Tycho Brahe satte stjernehimmelen på plass

Tycho Brahe tar affære

Å kjempe for sin pasjon er imidlertid ikke lett for den unge Tycho Brahe.

Han vet at foreldrene regner astronomi som en tvers gjennom nytteløs beskjeftigelse. De ser helst at Tycho gjør karriere i ­statens tjeneste – og vil uten tvil for­søke å tvinge ham på bedre tanker hvis de oppdager hva gutten har på gang.

Derfor forfølger han egenrådig målet sitt. I de tre ungdomsårene studenten oppholder seg i Leipzig, fører han loggbok over samtlige av sine observasjoner, og får i hemme­lighet laget en sekstant som gjør det mulig å måle vinkelen mellom ­stjernene og dermed ­bestemme posisjonen deres på himmelen.

Den unge Brahe mangler ikke tro på egne evner, og sikter høyt. Planen hans er – foruten å korrigere planet-tabellene – å utarbeide en katalog over stjernene og deres posisjoner, uten de graverende feilene og manglene han hadde oppdaget i de eksiste­rende tabellene.

Det er mer enn nok å ta fatt på. Ved siden av astronomien sysler han også med å legge horoskoper. Som så mange andre på 1500-tallet er Brahe overbevist om at stjerner og planeter har en ­direkte innvirkning på menneskene og deres skjebne.

Også alkymi eller «jordisk astronomi», som han kaller den, bruker den unge mannen sin dyrebare tid på. I ­jakten på virksom medisin foretar Brahe et hav av kjemiske eksperimenter med urter, mineraler og metaller.

Han er ikke i tvil om at naturen tilbyr et reme­dium for enhver tenkelig lidelse, og at legemidlene derfor bokstavelig talt ­ligger for menneskets føtter.

Ny stjerne lyser opp på himmelen

De astrologiske og alkymistiske gjøremålene blir midlertidig lagt til side 11. november 1572. Da inntreffer nok en avgjørende rystelse i Tycho Brahes liv.

Han oppholder seg nå hos sin onkel på Herrevad kloster i Skåne, og da han om kvelden krysser gårdsplassen, får han øye på en ny og funklende stjerne i stjernebildet Kassiopeia.

Brahe tror ikke sine egne øyne og roper på tjenestefolkene. De kan bekrefte det mystiske synet, og det samme kan tilfeldig forbipasserende bønder som han roper ivrig på.

Lettere forvirret over Brahes ­opphisselse stemmer de i. Jo, de kan saktens se den strålende stjernen, og nei, de har heller aldri lagt merke til den før.

Mens han stirrer betatt opp på den gåtefulle stjernen, kjemper Brahe for å forstå hva han er vitne til. Ifølge fagkunnskapen er stjernehimmelen evig uforanderlig, et resultat av Guds ferdige skaperverk.

At en ny stjerne plutselig kan blusse opp, strider mot all astronomisk kunnskap som har vært aksep­tert helt siden antikken.

Jo mer han grubler over fenomenet, jo mer overbevist blir Brahe om at han er på sporet av en epokegjørende ­erkjennelse.

De neste månedene ­holder han skarpt øye med den nye ­stjernen, og beskriver den som «det største under som har vist seg i hele naturen siden verdens skapelse».

I mai 1573 utgir den nå 26 år gamle Brahe en bok om sine iakttagelser, De nova stella (Om den nye stjernen), og her konstaterer han revolusjonerende at den velkjente forestillingen om en uforanderlig stjernehimmel, ikke stemmer.

Boken slår fast at universet ikke er statisk, slik vitenskapsfolk har ment siden antikken, men at det faktisk kan skje endringer i det himmelske ­domenet.

Den revolusjonerende oppdag­elsen slår ikke bare sprekker i det vedtatte verdensbildet, men vekker også oppsikt i det lærde Europa.

Senere forskning har vist at Brahe faktisk ikke observerte en ny stjerne, men en svært gammel, døende stjerne som eksploderte i det siste stadiet av livet.

Derfor lyste stjernen vesentlig kraftigere enn normalt, og det gjorde det mulig for Brahe å se den fra jorden. Fenomenet har senere fått navnet supernova etter Brahes opprinnelige betegnelse.

Kongen forærer Tycho Brahe Hven

Takket være sitt banebrytende verk går Brahe fra å være en ukjent astronom til å bli anerkjent vidt og bredt som ­vitenskapsmann.

Fra alle verdenshjørner strømmer det inn med invitasjoner til å holde forelesninger om den oppsikts­vekkende oppdagelsen.

Anerkjennelsen vekker en viss stolthet hjemme hos foreldrene, men samtidig har Tycho Brahe, til familiens og hele adelens forbitrelse, falt pladask for den ikke-adelige prestedatteren Kirsten Jørgensdatter.

Brahe kunne ikke inngå et tradisjonelt ekteskap med Kirsten uten å miste sine adelige privilegier, derfor bodde paret sammen på familiens gods i et såkalt morganatisk ekteskap – også kjent som «å bli gift til venstre hånd».

Kirsten er til og med gravid da De nova stella kommer ut. I løpet av de neste ti årene skal de få åtte barn sammen, men i de finere kretser, som Brahe tilhører, er forholdet til en kvinne av lavere stand ikke bare uglesett – det betraktes som en uhørt krenkelse av adelige normer og vanlig moral.

Brahe tar seg imidlertid ikke nær av at han får en kald skulder fra sine adelige feller, for han har større ting å tenke på.

Han vurderer til og med å emigrere for å slippe unna alt maset – til en venn beskriver han det som «kjedsommelige venner som stjeler tiden min» – og få fred til å videreføre det vitenskapelige arbeidet sitt.

Men så blander Danmarks konge, Fredrik 2., seg inn. Han er begeistret for vitenskap, og har et godt forhold til Brahe-familien, som har sittet i riksrådet i generasjoner.

Da det kommer ham for øre at vitenskapsmannen som kaster glans over nasjonen, vurderer å forlate landet, kommer han med et tilbud Brahe umulig kan avslå.

I et brev som Tycho Brahe får overrakt av en kurér om morgenen 11. februar 1576, ber kongen Brahe om å komme til en privat audiens. Like før solnedgang samme dag får Brahe foretrede for regenten.

«Jeg var nylig en tur på slottet jeg bygger i Helsingør», begynner kongen, med en henvisning til Kronborg.

«Da jeg så ut av vinduene, fikk jeg øye på den vesle øya Hven. Det slo meg at øya vil være særdeles godt egnet til dine undersøkelser av astronomi, fordi den ligger høyt og isolert».

Kongen forteller at han med glede vil gi øya til Brahe som len, slik at han kan foreta studiene sine i fred og ro. «Tenk over det i noen dager, og kom så og fortell meg hva du har bestemt deg for», befaler kongen.

Samtidig forsikrer han at Brahe i tillegg til å få øya vederlagsfritt også vil få midler til å bygge en passende bolig, pluss lønn.

Til gjengjeld krever kongen bare at Brahe setter opp en årlig almanakk, stiller horoskoper og lager medisin til hoffet. Brahe er både lamslått og ­takknemlig over den sjenerøse gesten.

Han kan saktens se mulighetene i Hven, som ligger avsides i farvannet ­mellom Sjælland og Skåne, og 18. ­februar 1576 meddeler han kongen at han tar imot tilbudet.

Bare fire dager senere ankrer den 29-årige astronomen opp ved Hven. Samme kveld observerer han for aller første gang himmelen fra øya som de neste årene skal bli hans personlige kongerike.

Forskningssenter tar form

Som nyslått lensherre har Tycho Brahe såkalt hals- og håndsrett over øyas beboere. Det er en skare på 200 sjeler fordelt på nærmere 50 bondefamilier, som er vant til å passe seg selv og jorda de dyrker, uten noen godseier til å bestemme over seg.

Nå gruer de seg for hva de nye tidene vil bringe – med god grunn. Som øyas lensherre er Brahe nemlig i sin rett til å beordre undersåttene i arbeid, og den retten benytter han seg straks av.

Hver eneste gård og hvert eneste hus får plikt til å stille med en mann til to dagers ulønnet pliktarbeid i uken – fra soloppgang til solnedgang.

De motvillige bøndene blir satt til å bygge ­Brahes naturvitenskapelige forskningssenter «Uranienborg».

Med hjelp fra en hær av dyktige håndverkere og kunstnere reiser det seg snart en perle av et re­nes­sanse­slott, omgitt av et overdådig hageanlegg.

Samtidig med at Uranienborg tar form, går Brahe i gang med å konstruere instrumenter til nøyaktige målinger av himmel­legemenes posisjon.

Etter få år har Brahe kombinert sin egen kunnskap og sine nesten ubegrensede midler til å konstruere det beste observasjonsutstyret noen noensinne har sett. Han har kvadranter, sekstanter og lignende instrumenter i alle tenkelige utgaver og størrelser.

Brahe får også laget noen av de mest nøyaktige kronometrene i verden av Europas dyktigste urmakere, og fremfor alt har han en 1,5 meter stor og kulerund himmelglobus som inntar æresplassen i slottets bibliotek.

Hver gang Brahe oppdager en ny stjerne, innfører han stjernens posisjon på globen, som med tiden blir en av de mest beundrede ­severdighetene for de mange gjestene som valfarter til øya.

Kometen kommer til syne

Den første store astronomiske oppdagelsen på Hven – og den tredje viktige i sitt liv – gjør Brahe i skumringen 13. november 1577.

Mens han fanger fisk til kvelds i en av dammene ved Uranienborg, speider han sin vane tro mot himmelen, der han får øye på en blek stjerne i vest.

Brahe har aldri lagt merke til denne stjernen før, og mens tussmørket blir til natt, kommer en lang, rødlig hale gradvis til syne bak himmellegemet.

Brahe har fått øye på sitt livs første komet, og i to og en halv måned observerer han den flittig.

Hver eneste detalj og bevegelse han kan ­observere blir nøye notert med fjærpenn og blekk i den fillete notisboken, som er så slitt at den knapt henger sammen.

Kometer er langt ifra noe ukjent ­fenomen. Det fins beretninger om dem allerede i antikken, da kulene som beveger seg over himmelen vanligvis ble oppfattet som himmellegemer som hører til i sfæren mellom jorden og månen.

Men etter inngående studier og beregninger kan Brahe slå fast at kometen ­befinner seg lenger vekk enn månen. Dermed står han med nok et vitnesbyrd om at himmelrommet på den andre siden av månen er foranderlig.

Akkurat slik tilfellet var med den nye stjernen fra 1572, skjer det en gang imellom endringer som er «mot naturens sedvane», som Brahe skriver i et ­vitenskapelig verk om kometen.

«Det kan fastslås med tilstrekkelig sikkerhet at himmelen er gjennomsiktig, klar og ikke fylt med faste sfærer», poengterer Brahe i verket, og har dermed nådd frem til nok en epokegjørende erkjennelse.

I årtusener har det vært regnet som en selvfølge at universet er bygd opp av kuleformede, ugjennomtrengelige sfærer som dreier evinnelig rundt og fører hver sin planet med seg i en fast bane.

Men Brahe har oppdaget at kometen faktisk krysser sfærene, og at himmel­legemene derfor ­umulig kan være ugjennomtrengelige.«Vi har ingen egentlig kunnskap om hele himmelens stoff eller natur», konstaterer ­forskeren nøkternt.

Pengene strømmer inn

Mens Brahe gang på gang feirer nye vitenskapelige triumfer, møter han motgang i sitt lille rike i Øresund.

Bøndene er svært misfornøyde med de tunge arbeidsbyrdene han har pålagt dem, og klager over at de knapt har tid til å arbeide på sine egne gårder.

Det anstrengte forholdet blir ikke bedre av at Brahe oppfører seg som en tyrann, og får undersåttene sine banket opp og kastet i fangehullet hvis de klager.

De færreste finner seg i denne behandlingen, og som årene går med Brahe som lensherre, begynner bøndene å forlate øya.

Det blir et stort problem for vitenskapsmannen, fordi hver bonde som drar fra Hven betyr tapt arbeidskraft. Brahe klager sin nød til kongen, som gir astronomen medhold og forbyr ­bøndene å reise fra øya.

Samtidig gjør kongen Brahes arbeid enda lettere ved å utstede et dekret om at bøndene nå selv skal sørge for å vedlikeholde grøfter og gjerder på øya.

Hvis ikke bøndene innfrir forpliktelsene sine, vanker det klekkelige bøter eller konfiskering av eiendeler, deriblant hester og vogner, befaler kongen.

Imens kan Brahe glede seg over at hans nyetablerte forskningssenter er en overveldende suksess som trekker til seg ­vitenskapelige talenter fra både inn- og utland.

Uranienborg virker også som en magnet på all verdens regenter og vitenskapsfolk. Alle er smigret over å bli invitert til Tycho Brahes øy.

Med tiden teller hans vitenskapelige stab over hundre kloke hoder. Brahe ­forventer streng disiplin i arbeidet, og ­aksepterer ikke manglende entusiasme.

Da en av assistentene hans etter en lang natts observasjoner noterer i ­protokollen at arbeidet til slutt måtte stanses «på grunn av skyer», tilføyer Brahe spydig «og latskap».

Uranienborg blir styrt med hard hånd, men arbeidet bærer også frukter. I årenes løp klarer Brahe og assistentene hans å frembringe en mer nøyaktig kunnskap om solens og månens baner, å presisere tidspunktet for jevndøgn og å bestemme de nøyaktige posisjonene for over tusen stjerner.

Forskningen støttes av formuene som Brahe legger ned i blant annet instrumenter, bokutgivelser, nybygg og fornemme gjestebud. I Fredrik 2. har han en trofast og gavmild velgjører, som villig lar dalerne trille i retning Hven.

Som et ekstra privilegium får Brahe tildelt stadig flere len med tilhørende ­inntekter. I alt mottar astronomen verdier som tilsvarer mellom en og to prosent av kongeriket Danmarks statsbudsjett.

Dermed er Brahe sin tids mest opphøyede og bortskjemte vitenskapsmann.

Tycho Brahes stjerne daler

Tycho Brahe vinner med årene stor anerkjennelse i verdens astronomiske kretser, men evnene til å tyde tegn i sol og måne rekker ikke alltid til å lese sitt eget horoskop.

Derfor oppdager den store vitenskapsmannen for sent at hans egen stjerne er raskt dalende. Mens Brahe er opptatt med mål­ingene sine, forsømmer han grovt pliktene som kongelig lensmann.

Han har for eksempel ansvar for fyrtårnet på det skånske fjellet Kullen, men det ligger i stummende mørke og setter sjøens folk i livsfare.

Taket på det kongelige kapell i Roskilde domkirke er også i ferd med å falle sammen – til tross for at Brahe har lovet å ta seg av det.

Selv om klagene hagler inn fra flere hold, mener Brahe at det ikke er nødvendig å ta affære, ettersom han har viktig vitenskap å forholde seg til. Den arrogansen kommer til å koste ham dyrt.

Da hans kongelige velgjører, Fredrik 2., dør i 1588, er det slutt på positiv særbehandling og gullkantede bevilgninger.

Den avdøde monarken ville kanskje ha forbarmet seg over Brahe, men med tronskiftet forsvinner plutselig Brahes sikkerhet.

Den nye regenten, Kristian 4., er bare 11 år da han kommer til makten, og ledelsen av landet blir derfor ­ivaretatt av en formynderregjering til kongen blir myndig.

Regjeringen består av konservative adelsfolk som ikke har mye til overs for den arrogante og enormt godt betalte vitenskapsmannen.

Det vekker særlig regjeringens harme at Brahe forsømmer å sette det fallefer­dige kongelige kapellet i stand.

Selv ikke etter at den unge kong Kristian har besøkt ­kapellet i 1593 og personlig fått regjeringsrådet til å minne Brahe på hvilke forpliktelser han har, setter vitenskapsmannen av penger til prosjektet.

Dessuten er han presset av kirkens folk og de adelige, som fortsatt kritiserer Brahes papirløse – og i deres øyne sterkt umoralske – ekteskap med en ikke-adelig kvinne. Det blir ikke bedre av at Hvens bønder til stadighet klager over at Brahe undertrykker dem.

En særlig fryktinngytende motstander for vitenskapsmannen er den unge kongens nærmeste rådgiver, Kristian Friis, som i 1596 blir kansler.

Den dypt religiøse Friis er grunnleggende imot Brahes vitenskap og fornufts­baserte tolkning av kristendommen.

Da kansleren hører at Brahe har befalt presten på Hven å utelate djevel­­utdrivelse fra dåpen, er han ikke i tvil om at vitenskapsmannen er uttrykk for alt han oppfatter som farlig.

Kristian 4. er 19 år og myndig da Friis blir kansler, men den unge kongen er mer interessert i krig enn vitenskap.

Friis trenger bare å minne kongen om Brahes mange forsømmelser for å påvirke ham til å vende Tycho Brahe ryggen for godt. Det blir satt i gang rettssaker mot folkene rundt ham, og han blir fratatt len og inntekter.

Han prøver å kjempe imot, men kampanjen for å undergrave æren hans er omfattende, og uten den rundhåndede økonomiske støtten forsvinner hele grunnlaget for forsknings­senteret på Hven.

Etter 20 arbeidsomme år på øya må Europas ledende astronom se livsverket sitt smuldre. I juni 1597 forlater han Danmark i skuffelse over at han ikke får lønn og anerkjennelse etter fortjeneste.

Forskeren føler seg forrådt og skriver i et dikt et par måneder senere: «Danmark, hva har jeg gjort deg, at bort så grusomt du meg støter? Hvor kan, o fedreland! du meg behandle som fiende?»

Utslitt Brahe sovner inn

Brahe forlater Danmark på et leid skip med sin kone, den resterende barneflokken på seks og de av instrumentene som kan demonteres.

Han skriver et fortvilt brev til Kristian 4. i et forsøk på å få stillingen sin tilbake, men kongen blir fornærmet over Brahes overlegne tone og trussel om å forsvinne.

Han svarer at det ikke fins arbeid å hente før Brahe viser sin underdanighet, «slik en tjener bør».

Vitenskapsmannen nekter, og etter en periode med karrieremessig usikkerhet blir han i 1599 ansatt som hoffastronom i Praha hos den mektige keiser Rudolf 2., som er dypt forundret over at den danske kongen har tillatt en så klok mann å forlate sitt rike.

I sin nye stilling tar Brahe en ­lovende tysk astronom og matematiker, ­Johannes Kepler, som assistent. Kepler blir betrodd oppgaven med å utforme en ny teori for Mars’ bane på grunnlag av Brahes observasjoner.

Kepler har stor ­respekt for mesterens metoder, som han ser som astronomiens fremtid. På det personlige planet derimot, er de to mennenes ­forhold preget av strid.

Brahes arrogante gemytt sjokkerer Kepler, som skriver til sin gamle lærer i Tyskland: «Den som vil arbeide sammen med Tycho Brahe, ­utsetter seg daglig for de groveste fornærmelser».

Etter å ha mistet sitt imponerende forskningssenter er Brahe heller ikke ­lykkelig i sine nye omstendigheter.

Keiser Rudolf hadde lovet ham god lønn og utmerkede arbeidsvilkår, men hyppig flytting og økonomiske begrensninger får etter hvert løftene til å føles som tomme ord.

Best som den skuffede og utmattede Brahe er i gang med å se seg om etter en mer attraktiv arbeids­giver, blir han innhentet av skjebnen.

Under en middag hos en venn 13. oktober 1601 merker den 54-årige ­vitenskapsmannen at blæren blir smertefullt sprengt.

Hjemme igjen for­ver­res tilstanden, og Brahe kan nå verken urinere eller sove og er plaget av fryktelige smerter.

Størstedelen av observasjonene hans er ennå ikke utgitt, og i de siste timers febervillelse utbryter Brahe ­gjentatte ganger: «Har jeg nå levd forgjeves?»

Svaret rakk han aldri å få, men flere århundrer senere sto det klart at Tycho Brahe på ingen måte hadde levd forgjeves.

Gjennom 38 år satte han tusen stjerner på rett plass på himmelhvelvingen og skapte det vitenskapelige grunnlaget for astronomien.

Da den store astronomen dro sitt siste sukk om morgenen 24. oktober 1601, sluknet samtidig en av historiens klareste stjerner på den ­naturvitenskapelige himmelen.