3500 f.Kr: Oldtidens egyptere brukte de mange meter høye obeliskene til å holde regnskap med tiden.
Området rundt steinsøylen ble brolagt med inngraverte, flate steinheller, slik at eksperter kunne lese av hvor mye klokken var.
Egypterne oppdaget også at obeliskens skygge har nøyaktig samme retning midt på dagen, uansett årstid, og de fant ut at skyggen er lengst på årets korteste dag, og tilsvarende kortest på den lengste.
Ved hjelp av obeliskenes skygge ble egypterne i stand til å fastsette vårjevndøgn og
høstjevndøgn.
Det viktigste av alt var likevel egypternes revolusjonerende idé om å la døgnet begynne ved midnatt. I de andre kulturene i oldtiden begynte døgnet ved soloppgang.
Dette medførte at begynnelsen på døgnet flyttet seg litt frem eller tilbake hver dag, og derfor måtte et solur ha dreibar skive for å kunne brukes.
I Egypt ble tidsbestemmelsen standardisert og gjort mer nøyaktig.
400 f.Kr: «Da møtes vi klokken 15 fot!»
Antikkens grekere fastsatte tidene på dagen etter hvor lang skyggen var. I middelhavsområdet vil et gjennomsnittlig høyt menneske kaste en skygge på 24 fot (7,3 meter) tidlig om morgenen og sent om kvelden.
Midt på dagen er skyggen til gjengjeld bare fire fot (1,2 meter) lang.
Grekeren så derfor på klokken ved å legge en stein på bakken, gå bakover helt til steinen lå «på hodet» av skyggen hans – og så skritte opp avstanden til steinen ved å sette en fot foran den andre.
Derfor kunne oldtidens grekere for eksempel avtale å møtes foran tempelet «klokken 15 fot».
Svært høye mennesker risikerte å komme for tidlig, fordi den lange skyggen deres ville nå 15 fot tidligere på dagen.
Men problemet var ifølge grekerne til å leve med, fordi de antok at høye mennesker også har lengre føtter, og at høy som lav derfor ville komme til samme resultat når de skrittet opp sin egen skygge.
300 f.Kr: Soluret fra Sicilia gikk feil i Roma
Antikkens romere konstruerte et solur som en hulning med en miniatyr-obelisk i midten.
Dermed oppnådde de større presisjon enn dersom obelisken bare var plassert på en vannrett flate. Den nye konstruksjonen kompenserte for det at solen står høyere på himmelen om sommeren enn om vinteren, og at obeliskens skygge derfor varierer med årstiden.
Romerne oppdaget også at sol-urene er mest nøyaktige hvis de konstrueres til breddegraden der de skal brukes.
Det fikk den romerske vitenskapsmannen Plinius den eldre til å klage over at et solur som han så i Roma, ikke var presist.
Dette soluret var nemlig laget på Sicilia, som ligger lenger sør.
Solur av den romerske typen ble spredt ut over hele imperiet. Dette er fra Nord-Afrika.
250 f.Kr: Barberer revolusjonerte vannuret
Den greske tidligere barbereren Ktesibios ble en stor mann i antikkens Alexandria.
Han var trolig leder av byens verdensberømte bibliotek, og konstruerte dessuten et avansert vannur.
Ktesibios, som levde på 200-tallet f.Kr., fulgte interessert med da en av byens store vitenskapsmenn, Arkimedes, beskrev hydraulikkens grunnleggende prinsipper.
Arkimedes fant også opp tannhjulet og den roterende skruen. Ktesibios fant ut hvordan han kunne kombinere de nye oppfinnelsene i vannuret sitt.
Dessverre har ingen eksemplarer av det mekaniske vannuret overlevd, men forskere har bygd flere rekonstruksjoner basert på skriftlige kilder.
Ktesibios' vannur overgikk modellen som egypterne hadde konstruert rundt tusen år før.
Deres klokke besto av en leirkrukke, omtrent som en urtepotte. Konstruksjonen hadde et lite hull i bunnen, og etter hvert som vannstanden sank, kunne klokken avleses ved markeringer på innsiden av krukken.
Vannuret tok høyde for naturlig fordamping underveis i prosessen; derfor smalnet krukken nedover.
1. Vannet driver uret Hver dag ved soloppgang åpnes det for vann til sylinderen, som fylles i løpet av dagen.
2. Viseren Vannet stiger jevnt og løfter flottøren, slik at figurens pinne kan angi tiden.
3. Vannhjul Om kvelden renner vannet ut via en hevert som driver et vannhjul ett hakk.
4. De lange sommertimene Ved hjelp av det langsomme vannhjulet dreier trommelen med tidsangivelser en omgang per år. På trommelen varierer avstanden mellom timene. Slik kompenserer uret for at dagens tolv timer er lengre om sommeren enn om vinteren.
100 f.Kr: En vintertime tok 44 minutter
Mens overklassen i Romerriket var opptatt av astronomiske målinger og vitenskap, var tidsmålingen blant vanlige romere mer jordnær. De talte bare de lyse timene i døgnet. Dem var det tolv av – uansett årstid.
Det førte til at ved sommersolverv var en romersk time 75 minutter lang, mens den ved vintersolverv bare varte i 44 minutter.
På den måten ble antall arbeidstimer per dag det samme året rundt, selv om den faktiske arbeidsdagen var ganske mye kortere i den mørke årstiden.