1. Stalin ville avle frem uovervinnelig apemenneske
“Jeg vil ha et uovervinnelig vesen som ikke føler smerte, er motstandsdyktig og som ikke bryr seg om kvaliteten på maten det spiser,” forklarte sovjetdiktatoren Josef Stalin en av landets ledende forskere, Ilja Ivanov.
Stalins drøm var å skape en hær av levende krigsmaskiner, som kunne kjempe for kommunismen. På midten av 1920-årene satte han Ivanov på saken og ga ham fem år på å utvikle en krysning mellom en sjimpanse og et menneske.
Sjimpanser befruktes
I 1926 dro Ivanov derfor til Vest-Afrika, der han inseminerte tre hunnsjimpanser med sæd fra afrikanske menn – ifølge Ivanov lå afrikanerne evolusjonsmessig tettest på aper.
Sjimpansene ble gravide, men døde under svangerskapet, derfor satset Ivanov i stedet på å befrukte en kvinne med sjimpansesæd.
En russisk kvinne skulle være surrogatmor, og en sjimpanse fra Cuba skulle levere sæden. Men før det ble noe av eksperimentet, fikk en journalist fra avisen The New York Times nyss om det sovjetiske forsøket.
Etter medieomtalen ble prosjektet skrinlagt, og en skuffet Stalin sendte Ivanov i eksil i Kasakhstan.
2. Dødsfly stresset amerikanske soldater
Da ti amerikanske soldater gikk om bord i et fly på Fort Hunter Liggett-militærbasen i California på begynnelsen av 1960-tallet, ante de ikke hvilket mareritt som ventet dem: I halvannen kilometers høyde krenget flyet plutselig kraftig og begynte å styrte mot bakken.
Piloten slo alarm over høyttaleranlegget og meddelte at han ville prøve å nødlande. Mens panikken bredte seg blant soldatene, ble det delt ut livsforsikringspapirer som de skulle fylle ut.
Del av enkelt eksperiment
Lydig, men på randen av nervesammenbrudd, gikk soldatene i gang med å fylle ut skjemaene. Da siste mann hadde signert papirene, kom det beskjed fra cockpit:
“Vi styrter ikke likevel, det var bare tull, folkens.”
Uten å vite det hadde soldatene vært forsøkskaniner i et eksperiment som skulle vise at hjernen ikke fungerer optimalt under stress.
Og ganske riktig begikk en kontrollgruppe på bakken betydelig færre feil i papirene enn soldatene som trodde at deres siste time var kommet.
3. Elefant fikk LSD-overdose
Hva skjer med en elefant når den får et skudd LSD? Det spørsmålet forsøkte en gruppe forskere fra Oklahoma å besvare i august 1962.
Hannelefanten Tusko fra det lokale Lincoln Park Zoo fikk satt 297 milligram LSD inn i bakparten – en dose som er 3000 ganger større enn den narkomane normalt trenger for å oppnå en rus.
Like etter fór Tusko trompeterende rundt i innhegningen i et par minutter før den falt omkull med et brak. Et desperat forsøk på å gjenopplive elefanten mislyktes, og etter en time ble den erklært død.
Fire måneder senere beskrev forskergruppen forsøket i det anerkjente amerikanske vitenskapstidsskriftet Science. Her konkluderte de blant annet med at: “Det ser ut til at elefanter er særdeles følsomme overfor virkningen av LSD.”
4. Hunder ble kvalt og gjenopplivet
Den amerikanske biologen Robert E. Cornish ville undersøke om han kunne gjenopplive døde dyr. I laboratoriet sitt ved University of California kvalte Cornish i 1934 flere hunder.
Han lot dem ligge i et kvarters tid før han gikk i gang med å gjenopplive dem. For det meste mislyktes eksperimentet, men to av hundene våknet igjen. Blinde og hjerneskadde, men tross alt i live.
Som belønning tok Cornish de to hundene til seg som kjæledyr. Biologen hadde planer om å forsette med eksperimentene helt til han greide å vekke hundene opp til et helt normalt liv. Men forsøkene hans skapte så mye oppstyr på universitetet at han ble bortvist.
5. Lege drakk pasientenes oppkast
For å bevise at gulfeber ikke smitter, grep den amerikanske legen Stubbins Ffirth på begynnelsen av 1800-tallet til en noe oppsiktsvekkende metode.
Han skar små rifter i armen sin og smurte på oppkast fra pasienter med gulfeber i sårene. Da legen ikke ble syk, tok han skrittet videre og dryppet oppkast i øynene sine.
Oppløftet av suksessen gikk Ffirth enda mer drastisk til verks – han drakk et helt glass oppkast og rundet omsider av eksperimentet med å smøre kroppen inn med spytt, svette, blod og urin fra mennesker med gulfeber.
Stubbins Ffirth merket ingenting. Han var like frisk og rask som alltid – et tydelig bevis på at han hadde hatt rett, konkluderte Ffirth. Siden skulle det imidlertid vise seg at han tok feil: Gulfeber er ekstremt smittsomt og overføres med myggstikk via blodbanen.
6. Avskårne hoder tiltrakk kalkuner
Et par forskere fra det anerkjente Pennsylvania State University i USA forsøkte i 1950-årene å finne ut hvor lite som skulle til for at en kalkunhane ble seksuelt opphisset. Derfor innledet de et noe uvanlig laboratorieforsøk.
En voksen hannkalkun ble presentert for en kalkunhønedukke, som ble påført stadig flere mangler. Først fjernet forskerne halen, så føttene og til slutt vingene, uten at det gjorde inntrykk på hanen, som fortsatte med å hoppe på hønen, som om alt var i sin vante orden.
Selv da det ikke var mer igjen av dukken enn et hode på en pinne, forsøkte hanen å bestige den. Etter eksperimentet kunne forskerne konkludere med at dyrene, som tente på nesten alt, foretrakk et kalkunhode uten kropp fremfor en kropp uten hode.
7. Hundehode levde i seks timer
Under en stor, internasjonal legekongress i 1928 viste den russiske forskeren Sergej Brukhonenko frem et levende hundehode uten kropp. Hodet, som var plassert på et bord og koblet til en primitiv hjerte-lunge-maskin, reagerte på forskjellige påvirkninger:
Når Brukhonenko lyste inn i øynene på hodet, ble pupillene mindre, og når han banket en hammer i bordet, rykket den sterkt amputerte hunden til.
Hodet tok til og med til seg næring – da forskeren fôret hundehodet med en ostebit, slukte det maten, men øyeblikket etter kom osten til syne i det blottlagte spiserøret. Hundehodet levde i seks timer, men ble, til tross for sin korte eksistens, det store samtaleemnet i Europa.
8. Jazz skulle skremme forsøkspersoner
I 1924 forsøkte den amerikanske psykologen Carney Landis å finne ut om alle mennesker uttrykker voldsomme følelser som avsky og sjokk på samme måte. En rekke frivillige forsøkspersoner møtte opp i Landis’ laboratorium for bidra til å finne svaret.
Før eksperimentet begynte, tegnet Landis mørke streker i forsøkspersonenes ansikter slik at det skulle være lettere å lese av musklenes bevegelser. Så utsatte han dem for forskjellige prøvelser.
De skulle lukte på ammoniakk, lytte til jazz, se på pornobilder og stikke hendene ned i en bøtte med levende frosker. Underveis i hele forløpet knipset Landis løs med kameraet for å forevige reaksjonene.
Hvite rotter ble halshogd
Høydepunktet i forsøket kom da Landis bar inn en kurv med hvite rotter og ba forsøkspersonene om å skjære over halsen på rottene med kniv.
Først nektet alle å gjøre som han sa, men etter litt godsnakking greide Landis å få to tredjedeler av deltakerne til å halshogge hver sin gnager – en oppgave de ifølge Landis utførte “klønete og omstendelig”.
Den tredjedelen som ikke ville føre kniven selv, nøyde seg med å se på mens Landis gjorde det blodige arbeidet.
Da Landis senere gjennomgikk bildene han hadde tatt mens eksperimentet pågikk, kunne han notere seg at det fantes like mange forskjellige måter å uttrykke avsky og sjokk på, som det fantes forsøkspersoner.
9. Gutter ble indoktrinert mens de sov
“Neglene mine smaker forferdelig bittert, neglene mine smaker forferdelig bittert.” Den remsen lirte den amerikanske psykologiprofessoren Lawrence LeShan av seg 300 ganger per natt i sovesalen på en sommerleir i staten New York i 1942.
I salen lå 20 gutter, som alle bet negler, men som var på avvenning for uvanen. Etter to ukers påvirkning viste søvnforsøket gode resultater: Sju av guttene hadde slutte å bite negler. Professoren slo raskt fast at innlæring i søvne var et høyst effektivt redskap i såvel terapi som læring.
Senere skulle det imidlertid vise seg at det trolig var LeShans tilstedeværelse i sovesalen som hadde skremt guttene til å legge av seg uvanen. I hvert fall viste lignende forsøk i 1950-årene at nattlig hjernevask av mennesker ikke har noen målbar effekt.
10. Tohodet hund sjokkerte verden
Da russeren Vladimir Demikhov i 1954 presenterte sitt nyeste verk for kirurgkolleger på et seminar i Moskva, sendte han sjokkbølger gjennom lokalet: På et bord sto en hund og logret med halen, og fra halsen på den stakk det frem nok et hundehode.
Den tohodete hunden var skapt av en valp som hadde fått transplantert hodet sitt over på kroppen til en voksen schæfer.
De neste 15 årene skapte Demikhov ytterligere 19 hundet med to hoder, men fordi hundenes immunforsvar bekjempet hverandre, levde ingen av dyrene i mer enn en måned.
Selv om Demikhovs hunder kunne minne om et produkt fra Frankensteins verksted, hadde galskapen en mening: Med sine kirurgiske teknikker bante russeren vei for hjertetransplantasjon på mennesker.