar al-Sadat og Israels statsminister Menachem Begin for Camp David-avtalen som sikret freden etter Yom Kippur-krigen i 1973.

Selv om begge ble kritisert, var det spesielt valget av Begin som falt mange tungt for brystet. Under og etter 2. verdenskrig hadde israeleren vært leder for den militante gruppen Irgun, som bl.a. sto bak bombingen av King David Hotel i Jerusalem, der nesten 100 ble drept. I 1948 ble gruppen også beskyldt for en massakre på over 100 sivile arabere i landsbyen Deir Yassin.

I 1952 hadde Begin også angivelig planlagt og delvis finansiert et bombeattentat mot Tysklands forbundskansler Konrad Adenauer. Attentatet ble forpurret fordi bomben, som var skjult i et oppslagsverk, ble oppdaget i tide. Imidlertid ble en bomberydder drept under desarmeringen.

Til tross for Begins blodige fortid fikk han likevel fredsprisen.

5. Nominert 41 ganger

Ingen har blitt nominert flere ganger enn amerikanske Gilbert Lewis. Den dyktige – men litt uheldige – kjemikeren ble nominert til Nobelprisen i kjemi hele 41 ganger i årene mellom 1922 og 1946.

Bare i 1929 ble han nominert åtte ganger. Likevel vant Lewis aldri, selv om han sto bak viktige oppdagelser som kovalente bindinger og elektronprikkmodellen.

Dessverre hadde Lewis tidligere jobbet sammen med kollegaen Walther Nernst. Mens de forsket ble de to ordentlige uvenner – i den grad at Walther Nernst fikk sin venn Wilhelm Palmær, som var medlem av Nobelpriskomiteen, til å motarbeide ethvert forsøk på å tildele Lewis den fornemme prisen.

Palmær gikk så langt som til selv å nominere Lewis til prisen tre år på rad – med en lumsk baktanke. Han nominerte nemlig Lewis for noen av amerikanerens mindre viktige arbeider. Deretter skrev han negative rapporter om forskningsresultatene for å skade Lewis' sjanser.

6. Vinnerens oppfinnelser drepte tusenvis

I 1918 fikk den tyske professoren Fritz Haber Nobelprisen i kjemi for sitt bidrag til utviklingen av Haber-Bosch-metoden, som gjør det mulig å produsere syntetisk ammoniakk og dermed også kunstgjødning i store mengder. Gjødningen kunne brukes til å brødfø verdens raskt voksende befolkning.

De fleste var enige om at Habers oppfinnelse var prisverdig og fortjente heder. Dessverre hadde den samme oppfinnelsen også vært avgjørende for Tysklands produksjon av sprengstoff under den nettopp overståtte 1. verdenskrig.

Enda verre var det at den dyktige kjemikeren også sto bak utviklingen av giftgass, som hadde drept tusenvis av soldater under 1. verdenskrig og gitt Haber tilnavnet "gasskrigens far".

Kritikere av Habers Nobelpris påpekte det groteske i at Alfred Nobel hadde grunnlagt prisen for å kvitte seg med sitt rykte som “dødens kjøpmann” – og nå ble prisen gitt til en kjemiker som hadde tusenvis av menneskeliv på samvittigheten.

7. Prismottaker svertet kollegaen

De to forskerne Camillo Golgi og Santiago Ramón y Cajal hadde hver sin idé om hvordan nervesystemet var sammensatt. Så motstridende var teoriene deres at de på ingen måte var forenlige.

Derfor kom det som et sjokk for dem begge da de i 1906 skulle dele Nobelprisen i medisin for arbeidet sitt. I sin takketale leverte Golgi et frontalangrep på Cajals teori om at nervesystemet består av millioner av enkeltceller (i dag kalt nevroner).

Golgi, som trodde at det var snakk om ett sammenhengende nettverk av celler, raste gjennom talen og avsluttet med å påpeke at Cajal slett ikke hadde fortjent noen pris – teorien hans var tydeligvis feil!

Imidlertid var det Cajal som kunne le sist. Med utviklingen av elektronmikroskopet på 1950-tallet ble teorien hans bevist én gang for alle. Cajal sa selv dette om prisen han delte med sin største vitenskapelige rival:

“For et ondt og ironisk skjebnens par, som siamesiske tvillinger forent ved skuldrene.”

8. Nazistene forbød Nobelprisen

I 1936 valgte Nobelpriskomiteen å gi den tyske journalisten Carl von Ossietzky Nobels fredspris for hans kritiske dekning av Tysklands opprustning. Nazi-Tysklands propagandaminister, Joseph Goebbels, raste og kalte tildelingen av prisen til en “notorisk landsforræder” en ren fornærmelse mot det nye Tyskland.

Ossietzkys forbrytelse besto i at han i 1931 hadde avslørt Tysklands hemmelige gjenoppbygging av det tyske flyvåpenet. Journalisten hadde kun brukt offentlig tilgjengelige kilder, men samme år ble han likevel dømt for landsforræderi og spionasje og dømt til halvannet års fengsel.

Etter prisutdelingen forbød nazistene Ossietzky å ta imot Nobelprisen og innstiftet i protest sin egen pris for kunst og vitenskap.

Carl von Ossietzky fikk derfor aldri overrakt Nobelprisen. Han ble kort etter sendt til en konsentrasjonsleir, og i 1938 døde han av tuberkulose som han hadde pådratt seg under fangenskapet.

9. Prismottaker elsket de fattiges lidelser

I 1979 ble den katolske nonnen Mor Teresa tildelt Nobels fredspris for sitt arbeid for å hjelpe de fattige i bl.a. India. Men ikke alle der var tilhenger av nonnens arbeid i slumkvartalene.

Mor Teresa hadde nemlig et syn på sykehusdrift som ikke alltid var så opptatt av å helbrede pasienter. Hun var overbevist om at de fattige hadde godt av sine lidelser.

“Det er noe vakkert i å se de fattige godta sin lodd, å lide som Kristus”, sa hun.

Derfor ble det bare gitt en beskjeden form for legehjelp på sentrene hennes, som av fagfolk ble kritisert for å sette større lit til bønn og tro enn til medisinsk behandling.

Av samme årsak var dødeligheten på nonnens sykehus høyere enn ved alminnelige sykehus i de samme områdene. Titusenvis av mennesker som kunne ha overlevd sitt sykdomsforløp, døde på Mor Teresas sykehus fordi hun mente at lidelsen ville føre dem nærmere Gud.