Det store auditoriet i Royal College of Surgeons i London er fylt til siste plass. Oljelampene lyser opp rekke etter rekke av byens fremste borgere.
Generaler, politikere og overklassekvinner venter på at den italienske professoren Giovanni Aldini skal sette i gang det som ifølge ryktene fra Italia er et makabert eksperiment.
Et legeteam klargjør en mystisk søyle med 120 skiver av sink og kobber, og legger skalpeller, sager og sakser på et lavt bord. Da døren fra bakrommet går opp, senker det seg en tung stillhet over den distingverte forsamlingen. Inn trer en rolig Aldini, som straks fester to ledninger til det primitive batteriet.
Da døren åpnes igjen, trilles det bleke, muskuløse liket av 26 år gamle George Forster inn. Det går et gisp gjennom salen.
En time før har bøddelen i Newgate-fengselet hengt Forster som straff for at han har druknet sin kone og barnet deres. En del av dommen var at drapsmannens kropp skulle doneres til legevitenskapen.
Aldini er klar. Han fukter den dødes lepper med saltvann og fester den ene ledningen. Den andre klemmer han fast rundt Forsters øre.
Strømmen er på: Drapsmannens kjeve begynner å sitre, ansiktsmusklene trekker seg sammen i en grimase, og det venstre øyet åpner seg plutselig. Kvinnene skriker høyt, og legene i salen må mane alle til ro.
Giovanni Aldini finner nå frem skalpellene, og i løpet av de neste fire timene blottlegger han og sender strøm gjennom nerver og muskler i Forsters kropp.
De blodige armene og beina flyr hit og dit, og drapsmannens store never knytter seg i kramper.
«Bevegelsene ble så kraftige at det så ut som at det var liv i den døde igjen», skrev Aldini senere.
Men det skulle ikke bare se sånn ut. Til slutt sager Aldini over brystbeinet og finner hjertet. Han gir to assistenter instruksjoner om å føre ledningene inn til organet, i håp om å få det til å slå igjen.