Tidsmåling i moderne tid

Urmakeren Franz Anton Ketterer fra den sørtyske landsbyen Schönwald fikk en sprø idé rundt år 1730. Han lot timeslagene i klokkene sine etterligne gjøkens ko-ko.

Byen Greenwich ved London­ ble tidsmålingens hovedstad. Her lå det kongelige­ observatoriet med tidskulen på taket.

1730: Sprø idé fikk stor suksess

Urmakeren Franz Anton Ketterer (1676-1749) fra den sørtyske landsbyen Schönwald fikk en sprø idé rundt år 1730. Han lot timeslagene i klokkene sine etterligne gjøkens ko-ko, og bygde inn en liten, mekanisk fugl i klokken. Gjøkuret ble en umiddelbar suksess, og satte urmakerne i Schwarzwald på verdenskartet.

1833: Kulen falt nøyaktig kl. 13.00

Storbritannia kontrollerte verdenshavene, men nøyaktig navigasjon krevde nøyaktig kunnskap om klokken. Det fant vitenskapsfolk en original løsning på.

I løpet av 1800-tallet var skipsfartens kronometre blitt så nøyaktige at navigatørene hadde behov for et klart signal som hvert enkelt skip kunne stille klokken etter ved avgang. John Pond, den kongelige astronomen ved observatoriet i Greenwich øst for London, fant løsningen i 1833.

På toppen av observatoriet i Greenwich plasserte han en 4,5 meter høy stang, som en trekule kledd med lær kunne gli opp og ned langs. Hver dag klokken 12.58 ble kulen heist opp, og nøyaktig klokken 13.00 falt den – dermed visste alle sjøfarende hva klokken var. Signalet ble snart kjent som Greenwich Mean Time, eller GMT. I begynnelsen ble GMT oppfattet som et system som bare skipsfarten trengte for å bestemme nøyaktig posisjon i forhold til klodens lengdegrader. De ble nå betegnet som et antall grader før eller etter GMT. Da det ble bestemt­ at lengdegrad­ nummer 0 skulle gå gjennom byen og ha navnet Greenwich-meridianen, ble byen enda viktigere. Meridianen er bestemmende for alle tidssoner i verden.

Systemet med tidskuler ble snart kopiert i havner verden over, og da den elektriske telegrafen kom, ble disse koordinert med kulen i Greenwich. Den første tidskulen som ikke var rettet mot skipsfarten, ble satt opp i London-gaten The Strand – her holdt mange urmakere til.

1800-tallet: Sveits var de billige kopiers land

Mot slutten av 1800- tallet­ ble de beste – og dyreste – lommeurene fremdeles laget for hånd i London og Coventry. Men den britiske klokkeindustrien fikk hard konkurranse, ikke minst fra Sveits. Her besto det aller meste av produksjonen av billige kopiprodukter, solgt ved hjelp av ufine forretningsmetoder. I 1860 eksporterte sveitserne for eksempel 350 000 klokker lovlig, og 150 000 illegalt – bare smuglervarene tilsvarte den samlede britiske produksjonen. Det britiske urmakerlauget anklaget sveitserne­ for uredelig konkurranse – de sysselsatte nemlig kvinner i produksjonen. Andre trøstet seg med at «en rettskaffen britisk håndverker lager bedre klokker enn en fjellklatrer!»

De tok feil. Sveitserne ble gode instrumentmakere, og fant for eksempel opp ur med innebygd støtdemping, og klokker som bare måtte trekkes opp en gang i uken. Den britiske industrien krympet, og i 1936 ble Sveits verdens største produsent. Da var landet for lengst blitt synonymt med kvalitet.

1880: Ur til en dollar

På slutten av 1800-tallet startet en priskrig på lommeur mellom amerikanske klokkefabrikanter. Våpenet var enkelhet. I 1880 kom Waterbury Clock Company med en modell bestående av bare 56 deler til en pris av 3,50 dollar; til gjengjeld måtte eieren trekke opp klokken ved å dreie et hjul 150 ganger. Et par år etter kom konkurrenten Ingersoll på markedet med klokker til 1,50 dollar. Enormt postordresalg førte til at firmaet i 1896 kunne sette prisen ned til bare en dollar.

1916: Armbåndsur var bare for kvinner

Siden nederlenderen Huygens fant opp lommeuret­ på 1600-tallet, hadde en klokke i vestelommen­ vært standardutstyr for den moderne mannen. Men på slutten av 1700-tallet dristet­ det sveitsiske firmaet Jaquet-Droz et Leschot seg til eksperimenter med en klokke som ble festet på et armbånd. Napoleon Bonapartes kone, keiserinne Josephine, tok til seg den nye moten, og dermed spredte armbåndsurene seg blant adelige­ kvinner.

Uret forble feminin pynt opp gjennom 1800-tallet, helt til tyske marineoffiserer i 1880-årene som et forsøk ble utstyrt med armbåndsur. Men det var først da landets artillerioffiserer under første verdenskrig (1914-1918) klaget over at lommeur­ var for upraktisk under hektiske kamphandlinger, at armbåndsur­ ble standardutrustning i hele det tyske offiserskorpset.

Historikere­ mener at beslutningen om å innføre den nye klokketypen økte den tyske hærens effektivitet målbart, selv om landet til slutt tapte krigen. Beslutningen endret i alle fall moten, som nå dikterte at motebevisste menn skulle gå med armbåndsur.­

Et lommeur gjemt unna i vestlommen ble for upraktisk for soldatene under første verdenskrigs intense kamphandlinger.

1920: Nobelprisen for tid

Metall utvider seg i varme. Det var i mange år urmakernes store utfordring; temperatursvingninger påvirker klokkenes presisjon. Den sveitsiske fysikeren Charles-Édouard Guillaume løste problemet i 1895, da han oppdaget en legering som besto av stål iblandet 35,6 prosent nikkel. Legeringen, som kalles invar, påvirkes ikke av vekslende temperaturer. Senere utviklet han nok en metallegering til spiralfjæren i lommeur. Dette metallet beholder elastisiteten til tross for temperatursvingninger. I 1920 fikk Guillaume Nobelprisen i fysikk for oppdagelsene.

1929: Kvartskrystall i klokken ga ny presisjon

I 1929 satte kanadieren W.A. Marrison en liten skive av kvartskrystall inn i klokken. Han hadde oppdaget at i et elektrisk kretsløp ville krystallet svinge med en fast bølgelengde. Kvartsstykket kunne derfor avløse pendel eller spiralfjær, og fordi det svinger omtrent 2000 ganger raskere enn en pendel, hadde Marrison også skapt grunnlaget for langt større presisjon. Kvartsur går opptil ett sekund feil over en periode på 30 år.

1955: Tidenes ur

Verdenshistoriens ultimate tidsmåler – atomuret – sto ferdig i 1955, trekvart
århundre etter at den britiske matematikeren lord Kelvin hadde foreslått å bruke et atoms uforanderlige svingningshastighet som basis for tidsmåling. Atomuret var komplisert høyteknologi, som brukte cesium-atomet til målingen. Dette atomet svinger nøyaktig 9 192 631 770 ganger på et sekund – som i dag er definisjonen på sekundets lengde. Atomuret mister maksimalt ett sekund i løpet av 3000 år.

Den amerikanske nobelprisvinneren Charles Townes demonstrerer atomuret.

Sommertid ga flere timer til golf

Ideen om å stille klokken frem og få flere timer dagslys ble spredt av ivrige golfspillere.

Allerede i 1895 foreslo newzealenderen George Hudson å stille klokken to timer i sommerhalvåret. Ved siden av en jobb med fast arbeidstid var han insektforsker, og irritert over at han hadde for få lyse timer til å samle insekter. Uavhengig av Hudson fikk briten William Willett i 1905 samme idé – han ønsket seg mer tid til å spille golf om ettermiddagen.

Forslagene ble ikke nedfelt i noen lov, men i 1916 innførte Tyskland sommertid for å spare kull under krigen. Snart fulgte Storbritannia, Frankrike og USA. Etter krigen avskaffet USA sommertiden igjen, selv om president Wilson forsøkte å bevare den. Han ga i stedet ordre om at medarbeiderne hans skulle møte en time tidligere om sommeren. Det ga Wilson tid til golf.