Slik lærte vi å tolke været
Fra observasjoner til datamodeller: Mennesket har alltid vært helt avhengig av været, og behovet for å forutsi værgudenes neste trekk har eksistert til alle tider.
Været har alltid spilt en stor rolle for blant annet landbruk, skipsfart og fiske. Derfor har mennesket i årtusener hatt et intenst ønske om å kunne forutsi værgudenes neste trekk.
I begynnelsen bygde forutsigelsene bare på observasjoner og tilfeldige målinger, men på 1700-tallet utviklet vitenskapsfolk instrumentene som la grunnlaget for at den moderne meteorologien kunne bli en reell vitenskap. Dermed kunne forskere forstå de faktorene som bestemmer værets utvikling, og lage nyttige værmeldinger, som for eksempel stormvarsler.
Aristoteles var vår ubestridte værmann i to årtusener.
.
340 f.Kr.: Antikkens skrifter gjaldt i 2000 år
I Europa var stort sett all kunnskap om været i 2000 år basert på verket «Meteorologika», skrevet av den greske filosofen Aristoteles rundt år 340 f.Kr., og senere skrifter utgitt av hans elev Theophrastus. Avgjørende ny kunnskap kom først på 1600- og 1700-tallet, da nye instrumenter til måling av for eksempel vind og temperatur ble oppfunnet.
1643-1738: Måling av lufttrykk
Bernoullis verk la grunnlaget for meteorologisk teori.
Ingen visste at luft har tyngde, før italieneren Evangelista Torricelli fant opp kvikksølvbarometeret i 1643. Han la merke til at en kvikksølvsøyle sto høyere i godt vær enn i blåst og regn. I 1714 fant Gabriel Fahrenheit ut at det gikk an å måle temperaturen i luft og vann med et kvikksølvtermometer. Det teoretiske grunnlaget ble også lagt på 1700-tallet, da sveitseren Daniel Bernoulli ga ut verket «Hydrodynamica».
1783: Ballongferd viste værgudenes luner
Ballongferder ga ny kunnskap om de kompliserte vindforholdene i høyere luftlag.
I 1783 gjennomførte Jacques Alexandre Charles den første flygningen med en ballong fylt med hydrogen. Oppfinnelsen viste seg å være svært velegnet til å samle inn meteorologiske data fra atmosfæren. Men fordi ballonger var prisgitt værgudenes luner, sendte de første ballongskipperne opp små prøveballonger før de lettet selv.
1806-1849: Utveksling av værdata
Telegrafen ga rask kommunikasjon.
Admiral Francis Beaufort foreslo i 1806 å dele vindstyrken i en skala på 12 trinn – den såkalte beaufortskalaen. Dette ga meteorologene en felles referanse. Da telegrafen ble oppfunnet senere på 1800-tallet, ble det for første gang praktisk mulig å innhente værdata fra større områder, og eksempelvis sende ut stormvarsler. I 1849 opprettet Smithsonian Institution et meteorologisk nettverk på tvers av USA, og lignende samarbeidsprosjekter mellom meteorologer ble etablert i Europa de neste 50 årene.
1922: 64 000 meteorologer under ett tak
Planen var at alle meteorologene skulle holde til i en stor, globeformet bygning.
I 1922 fremla briten Lewis Fry Richardson i verket «Weather Prediction by Numerical Process» en rekke formler som gjorde det mulig å beregne morgendagens vær noenlunde sikkert. Problemet var bare at det tok 24 timer å foreta alle de kompliserte utregningene. Dermed var morgendagen over før værmeldingen var klar. Richardson planla å samle 64 000 meteorologer på ett sted, slik at de kunne løse hver sin del av regnestykket, men ideen ble aldri noe av.
1927-1955: Radiosonden var et stort fremskritt
Radiosonder kan nå opp i stratosfærens øverste del.
Meteorologene fikk adgang til enda bedre data da to vitenskapsmenn i 1927 sendte meteorologiske måleinstrumenter opp i en ballong utstyrt med en radiosender. Målingene ble dermed sendt trådløst hjem, og verdens første radiosonde var en realitet. Ti år senere opprettet USAs meteorologiske institutt en fast værtjeneste basert på radiosonder i ballonger. Under andre verdenskrig ble radioteknikken utviklet videre, og midt i 1950-årene gjorde bedre materialer det mulig å sende opp gigantiske ballonger. Radiosondene kunne nå komme opp i 50 kilometers høyde og samle inn svært nøyaktige data.
Fra 1950-årene: Værfolk og datamaskiner gikk hånd i hånd
TIROS-1 var den første vellykkede værsatellitten. Den tok bilder av værfenomener i sitt kretsløp vel 700 kilometer ute i rommet.
Da de første datamaskinene ble bygd på 1950-tallet, kunne meteorologene beregne værets utvikling et helt døgn frem. Men ettersom de tidligste «elektronhjernene» bare hadde en brøkdel av kapasiteten til moderne datamaskiner, tok beregningene fremdeles nesten 24 timer. Nettopp fordi meteorologiske beregninger er så kompliserte, egner de seg for databehandling, og meteorologien var derfor med på å videreutvikle datateknologien.
Fra 1960-årene brakte værsatellittene enda flere data. Den første, Vanguard 2, ble sendt opp av den amerikanske marinen i 1959. Den skulle måle skydekkets tykkelse, men kom ut av kurs. Det gikk bedre med den neste værsatellitten, TIROS-1, sendt opp av NASA i 1960. Nå kunne all datainnsamling foregå automatisk.