Tidsmåling i moderne tid

1730: Sprø idé fikk stor suksess

Urmakeren Franz Anton Ketterer (1676-1749) fra den sørtyske landsbyen Schönwald fikk en sprø idé rundt år 1730. Han lot timeslagene i klokkene sine etterligne gjøkens ko-ko, og bygde inn en liten, mekanisk fugl i klokken. Gjøkuret ble en umiddelbar suksess, og satte urmakerne i Schwarzwald på verdenskartet.

1833: Kulen falt nøyaktig kl. 13.00

Storbritannia kontrollerte verdenshavene, men nøyaktig navigasjon krevde nøyaktig kunnskap om klokken. Det fant vitenskapsfolk en original løsning på.

I løpet av 1800-tallet var skipsfartens kronometre blitt så nøyaktige at navigatørene hadde behov for et klart signal som hvert enkelt skip kunne stille klokken etter ved avgang. John Pond, den kongelige astronomen ved observatoriet i Greenwich øst for London, fant løsningen i 1833.

På toppen av observatoriet i Greenwich plasserte han en 4,5 meter høy stang, som en trekule kledd med lær kunne gli opp og ned langs. Hver dag klokken 12.58 ble kulen heist opp, og nøyaktig klokken 13.00 falt den – dermed visste alle sjøfarende hva klokken var. Signalet ble snart kjent som Greenwich Mean Time, eller GMT. I begynnelsen ble GMT oppfattet som et system som bare skipsfarten trengte for å bestemme nøyaktig posisjon i forhold til klodens lengdegrader. De ble nå betegnet som et antall grader før eller etter GMT. Da det ble bestemt­ at lengdegrad­ nummer 0 skulle gå gjennom byen og ha navnet Greenwich-meridianen, ble byen enda viktigere. Meridianen er bestemmende for alle tidssoner i verden.

Systemet med tidskuler ble snart kopiert i havner verden over, og da den elektriske telegrafen kom, ble disse koordinert med kulen i Greenwich. Den første tidskulen som ikke var rettet mot skipsfarten, ble satt opp i London-gaten The Strand – her holdt mange urmakere til.

1800-tallet: Sveits var de billige kopiers land

Mot slutten av 1800- tallet­ ble de beste – og dyreste – lommeurene fremdeles laget for hånd i London og Coventry. Men den britiske klokkeindustrien fikk hard konkurranse, ikke minst fra Sveits. Her besto det aller meste av produksjonen av billige kopiprodukter, solgt ved hjelp av ufine forretningsmetoder. I 1860 eksporterte sveitserne for eksempel 350 000 klokker lovlig, og 150 000 illegalt – bare smuglervarene tilsvarte den samlede britiske produksjonen. Det britiske urmakerlauget anklaget sveitserne­ for uredelig konkurranse – de sysselsatte nemlig kvinner i produksjonen. Andre trøstet seg med at «en rettskaffen britisk håndverker lager bedre klokker enn en fjellklatrer!»

De tok feil. Sveitserne ble gode instrumentmakere, og fant for eksempel opp ur med innebygd støtdemping, og klokker som bare måtte trekkes opp en gang i uken. Den britiske industrien krympet, og i 1936 ble Sveits verdens største produsent. Da var landet for lengst blitt synonymt med kvalitet.

1880: Ur til en dollar

På slutten av 1800-tallet startet en priskrig på lommeur mellom amerikanske klokkefabrikanter. Våpenet var enkelhet. I 1880 kom Waterbury Clock Company med en modell bestående av bare 56 deler til en pris av 3,50 dollar; til gjengjeld måtte eieren trekke opp klokken ved å dreie et hjul 150 ganger. Et par år etter kom konkurrenten Ingersoll på markedet med klokker til 1,50 dollar. Enormt postordresalg førte til at firmaet i 1896 kunne sette prisen ned til bare en dollar.

1916: Armbåndsur var bare for kvinner

Siden nederlenderen Huygens fant opp lommeuret­ på 1600-tallet, hadde en klokke i vestelommen­ vært standardutstyr for den moderne mannen. Men på slutten av 1700-tallet dristet­ det sveitsiske firmaet Jaquet-Droz et Leschot seg til eksperimenter med en klokke som ble festet på et armbånd. Napoleon Bonapartes kone, keiserinne Josephine, tok til seg den nye moten, og dermed spredte armbåndsurene seg blant adelige­ kvinner.

Uret forble feminin pynt opp gjennom 1800-tallet, helt til tyske marineoffiserer i 1880-årene som et forsøk ble utstyrt med armbåndsur. Men det var først da landets artillerioffiserer under første verdenskrig (1914-1918) klaget over at lommeur­ var for upraktisk under hektiske kamphandlinger, at armbåndsur­ ble standardutrustning i hele det tyske offiserskorpset.

Historikere­ mener at beslutningen om å innføre den nye klokketypen økte den tyske hærens effektivitet målbart, selv om landet til slutt tapte krigen. Beslutningen endret i alle fall moten, som nå dikterte at motebevisste menn skulle gå med armbåndsur.­