Tidslinje for romkappløpet: Kampen om å komme først til månen

1926: Første rakett med flytende drivstoff

Den amerikanske rakettpioneren Robert Goddard avfyrer den første raketten med flytende drivstoff. USAs forsvar benytter seg aldri av hans kunnskaper om raketter.

1937: Nazi-Tyskland inn i romkappløpet

Wernher von Braun begynner å utvikle raketter for nazi-regimet. Arbeidet bygger på de tallrike rakettforsøkene den tyske foreningen for romfart har foretatt.

Etter 1. verdenskrig fikk Tyskland forbud mot å utvikle kanoner, men fredstraktaten nevnte ikke raketter. Derfor bygde tyske ingeniører kjemperaketten V-2.

De første rakettene med flytende drivstoff ble bygd allerede i 1920-årene av amatører i USA, Sovjet og Tyskland.

Målet var å bygge raketter til romfart, men det var bare en fjern drøm.

Det første store skrittet mot den moderne raketten ble tatt i Tyskland, fordi landet etter første verdenskrig ifølge Versaillestraktaten ikke fikk anskaffe seg langtrekkende artilleri. Men fredstraktaten sa ingenting om raketter, og det hullet utnyttet de tyske militærmyndighetene.

Wehrmacht overtok ganske enkelt utviklingen av raketter som den tyske foreningen for romfart hadde innledet på det nedlagte militærområdet Kummersdorf utenfor Berlin.

Myndighetenes valg om å videreføre foreningens arbeid skyldtes særlig den dyktige unge ingeniøren Wernher von Braun, som de neste årene ble satt til å bygge opp industrien og samle de tusenvis av eksperter som trengtes til rakettproduksjonen.

3. oktober 1942 fant den første vellykkede oppskytingen av V-2-raketten sted.

Raketten skulle brukes mot England, og med en startvekt på 12,5 tonn og en rekkevidde på 300 km var den skremmende. Men V-2 var ikke særlig presis, og samtidig altfor kostbar, så den fikk større betydning for romfarten enn for Hitlers krig. Den tyske raketten var nemlig den første som var kraftig nok til å nå ut i verdensrommet.

1954: Første interkontinentale missil

Sergej Koroljov begynner konstruksjonen av R-7-raketten. R-7 er historiens første interkontinentale missil og har i dag sendt mer enn 1600 objekter ut i rommet.

1955: Utvikling av første spionsatellitt

President Eisenhower godkjenner det sivile Vanguard-programmet for oppskyting av den første amerikanske satellitten. Samtidig begynner USA i hemmelighet å utvikle historiens første spion­satellitter i det såkalte Corona-prosjektet.

4. oktober 1957 sendte Sovjet opp verdens første satellitt: Sputnik 1. Metallkulen vakte stor oppmerksomhet, og over hele verden lyttet radioamatører til signalene den sendte ut.

Hovedmannen bak oppskytingen var den visjonære ingeniøren Sergej Koroljov, som ble utpekt til å lede det sovjetiske rakettprogrammet.

Oppdraget hans var å utvikle et missil som kunne treffe mål i USA, og resultatet av arbeidet var den 280 tonn tunge R-7-raketten, som ble brukt til oppskytingen av Sputnik 1. Propagandaverdien var enorm, og oppskytingen tok USA fullstendig på sengen.

1957: Wernher von Braun til USA

USA overlater utviklingen av raketter til Wernher von Braun, som kom til USA i 1945.

Oppskytingen av Sputnik 1 var så vellykket at Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjov beordret en ny oppsendelse for å markere 40-årsdagen for den russiske revolusjon, 7. november 1957. Koroljov og ingeniørteamet hans hadde bare tre uker på å gjøre klar en ny rakett.

Sputnik 2 hadde en kopi av Sputnik 1-sonden om bord samt et instrument til å måle strålingen fra solen og en egen kabin med plass til en hund.

Oppskytingen 3. november var oppsiktsvekkende av to grunner: først og fremst fordi det var et levende vesen om bord, men også fordi Sputnik 2 veide hele 508 kilo. Dermed demonstrerte russerne at de også kunne bygge svært kraftige raketter.

I løpet av 162 døgn kretset Sputnik 2 omtrent 2000 ganger rundt jorden, før den brant opp i atmosfæren. Laika døde allerede få timer etter oppskytingen. En feil i varmereguleringen fikk temperaturen til å stige voldsomt, men hunden beviste at det er mulig å overleve i en romkapsel.

1958: Første amerikanske satellitt

Den første amerikanske satellitten, Explorer 1, sendes opp med en Jupiter C-rakett utviklet av Wernher von Braun. Explorer 1 oppdager de såkalte strålingsbeltene – romalderens første større vitenskapelige oppdagelse.

Etter Sputnik 1 startet kappløpet om å sende det første mennesket ut i rommet. Og amerikanerne begynte straks å lete etter de første astronautene til det såkalte Mercury-prosjektet.

Det nyopprettede romfartsdirektoratet, NASA, ville bruke erfarne piloter, men kravene var strenge: Fordi Mercury-kapselen var så liten, måtte kandidatene være under 180 cm høye og veie toppen 82 kg.

Kandidatene gjennomgikk omfattende tester, og mange strøk. Andre gikk selv. Handlekraftige testpiloter som var vant til å bestemme selv, syntes det var bortkastet tid å tilbringe timevis på tredemøllen eller med føttene i isvann.

NASA fant omsider sju menn av riktig støpning: Alan Shepard, Gus Grissom, Gordon Cooper, Walter Schirra, Deke Slayton, John Glenn og Scott Carpenter.

Vel et år etter oppskytingen av den første satellitten var Sovjet klar til å sende den første raketten til månen. I januar 1959 fløy sonden Luna 1 forbi i en avstand av bare 6000 km, og gikk deretter i bane rundt solen.

Selve månen ble nådd første gang i september samme år, da Luna 2 traff overflaten. Men bare en måned senere – 4. oktober 1959 – sendte russerne opp Luna 3.

Den gjorde en sving rundt månen og tok de første fotografiene av månens bakside. Kvaliteten var ikke god, men bildene viste at baksiden er mer kupert enn den siden som vender mot jorden.

1960: Første værsatellitt

Den første værsatellitten, Tiros 1, blir sendt opp fra USA. De første innledende forsøkene er så vellykket at denne typen satellitter svært raskt blir et grunnlag for pålitelige værmeldinger.

1961: Kennedy vil vinne romkappløpet

I en tale til kongressen 25. mai lanserer USAs president John F. Kennedy planen om å sende en mann til månen før tiåret er omme.

USA og Sovjet konkurrerte innbitt om å sende det første mennesket ut i rommet. Til NASAs store ergrelse vant den russiske kosmonauten Gagarin kappløpet.

Rekken av imponerende sovjetiske rom-triumfer fortsatte da Jurij Gagarin i april 1961 kretset en gang rundt jorden og dermed ble det første mennesket i rommet. Men det var et tett kappløp. Bare tre uker senere ble den amerikanske astronauten Alan Shepard sendt ut i rommet.

Snart ble nye milepæler passert: I august tilbrakte den bare 25 år gamle russeren German Titov et helt døgn i rommet, og i februar 1962 kretset amerikaneren John Glenn tre ganger rundt jorden.

Helt fra begynnelsen av hadde russerne hatt fordelen av at romskipet deres var betydelig romsligere og hadde plass nok om bord til forsyninger til lengre romflygninger.

I den amerikanske Mercury-kapselen var det derimot svært trangt om plassen. John Glenn sa: “Du går ikke om bord i den. Du tar den på deg!”

De første flygningene var ekstremt risikable. Både Gagarin og Glenn fikk alvorlige problemer da de skulle returnere til jorden.

Da Gagarin var på vei tilbake, slo bremserakettene seg på slik de skulle, men de løste seg ikke ut og falt av, slik de også skulle.

Resultatet var at kabinen begynte å rotere vilt, med fare for å brenne opp. Først i siste øyeblikk brant kabelen til bremserakettene over.

I John Glenns tilfelle var teknikerne redde for at varmeskjoldet hadde løsnet, så Glenn fikk beskjed om – i strid med prosedyren – å beholde bremserakettene for å holde skjoldet på plass.

1962: Kretsløp rundt jorden

John Glenn blir den første amerikaneren i bane rundt jorden da han i februar kretser tre ganger rundt jorden i romskipet Friendship 7. Satellitten Telstar oppretter samme år første direkte tv-forbindelse mellom USA og Europa.

1963: Første kvinne i rommet

Sovjetiske Valentina Teresjkova blir første kvinne i rommet. Deretter skal det gå mange år før en kvinne følger etter henne. Den neste kvinnelige kosmonauten når rommet i 1982, og først i 1983 sender USA en kvinne ut i rommet.

Raketteksperter var allerede fra begynnelsen av klar over at det ville være en nesten uløselig oppgave å konstruere en rakett som var kraftig nok til å sende et flere tonn tungt romskip til månen.

Drivstoff som flytende oksygen og petroleum, som ble brukt i de første rakettene, var langt fra kraftige nok til formålet.

Den eneste løsningen var å bruke det mest effektive drivstoffet vitenskapen kjenner til, nemlig flytende oksygen og hydrogen. Men flytende hydrogen må oppbevares ved -253 °C, og den lave massetettheten gjør at det krever enorme drivstofftanker.

Samtidig fryser oksygen til is ved -183 °C, derfor må det isoleres fra det superkalde hydrogenet.

Men amerikanerne tok utfordringen, og i 1967 var Atlas-Centaur-raketten klar. Deretter var det “bare” å utvikle de store motorene som ble brukt i måneraketten Saturn 5.

Russerne fikk ikke tilgang på denne teknologien, og det var en stor ulempe for det sovjetiske romprogrammet.

1964: OL overført via satellitt

For første gang blir De olympiske leker, som dette året finner sted i Japans hovedstad Tokyo, overført til hele verden via satellitt.

1964: Faller til jorden som en stein

Under en test slippes en sovjetisk Voskohd-kapsel fra ti kilometers høyde uten besetning. Kapselen faller til jorden som en stein. Likevel fortsetter programmet uten forsinkelse, i håp om å foreta en romvandring før amerikanerne.

Da USA og Sovjet innledet kappløpet om å nå månen, visste astronomene lite om månens overflate. Det sentrale spørsmålet var om det fantes områder som var jevne nok til at et romskip kunne lande.

Derfor sendte USA og Sovjet opp en rekke romsonder som skulle utforske månen. Amerikanerne var de første som fikk tatt gode bilder.

De første seks romferdene i Ranger-programmet var utsatt for flere uhell, men Ranger 7-sonden overførte 4308 knivskarpe bilder tilbake til jorden i minuttene før den traff månens overflate i 9500 km/t og ble knust.

Disse bildene avslørte at det var krater i alle størrelser på overflaten, og at kraterne på månen ikke var vulkanske, som noen trodde den gangen, men derimot nedslagskratere.

Ranger 7 ble etterfulgt av Ranger 8 og 9, men enda viktigere var Lunar Orbiter-serien på fem romsonder, som alle gikk i bane rundt månen.

Oppgavene deres var å finne landingsplassene for Apollo, og de fikk samtidig kartlagt nesten hele månens overflate i detalj.

Russeren Aleksej Leonov sto for historiens første romvandring. Men i rommet blåste drakten hans seg opp som en ballong, og det var nære på at Leonov ikke kom seg tilbake til romskipet.

18. mars 1965 åpnet den sovjetiske kosmonauten Aleksej Leonov luken i romskipet og ble det første mennesket som foretok en romvandring.

Leonov gjennomførte manøveren feilfritt, men da han skulle tilbake til kollegaen i romskipet, holdt det på å gå galt. Trykket i Leonovs romdrakt hadde fått den til å blåse seg opp i rommets vakuum.

Han fikk ikke presset seg tilbake gjennom luftslusen. Flere ganger senket han trykket i drakten. For lavt trykk ville være livsfarlig. Og først da trykket var under faregrensen på 0,25 atmosfære, greide han å klemme seg gjennom slusen.

Russerne hadde slått amerikanerne på målstreken. Bare tre måneder senere gjennomførte astronauten Edward White amerikanernes første romvandring, og også da holdt det på å gå galt.

Luken hadde vært tung å åpne, og da White kom inn igjen etter 22 minutter i rommet, måtte både han og kollegaen James McDivitt bruke alle sine krefter på å få stengt den.

1965: Kommunikasjonssatellitt

Den første kommunikasjonssatellitten i såkalt geostasjonær bane sendes opp fra USA. Samme år når Mariner 4-sonden frem til Mars og sender hjem 21 bilder av en kraterdekket overflate.

I 1966 var månen kartlagt, men ingen visste om overflaten bare var et bunnløst hav av støv. Derfor sendte både SSSR og USA av gårde landingssonder.

Ranger- og Lunar Orbiter-ferdene hadde kartlagt månen, og vist at overflaten har jevne områder der en månelanding burde være mulig.

Men et spørsmål gjensto, nemlig om månens overflate er sterk nok til å bære et romskip. Det verserte faktisk teorier om et “støvhav” på månen, som ville oppsluke ethvert romskip som forsøkte en landing.

For å besvare spørsmålet utviklet NASA Surveyor-romsondene. De var utstyrt med bremseraketter og landingsbein, og skulle gjennomføre en landing på omtrent samme måte som et bemannet romskip.

I juni 1966 var Surveyor 1 den første sonden som landet støtt på månen, og til alles store lettelse viste det seg at månens overflate ganske riktig er dekket av et lag støv, men at det ikke er spesielt tykt.

Støvet skjuler en fullstendig stabil overflate av stein.

Samtidig hadde de sovjetiske Luna-sondene en identisk oppgave.

Etter en lang rekke uhell klarte Luna 9 å lande på månen allerede i februar 1966 – altså fire måneder før Surveyor 1 – og dermed kan man hevde at russerne også tok dette steget før amerikanerne.

Men det kan diskuteres hvor myk den sovjetiske landingen var. Landingsteknikken var nemlig temmelig primitiv. Luna 9 besto av en landingskule som traff overflaten i rundt 50 km/t, og deretter spratt av gårde helt til den falt til ro.

Luna 9 tok de første bildene fra månens overflate, men det britiske Jodrell Bank Observatory fanget opp Luna 9s overføring av bildene og publiserte dem før russerne selv gjorde det.

1966: Sergej Korolev dør

Lederen av det sovjetiske romprogrammet, den sterkt svekkede Sergej Koroljov, dør i Moskva etter en operasjon. Det får alvorlige konsekvenser for Sovjets romprogram, som i høy grad er bygd opp rundt ham.

1966: Kretsløp rundt månen

Den ubemannede amerikanske sonden Lunar Orbiter 1 sendes i kretsløp rundt månen. Sonden tar detaljerte fotografier av overflaten. De skal brukes til å peke ut et egnet landingssted.

Amerikanernes Apollo-prosjekt, som skulle frakte en mann til månen, var basert på å koble to fartøy sammen i rommet: en kommandomodul og selve månelandingsfartøyet.

Derfor gjennomførte amerikanerne Gemini-prosjektet – en rekke oppskytinger som skulle forbedre sammenkoblingsteknikken. Den første sammenkoblingen i rommet ble foretatt av Neil Armstrong og David Scott i mars 1966.

Gemini 8 skulle møte et ubemannet fartøy, og sammenkoblingen gikk fint.

Men en feil på en styrerakett fikk deretter romskipet til å rotere voldsomt. Snarrådig fikk Neil Armstrong stanset rotasjonen, og Gemini 8 nødlandet i havet.

1967: Astronauter omkommer

Astronautene Grissom, White og Chaffee omkommer under en øvelse i en Apollo-kapsel. Ulykken får NASA til å endre en rekke ting ved kapselens utforming.

1967: Kosmonaut omkommer

Vladimir Komarov blir den første kosmonauten som omkommer under en romferd. Etter 18 kretsløp rundt jorden er Komarov på vei tilbake til jorden, men Sojus 1-kapselens fallskjerm folder seg ikke ut.

Da NASA planla hvordan amerikanerne skulle nå månen, fantes det ikke raketter som var kraftige nok for oppdraget. Bare et par år før den første månelandingen var de største rakettene i verden på bare et par hundre tonn. Apollo-ferden krevde raketter med en startvekt på omtrent 3000 tonn.

Men amerikanerne hadde både den visjonære ingeniøren Wernher von Braun, og en moderne industri som tok utfordringen. Resultatet ble den 100 meter lange tretrinnsraketten Saturn V.

Det tok mindre enn seks år å utvikle den gigantiske raketten, som brukte svært effektivt flytende hydrogen i de to øvre trinnene. Det ble gjennomført i alt 13 oppskytinger av Saturn V – alle vellykkede.

Russerne kunne ikke temme flytende hydrogen, og prototypen deres til en månerakett, N1, brukte i stedet mange svakere motorer. Alle fire N1-oppskytingene endte i enorme eksplosjoner, og i 1976 forkastet Sovjet omsider programmet.

Med Saturn V-raketten hadde NASA tatt ledelsen i kappløpet om å nå månen.

Men ennå manglet et delmål, og her hadde russerne en sjanse. Hvis Sovjet ble den første nasjonen til å sende et bemannet romskip rundt månen, ville det være en viktig propagandaseier, og i 1968 hadde de to ganger sendt ubemannede romskip ut på denne reisen.

Romskipet var stort nok til å ha med en enkelt kosmonaut, og det gikk rykter om at russerne var klar til å foreta en bemannet flygning i desember 68.

Det fikk NASA til å ta den kanskje dristigste beslutningen i romfartshistorien: Allerede på den tredje flygningen skulle Saturn V-raketten ta et bemannet romskip til månen.

21. desember 1968 ble Apollo 8 sendt opp med Borman, Lovell og Anders om bord. Den første bemannede Saturn V-oppskytingen forløp problemfritt, og tre dager etter gikk Apollo 8 i bane rundt månen. Dermed ble de tre astronautene de første som så jorden stå opp over månen.

1968: Gagarin dør

Den sovjetiske romhelten Jurij Gagarin dør da han styrter under en treningsflygning i dårlig vær i et MiG-15-jagerfly. Han blir begravd i Kremls murer ved Den røde plass.

1968: Forgjeves forsøk

Europa gjør et forgjeves forsøk på å sende opp en satellitt med raketten Europa 1.

1969: Atomdrevet rakettmotor

Amerikanerne tester en atomdrevet rakettmotor. Tanken er at den skal spille en sentral rolle i en kommende ferd til Mars, men prosjektet blir skrinlagt.

1969: Romkappløpet på oppløpssiden

Apollo 9 utfører en bemannet test av månelandingsfartøyet.

I juli 1969 landet et romskip på månen, og to astronauter satte sitt avtrykk i støvet på over­flaten. Menneskets drøm om å nå månen gikk omsider i oppfyllelse.

Apollo 11 ble sendt opp 16. juli 1969. Om bord var Neil Armstrong, Edwin “Buzz” Aldrin og Michael Collins. Da romskipet var kommet i bane rundt månen, forlot Armstrong og Aldrin som planlagt Collins i kommandoseksjonen for å ta seg til overflaten i månelandingsfartøyet “Eagle”.

Men landingen holdt på å ende med katastrofe. Landingsfartøyet styrte direkte mot et krater fullt av store steiner, og Armstrong måtte raskt finne et annet sted å lande. Da han omsider fant et flatt område, var det bare igjen drivstoff nok til 20 sekunders flygning.

Armstrong og Aldrin oppholdt seg på månen i vel 21 timer, og selve månevandringen deres varte i to timer og 14 minutter.